Nyheter

Menighetsrådene er ikke som folk flest

Ny rapport avdekker hvem Den norske kirkes folkevalgte er. Hvert tredje menighetsrådsmedlem støtter Kristelig Folkeparti.

Skulle de nye folkevalgte i Den norske kirke erstattet Stortinget, ville sentrumspartiene seilet rett inn i regjeringskontorene, Arbeiderpartiet vært skjøvet langt ut i kulden, mens Frp ikke engang ville nådd sperregrensa.

På oppdrag fra Kirkerådet har Stiftelsen Kirkeforskning (Kifo) undersøkt hvem som ble valgt til å styre utviklingen i Den norske kirke ved Kirkevalget i 2009.

Ensartet gruppe. Dette året gikk Den norske kirkes medlemmer til valg på 1.280 nye menighetsråd, som er den grunnleggende beslutningsenheten i Den norske kirke.

Det var stor oppmerksomhet rundt valget på grunn av den pågående demokratireformen i Den norske kirke, som finner sted i forbindelse med at båndene mellom stat og kirke er i ferd med å løsnes.

571 av de nye menighetsrådsmedlemmene har besvart et spørreskjema som Kifo sendte ut i fjor.

Og konklusjonen etter at svarene er gjennomgått er denne: De folkevalgte er en ensartet gruppe – som skiller seg fra gjennomsnittsbefolkningen på flere punkter.

Høy utdanning. Menighetsrådene har svært høyt utdanningsnivå sammenlignet med befolkningsgjennomsnittet, de er i langt større grad yrkesaktive, med en høy andel ansatt innen offentlig sektor, spesielt utdannings- og velferdssektoren.

Politisk flokker de seg rundt sentrumspartiene:

– KrF er sterkt overrepresentert, Sp noe overrepresentert, mens Høyre og fremfor alt Ap og Frp er kraftig underrepresentert. Deres politiske ståsted avviker dessuten tydelig fra ståstedet til dem som valgte dem, som igjen avvek nokså mye fra valgresultatet i befolkningen, hevdes det i rapporten som er ført i pennen av Ulla Schmidt.

Frp = 3 prosent. Det er bare 3 prosent Frp-velgere blant Den norske kirkes folkevalgte. 33 prosent oppgir derimot KrF som sin politiske preferanse. Og videre: 19 prosent Arbeiderpartiet, 14 prosent Høyre, 13 prosent Senterpartiet, 7 prosent SV og 5 prosent Venstre.

Rapporten skiller mellom de nyvalgte og de rådsmedlemmene som har sittet i mer enn én periode. Forskjellen er best synlig når det gjelder Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Blant dem som har sittet i mer enn én periode regner 39 prosent seg som KrF-sympatisører og 14 prosent seg som Ap-sympatisører. Blant dem som er valgt inn for første gang i 2009 oppgir 23 prosent Arbeiderpartiet og 27 prosent Kristelig Folkeparti.

– Medlemmene som ble valgt første gang i 2009 avviker imidlertid noe mindre fra velgerne sine enn dem som har vært med tidligere perioder, oppsummerer rapporten.

Lokal tilhørighet. Rådsmedlemmene har videre en sterk, lokal tilhørighet. Dette gjelder ikke kun i form av botid på samme sted, men også i form av «opplevd tilhørighet».

De er aktive deltakere i samfunnet, gjennom så vel frivillig arbeid som ved politiske valg. Men fremfor alt er de sterkt kirkelig forankret, konkluderes det på bakgrunn av spørsmål om deltakelse, hva de tror på, og hvordan de kjenner seg knyttet til menigheten.

Tradisjonell kristendom. Nesten hvert fjerde rådsmedlem har drevet frivillig arbeid eller hatt verv i en av de kirkelige organisasjonene med indre og ytremisjonsarbeid de siste ti årene.

– De identifiserer seg med en tradisjonelt kirkelig, institusjonell og kollektivt orientert kristendom, med høy gudstjenestedeltakelse og oppslutning om de klassisk formulerte trosforestillingene, skriver Schmidt i rapporten.

– Som gruppe er de svært lite preget av de endringene som for øvrig kjennetegner religiøst liv i Norge, også innen Den norske kirke, lyder konklusjonen.

Få ble med for å påvirke. Rådsmedlemmene ble spurt om hvorfor de ble med i menighetsrådet. Den vanligste årsaken er at andre har oppfordret dem til det – og fordi de ønsket å gjøre en innsats for lokalmenigheten. Særlig de med lengst fartstid fra kirkelig rådsarbeid oppgir det siste som grunn.

Langt færre har blitt med fordi de ønsket å påvirke utviklingen i Den norske kirke, ville gjøre en innsats i lokalsamfunnet, ville være mer med i et åndelig fellesskap, eller opplevde at det var deres tur. I Kifo-rapporten hevdes det derfor at det er grunn til å spørre om det er sider ved rekrutterings- og nominasjonsprosessen i menighetene som bidrar til en såpass ensartet sammensetning av rådene.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter