Maria og Sigrid Marie møtte åpen kirkedør

– Hallo, dette er Vårt Land. Vi har hørt at dere er begeistret over hvordan Den norske kirke har tatt imot dere når dere skal feire lesbisk bryllup på lørdag.

– Ja, det stemmer. Begge prestene vi har hatt kontakt med har vært fantastiske!

– Så fint. Vi vil gjerne at dere skal møte Espen Ottosen.

Onsdag før bryllupet. – Når dere går opp midtgangen må dere trekke pusten og nyte øyeblikket!

Stemmen til sokneprest Kjersti Østland Midttun er trygg og entusiastisk. Kneleskamler er plassert midt Gamle Aker kirke, slik det pleier å være ved vielser. Stoler til brudeparet og fire forlovere er satt opp i det halvmørke rommet, og Østland Midttun peker og forklarer.

Maria Solem (27) og Sigrid Marie Christensen (32) prøvesitter, prøvegår og prøvekysser. Alt skal stemme på lørdag, når vielsen skal skje. Det vil si: Begge er innforstått med at det ikke blir en vielse. Bare nesten.

– Jeg har ikke tenkt å gjøre noe stort nummer av at dere ikke får lov til å gifte dere i kirken. Alle vet at jeg dessverre ikke fikk vie dere. Dette er ikke en homokampanjeforbønn, det skal være en feiring av kjærligheten deres, sier presten.

LES OGSÅ: Biskopen kjente ikke til homofilt ritual

Alene. Sigrid Marie har bestemt seg for hvor hun vil sitte. Hun vil ha vinduet i ryggen. Fra plassen sin kan hun se Marie, og de halvmørke krokene bak prekestolen. Klærne matcher det svarte håret, armen prydes av en tatovering av en indianerhøvding.

– Jeg lurte jo på om jeg likte jenter, men jeg ville ikke tenke på det. Det passet absolutt ikke inn i mitt bilde av meg selv. Senere – det kan ha vært da jeg gikk på videregående – spurte mamma meg. Jeg avviste henne.

– Du gikk i flere år og var helt alene?

– Jeg hadde mange venner, men jeg snakket ikke med dem om det. Jeg bare skjøv det fra meg.

– Hva var du redd for?

– Hva folk ville tro, og for å miste vennene mine. Folk er ganske tradisjonelle i Halden, der jeg vokste opp.

LES OGSÅ: Folket ber kirken vie homofile

Ubeleilig. Maria liker seg best på motsatt side, der lyset fra vinduet treffer henne i ansiktet. De to diskuterer hvor de skal sette seg etter velsignelsen og kysset.

Maria skrev dagbok i oppveksten. Da hun var tolv år skrev hun for første gang om sine følelser for en venninne.

– Jeg ville ikke være sånn. Jeg ville være kjæreste med gutten som alle jentene i klassen var forelsket i. Jeg ville gifte meg og få barn. Og jeg hadde guttekjærester. Men det ble aldri det helt store. Det var jenter jeg ble forelsket i.

– Hvordan gikk det da dere fortalte foreldrene deres det?

Maria sier det gikk som hun hadde regnet med.

– Da jeg sa jeg var blitt forelsket i en jente reagerte ikke mamma eller pappa i det hele tatt. De ble bare glad og spurte meg ut om den nye kjæresten min.

Sigrid Marie forteller at foreldrene hennes hadde vært bekymret for henne en stund.

– Jeg hang i et dårlig miljø og ruset meg en del. Da de fikk vite at jeg hadde blitt kjæreste med en jente, pustet mamma lettet ut. «Var det bare det?», sa hun.

Sigrid Marie ser meg inn i øynene.

– Egentlig var det ikke noe skummelt. Men jeg hadde vært så redd for hva de andre skulle tenke. Så redd for å bli alene.

Velkomsten. 17. juni giftet Maria og Sigrid Marie seg. Da har de vært sammen i nesten fem år, samboere i fire av dem. De er enige om at den borgerlige vielsen var en formalitet. Det er kommende lørdag som blir bryllupsdagen deres.

Det var ingen selvfølge for dem å velge kirkelig seremoni. Sigrid Marie er døpt og konfirmert i Den norske kirke og ønsket kirkelig seremoni. Maria var i utgangspunktet mer skeptisk. I hennes oppvekst var det lite religion, og hun har aldri vært medlem av noe kirkesamfunn.

Da de kontaktet kapellanen i Torshov kirke, Ellen Aasland Reinertsen, var begge klar over at kirken krangler med seg selv om hvordan den skal behandle slike som dem. Men møtet med presten overbeviste begge.

«Hun skrev ting som ‘Hurra for dere og kjærligheten! Det vil jeg veldig gjerne gjøre!’ Og ‘Jeg skulle gjerne hatt forbønnen for dere og vært med og feiret dere og kjærligheten’. Vi følte oss tatt imot med åpne armer», skriver Maria på e-post.

Senere møtte de soknepresten i Sagene menighet, Kjersti Østland Midttun. Hun får samme karakter fra paret i Vårt Lands første telefonsamtale med dem.

– Men kirken består av flere enn dem. Misjonslederen Espen Ottosen er helt avvisende til homofilt samliv. Biskop Laila Riksaasen Dahl har på sin side sagt ja til homofilt samliv, men nei til kjønnsnøytralt ekteskap. Vil dere møte dem?

– Oi, sier stemmen i telefonen. – Det må vi snakke om. Jeg ringer igjen om en liten stund.

Det tar et døgn før Maria ringer. De har snakket lenge og grundig. De ser ikke på seg selv som aktivister. De ønsket ikke strid rundt den store dagen.

– Men vi har kommet fram til at saken er så viktig at vi sier ja.

Nerver. – Jeg håper dere har tenkt gjennom dette, sier soknepresten mildt advarende før møtet med Ottosen.

– Han er ekstremt drillet i debatter. Han kommer ikke til å nøle. Dere kan bli krenket, sier hun.

– Kanskje vi blir så lei oss at vi ikke kommer på lørdag, spøker Sigrid Marie.

Maria ler. Hun sier at hvis Ottosen kommer med fagteologi, blir det en dårlig samtale.

– Vi er overhodet ikke der han er, sier hun.

En liten time senere står han der, på spisestedet i nærheten av Gamle Aker kirke. Han har solbrillene i panna og en diger lefse av en bibel i hånda. Den legger han fra seg på bordet mellom dem.

– Dette har jeg gruet meg til, er det første han sier.

– Hvorfor?

– Fordi det ikke er lett å skuffe, eller kanskje opprøre noen.

Han bestiller varm sjokolade av servitøren. Uten krem i dag.

– Det er viktig for meg å si at jeg ikke er negativ til homofile. Det er homofilt samliv jeg er negativ til.

– Er dette en skumlere uenighet enn for eksempel politisk uenighet?

– Ja, fordi det berører på dypt plan. Men jeg prøver å tenke at det er en forskjell på å være et medmenneske og å si at «jeg støtter dere 100 prosent».

– Du vil møte oss med inkludering, men synes samtidig at det vi gjør er helt galt? spør Maria.

– Hva hvis du hadde vært onkelen vår, ville du kommet i bryllupet? vil Sigrid Marie vite.

– Jeg ville nok prøvd å finne en balanse. Kanskje ikke kommet i kirken, men i selskapet etterpå, svarer Ottosen.

– Hvorfor kunne du ikke tenkt at «nå vil jeg vise mine venner at det betyr noe for meg at dette er en stor dag for dem»?

Ottosen svarer at han ikke vil være en hykler.

– Jeg vil ikke mene én ting når jeg snakker med folk som er enig med meg, og ikke ta konsekvensen av det når jeg møter dem som mener noe annet.

LES OGSÅ: Prost står klar til å vie homofile

Mye sex. Maria har mange spørsmål. Hun har lest en kronikk i Vårt Land av Ottosen og synes den handler i overkant mye om sex.

– Det er jo ikke sexen som er årsak til at vi gifter oss. Vi gifter oss fordi kjærligheten vår er så stor at den kan vare livet ut, sier hun.

– Det skjønner jeg. Det er masse av følelsene mellom dere som jeg ikke har problemer med. I et kjærlighetsforhold er det for eksempel mye vennskap. Det er flott. Likevel går det ikke an å si at ikke sexen betyr noe.

– Mange heterofile har sex uten å være gift også, Ottosen?

– Jeg er veldig opptatt av ikke å sette homofile i en særstilling og si at det de gjør er ekstra problematisk. Derfor sammenligner jeg ofte et homofilt par med heterofile samboere. Det er ikke følelsene, kjærligheten eller samhørigheten det er noe galt med. Det skjærer seg med rammene.

– Men hva er det som gjør at deler av vår kjærlighet er syndig, mens din ikke er det? spør Maria.

Ottosen nøler. Han sier han ikke har noe godt svar. Men at «heller ikke hans kjærlighet har noen blankofullmakt».

– Mye kjærlighet kan gå over stokk og stein i vår tid. Utroskap er det klassiske eksemplet. Men ekteskapet mellom mann og kvinne er Guds svar på vårt ønske om kjærlighet og forpliktende samliv. Det handler også om at en mann og kvinne kan få barn og derfor trenger en ramme rundt samlivet.

– Så homoekteskap er galt fordi vi ikke kan få barn? spør Sigrid Marie, og forteller at hun selv er adoptert.

– Det er ikke synd ikke å kunne få barn, men det normale er at et samliv fører til barn. Det er flott med forpliktelse uansett, men i deres tilfelle er det i strid med Guds intensjon.

Forvirret. – Hvordan ville dere følt dere hvis dere hadde fått dette svaret i kirken, Maria og Sigrid Marie?

Maria får øynene fulle av tårer.

– Jeg ville fått bekreftet det jeg fryktet i utgangspunktet, sier hun stille.

– I så fall kunne vi kanskje prøvd å finne en annen prest, foreslår Sigrid Marie.

– Jeg er ikke sånn at jeg løper etter noen som sier nei og trygler dem om å få lov. Men jeg ser at utviklingen går skritt for skritt, og at noen må ta de skrittene, sier Maria.

– Hvilket bilde får dere av Ottosens gud?

– Den guden skjønner jeg ikke helt. Han ønsker å være inkluderende og nestekjærlig, samtidig stempler han noe godt som synd og galt. Det må være en veldig forvirret gud, svarer Maria.

– Men er ikke din gud streng med noe? spør Ottosen.

– Jo, med det som gjør andre vondt.

– Mener du at Maria og Sigrid Marie gjør hverandre vondt, Ottosen?

Lang pause.

– Nei, det kan jo ikke jeg vite. Dette ligger på et annet plan for meg. Når dere sier dette handler om kjærlighet, får det vekt. Men i den andre vektskålen er Bibelen, Guds ord. Det veier tyngst, og det er en smerte. Når det står i Bibelen at det er galt å gå inn i et homofilt forhold, blir det avgjørende. Jeg tror Gud har en grunn for å si nei. Men jeg vet dessverre ikke helt hva det er. Med tre streker under dessverre, sier Ottosen til slutt.

– Mange med Ottosens syn føler det blir stadig mindre plass for dem i kirken, Maria og Sigrid Marie?

– Jeg skjønner at det må være vanskelig å bli angrepet for troen sin, sier Sigrid Marie.

– Synes dere litt synd på ham?

Maria protesterer.

– Dette handler ikke om å være offer. Hvis noen er ofre, er andre overgripere. Jeg opplever at det er han som gjør oss vondt, ikke i handling, men gjennom kampen han kjemper. Vi dytter ikke kjærligheten vår på noen. De som ikke ønsker å være en del av det, trenger det ikke.

– Dere var redde for å bli såret på forhånd?

– Ja, men han er jo veldig konfliktsky, da. Han vil være åpen og inkluderende, derfor understreker han hele tiden at han ikke har imot selve homofilien, bare samlivet. Han gjemmer seg på en måte bak Bibelen. Det hadde vært mer sårende hvis han ikke hadde pakket alt han sa inn i bobleplast. Samtidig er det lettere å avvise noen som kommer med veldig bastante påstander, sier Maria.

– Kanskje jeg pakker det inn fordi jeg ikke vil tvinge dere til å være enige med meg. Jeg er bare et menneske. Jeg kan ta feil, og dere kan ta feil, svarer Ottosen.

LES OGSÅ: Kirkelig samlivsutvalg fortsatt uenige etter tre år

Torsdag før bryllupet. Biskop Laila Riksaasen Dahl leder et helt annet bispedømme enn Oslo, der Maria og Sigrid Marie bor. Likevel sier hun ja til å møte paret.

– Selvsagt vil jeg det. Situasjonen deres viser jo tydelig hvilke dilemmaer kirken er oppe i akkurat nå, sier hun og tar ettermiddagstoget fra Tønsberg på kort varsel, og drosje opp til Sagene, der de to har kjøpt leilighet.

De to er ikke begeistret for utsikten til bispevisitas i leiligheten på bare noen timers varsel.

– Det er helt kaos nå. Leiligheten er helt stappfull av ting til bryllupet, svarer Maria på tekstmelding.

Det blir vindusplass på Sagene Lunsjbar i stedet. Biskopen er effektiv og spiser «dagens» mens hun nærmest intervjuer de to. Hun spør om de er medlemmer i kirken, om når ekteskapet deres ble formalisert, om hvorfor de ikke føler seg gift før de har vært i kirken, og om de vet forskjellen på ritualet de skal gjennom og en vigsel.

– Dette hadde vi ikke kunnet gjøre i mitt bispedømme, sier hun når hun hører hvordan det hele skal skje.

– Kirken har ikke vedtatt noen liturgi, hverken for vielse eller samkjønnet forbønn. Hvis man velsigner noen, må det ikke kunne forveksles med en vigselshandling, forklarer hun.

– Men her i Oslo gjøres det. Og det med selveste Kvarme som biskop?

– Ja, her ser prestene bort fra det.

– Kunne en av dine prester gjort det?

– Ingen gjorde det før i juni. Da skjedde det. Jeg hadde en samtale med presten etterpå. Jeg sa jeg forstod ham, men spurte ham hva han tenkte om sin lojalitet til sine egne kolleger, som holdt igjen. For ham betydde selve saken mer enn det.

Annerledes. – Du var imot homofilt samliv fram til du var blitt biskop. Da snudde du og støttet partnerskapsloven. Nå er partnerskapet erstattet av ekteskapet. Sier du ja eller nei til det?

– Jeg skulle ønske det ikke het ekteskap, men fortsatte å være partnerskap. Da var det en forskjell, svarer biskopen.

– Men da blir man annerledesgjort, innvender Maria.

– Ja, men det er jo en forskjell. Homofile kan ikke få barn, det er et biologisk faktum. I det tradisjonelle, bibelske ekteskapet kan man i prinsippet få barn. Derfor tror jeg bråket i kirken ville blitt mindre om det hadde hatt et annet navn, sier biskopen.

Maria svarer at barneargumentet også ble brukt av Espen Ottosen i går og får et forsøk på forklaring fra biskopen:

– Vi er ikke på individnivået, det handler om hvordan menneskeslekten i prinsippet føres videre. Men alle ekteskap er fullverdig selv om det ikke er barn.

– Er Marias og Sigrid Maries ekteskap også fullverdig?

– Det er fullverdig. Men navnet burde ikke vært ekteskap. Kanskje vi burde kalt det «livsledsagerskap»?

De to smaker på nyordet og synes det er litt dårlig.

– Mener du for alle, eller bare for homofile? spør Maria.

– Jeg vet ikke om vi greier å definere ut den tradisjonelle betydningen av ordet ekteskap. Men jeg mener for alle. Alle burde inngått dette borgerlig. Og så kunne de kommet i kirken og fått samlivet sitt velsignet etterpå. Jeg synes det er forferdelig trist at dere ikke kan bli møtt av kirken og få den velsignelsen mange ønsker å få.

– Hvis det hele løser seg ved å endre ordet: Hva er det ved ordet ekteskap som gjør at det bør forbeholdes mann og kvinne? Da er det jo bare et ord?

– Tradisjonen, svarer biskopen og hopper raskt videre:

– Men dette er ikke den store saken for meg. Den store saken er hvordan vi kan gi dere det dere etterspør uten så forferdelig mye bråk.

– Når du ikke vil kalle det ekteskap, er det på grunn av de konservative i kirken, eller deg selv også?

– Det er en navnestrid for meg. Mest.

– Men litt av deg mener at ekteskapet burde vært heterofilt?

– Ja. Det er en forskjell. Hvorfor kan vi ikke stå for det og kalle det to ting?

LES OGSÅ: Biskopene går i samlivstenkeboksen

«Tragisk.» Riksaasen Dahl sier hun i 30–40 år har ment at kirken bør gi fra seg vigselsretten. Men hvis kirken likevel skal vie, mener hun kirken også bør vie homofile, som den nest beste løsningen.

– Dere hører at det er vanskelig, Maria og Sigrid Marie?

– Det visste vi fra før. Jeg synes forslaget om en borgerlig vigsel og kirkelig velsignelse virker fornuftig, jeg, sier Maria.

– Flere ville kanskje kommet til kirken hvis man fant en løsning, sier Sigrid Marie.

– Det er tragisk at dere blir gjort til et problem, svarer biskopen.

– Hvis dere hadde kommet til kirken, og Laila Riksaasen Dahl var presten, hvordan ville dere følt dere mottatt, Maria og Sigrid Marie?

– Jeg ville følt meg godt mottatt som menneske, men jeg ville nok tenkt at kirken ikke var åpen for oss ennå, sier Sigrid Marie.

– Jeg ville følt meg avvist, selv om hun ønsket meg alt godt. Men det blir litt som Espen Ottosen: Han greier ikke å svare, og da gjemmer han seg bak Bibelen. Du gjør det samme, men gjemmer deg bak kirkens vedtak. Ønsker man en endring må man gjøre noe, legger Maria til.

– En prest kan lettere være ulydig enn en biskop, som er satt til å forvalte et regelverk, svarer biskopen.

– Om vi hadde blitt velsignet av en av prestene dine, ville vedkommende blitt irettesatt, konstaterer Maria.

– Gir det mening at dine prester blir irettesatt, mens Kvarme bare må godta det?

– Jeg vet ikke hva han sier til sine prester og vil helst ikke kommentere noe i hans bispedømme. Men dette er et paradoks og viser hvor uholdbar situasjonen i kirken er. Derfor må vi sette ned foten. Vi må få en avklaring.

– Når kommer den? Kan du lekke litt fra bispemøtene?

– Jeg kan bare si at jeg føler meg uvel ved at mennesker blir gjort til et problem og deres kjærlighet blir gjort til en sak. Det er leit.

Fredag før bryllupet. Utenfor den gamle kraftstasjonen på Frysja er det hektisk. Moren til Maria, Ida Heiberg Solem, står og putter blomster i små blikkbokser. Hun ler og skryter av «de to jentene sine» og avbryter stadig det hun holder på med for å gi dem en klem.

Brudeparet har nesten ikke tid til å snakke. De pynter og ordner, og klemmer både hverandre og forloverne innimellom.

Inne i bygningen står moren til Sigrid Marie, Sissel Christensen og legger på plass ting til dagen etter.

– Det er så viktig for meg at dette blir en god dag for datteren min, sier hun og legger til at det har vært vondt for henne å tenke på at hun hadde gått så lenge alene med vissheten om at hun var lesbisk.

– Men for oss var det helt uproblematisk. Besteforeldrene gråt da de fikk høre at hun hadde hatt det vondt så lenge.

– Er det en milepæl at de nå feirer bryllup?

– Ja. Vi har til og med satt inn annonse i Halden Arbeiderblad!

– Det er så god stemning her.

– Dere skulle vært her for fem timer siden, blåser Maria ut. – Alt som kan gå galt har gjort det. Da blomstene kom, viste det seg for eksempel at de var i plast! Vi fikk falske blomster! Nå har vi kjørt rundt i mange forskjellige blomsterbutikker for å finne nye.

– Når legger nervene seg? Når dere står på kirkegolvet?

– Nervene mine la seg da vi bar alt inn i lokalet her. Da skjønte jeg at dette kom til å gå, sier Sigrid.

– Mine legger seg når jeg vet om jeg får nok søvn i natt, sier Maria, men legger til at de nok er der når de går opp kirkegolvet i morgen.

Moren til Maria sier hun kommer til å gråte.

– Det blir så vakkert, sier hun.

– Kommer dere til å gråte?

– Det er helt umulig å si. Hvis jeg blir rørt vil jeg bare være til stede i det. Er ikke det bare fint da, spør Marie.

– På denne dagen vil jeg ikke blokkere for noen følelser, sier Sigrid.

ESPEN OTTOSEN PÅ VERDIDEBATT: Alternativet til samliv i et heterofilt ekteskap er et enslig liv

Selve dagen. Klokken er på slaget ett. Kirkeklokkene ringer i Gamle Aker kirke og sokneprest Kjersti Østland Midttun går ut fra sakristiet og setter seg. Kirketjeneren venter noen minutter, så åpner hun ytterdøren på vidt gap. Koret reiser seg, sammen med nesten 200 mennesker i festklær.

Maria og Sigrid Marie holder hverandre i hendene. De ser på hverandre, trekker pusten dypt og smiler. Så går de opp midtgangen til tonene av Brudemarsj fra Lødingen:

«Vi vet ikke veien, det e lett å gå sæ bort, og vi e så små, e så små i blant og livet så stort...»

De stanser og snur seg mot de festkledde deltakerne før de finner plassene sine framme ved prekestolen. Maria smiler lenge, Sigrid Marie litt fort. Så reiser presten seg.

– Kjære Maria og Sigrid Marie. Dere er kommet hit til Gamle Aker kirke fordi dere ønsker velsignelse og forbønn for deres ekteskap. Dere har fått lov av livet å leve i lag. Vi andre er her for å glede oss med dere og for å be om Guds velsignelse over dere og over ekteskapet og hjemmet deres, sier hun.

Etter talen står de to foran presten, som sier navnene deres.

– Dere har allerede lovet for offentlig myndighet å leve sammen i ekteskap. Maria, vil du fortsatt elske og ære Sigrid Marie og holde trofast sammen med henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?

Maria hvisker et nesten lydløst ja. Sigrid Marie sier det tydeligere. Forsamlingen ler når de to tar hverandre i hendene med et solid hilsegrep, før de kysser hverandre og kneler.

– Hold din vernende hånd over dem og hjelp dem til å skape et åpent og varmt hjem, der alle kan leve i trygghet og venner og familie kan finne fellesskap, ber Østland Midttun.

– Presten var helt fantastisk, møtet med kirken har vært veldig fint, smiler Maria, nesten to hundre gratulasjonsklemmer senere.

– Jeg føler at nå er vi gift, stråler Sigrid Marie.

LES OGSÅ: Biskopen kjente ikke til homofilt ritual

– – –

To uker etter at sokneprest Kjersti Østland Midttun forrettet velsignelsen, er hun fortsatt ikke blitt kalt inn på teppet hos biskop Ole Christian Kvarme.

– Han har overlatt dette til den enkelte prest pastorale samvittighet, sier hun.

LES I PAPIRAVISEN MANDAG: Biskop Ole Christian Kvarme: – Denne handlingen har jeg aldri hørt om