Misjonærbarn kan ikke kreve erstatning fra organisasjonene

I den 27 sider lange dommen fra Stavanger tingrett som Vårt Land fikk tilgang til torsdag morgen, slås det fast at Frikirken og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) ikke kan holdes juridisk og økonomisk ansvarlig for det en kvinnelig internatskoleelev opplevde av omsorgssvikt, overgrep og manglende oppfølging på slutten av 1980-tallet.

LES MER: Internatsaken: Kvinnen er skuffet over dommen

Retten har bestemt at partene må dekke hver sine saksomkostninger.

LES MER: Misjonsledere: – Dette har vært en vond sak

Første sak. For første gang har et overgrepsoffer fra en av misjonens internatskoler gått rettens vei. Kvinnen som på 1980-tallet bodde på skoleinternatet på Taiwan, ville at Misjonssambandet og Frikirken skulle gjøres erstatningsansvarlige for overgrep, omsorgssvikt og måten de håndterte overgrepet på da de ble kjent med det.

Dersom retten hadde plassert det juridiske ansvaret hos organisasjonene, kunne kvinnen ha gått til søksmål. Hun signaliserte før rettssaken at hun mente 4 millioner ville være et riktig erstatningsbeløp.

15 personer, blant dem mange sentrale profiler i norsk misjon, vitnet i tvistesaken som er av prinsipiell karakter og som kan få store konsekvenser, også økonomisk, for norske misjonsorganisasjoner. Flere tusen norske barn har gått på misjonens internatskoler, og en god del av dem har hatt negative opplevelser som har forringet deres livskvalitet. En uavhengig rapport har konkludert med at om lag 13 prosent av dem som bodde på misjonens skoleinternater ble utsatt for seksuelle overgrep.

LES MER: Misjonærbarn om internatlivet: – Hvis du viste at du trente voksne, var du en pyse

Savn og svikt. I Stavanger tingrett beskrev kvinnen en internathverdag preget av savn, omsorgsvikt, manglende voksenkontakt - og etter hvert også seksuelle overgrep.

Kvinnen vil at Misjonssambandet, hvor hennes egne foreldre var misjonærer, og Frikirken, som hadde ansatt overgriperen, skal gjøres erstatningsansvarlige både for overgrep som overgriperen har erkjent, omsorgssvikten og svikten i oppfølgingen av det som hadde skjedd.

LES MER: Roser overgrepsoffer som går til sak mot misjonen

Beklager. – Jeg forstår selvsagt at saksøkeren har opplevd store belastninger, og jeg vil på det sterkeste beklage det hun ble utsatt for. Men spørsmålet retten skal ta stilling til er hva skal til for å kunne kreve erstatning og om disse organisasjonene kan holdes ansvarlig for det som skjedde, understreket Christian Lundin, Misjonssambandet (NLM) og Den Evangelisk Lutherske Frikirkes (Frikirken) prosessfullmektig, i sitt innledningsforedrag i rettssaken.

Lundin mente retten i denne saken ble invitert «til å trekke opp en grense mellom foreldrenes og organisasjonenes ansvar».

LES MER: 'Mange foreldre tar dårlige valg på vegne av sine barn. Det må foreldrene ta ansvar for'

Frivillig. Øyvind Åsland, dagens generalsekretær i Misjonssambandet, la i sin rettsforklaring vekt på at det er en frivillig sak å bli misjonær og å si ja til å reise til andre land.

Men misjonslederen erkjente at misjonen har sviktet barn på internatskoler:

– Vi erkjenner at vi la opp til et system med systematisk adskillelse av barn og foreldre over lang tid. Det er svært skadelig og bør ikke skje. Særlig er dette viktig for mindre barn. På mange internater rundt i verden der vi trodde vi hadde forsvarlige ordninger, ser vi nå at det var mindre og større mangler. Vi erkjenner at barn opplevde omsorgssvikt, oppsummerte Åsland i sitt vitnemål i retten.

Sviktende organisering. Advokatene Kjetil Mjaaland og Øystein Hus representerte kvinnen som bodde på internatskolen i Taiwan i tre perioder fra hun var seks år til et stykke opp i tenårene. De mente at kvinnen ble utsatt for omsorgssvikt, som skyldes organisasjonenes organisering av skole- og internatdriften på Taiwan. De mener også at også overgrep skjedde på grunn av svikt i organisering, drift og oppfølging.

Men tingretten gav dem altså ikke rett i at Misjonssambandet og Frikirken, som internatskoleeiere og arbeidsgiver har erstatningsansvar.

Kvinnen har ikke tatt stilling til om hun vil anke dommen. Ankefristen er én måned fra dommen ble forkynt.

[ LES FLERE ARTIKLER OM DENNE SAKEN ]