Nyheter

Levde to liv i verdens mest lukkede land

Straks hun kom inn døren, merket «Hye» at noe var galt. Familiens tro var avslørt. 
Hun så aldri faren igjen.

Få hele oversikten! Se vår interaktive tidslinje nederst i saken!

Episoden som fant sted da «Hye» var tolv år, ble starten på en svært tøff tid for henne og familien.

– Mormor brant den siste av de to biblene vi hadde av frykt for hva som ville skje dersom politiet fant den, sier «Hye» til Vårt Land gjennom tolken sin.

Selv om det er ti år siden 33 år gamle «Huy» klarte å rømme fra det som blir betegnet som verdens mest lukkede land, er det fortsatt vanskelig å snakke om minnene.

På grunn av sikkerhetsfaren for henne selv og familien ønsker hun å bli intervjuet under pseudonym. Flere avhoppere hun kjenner i Sør-Korea har mottatt drapstrusler fra nordkoreanske agenter, sier hun. Nylig besøkte Hye Norge invitert av Åpne Dører for å fortelle sin historie.

LES OGSÅ: Religiøs forfølgelse på frammarsj

Hemmelige møter

– Vi levde to liv. Ett liv hjemme og ett liv ute blant folk. Hjemme lærte vi å tro på Gud, på skolen lærte vi å tilbe Kim Il-sung, sier Hye.

Hun er fjerdegenerasjons kristen etter at oldefaren hennes ble kristen under det som var en stor vekkelse i Pyongyang i 1907. Da Kim Il-sung ble utvalgt av Sovjets hemmelige politi til å lede opprettelsen av en ny, koreansk regjering i 1945, startet store utrenskningskampanjer. Alle kontrarevolusjonære ble drept eller sendt i fangeleirer. Mange kristne familier ble forvist til øde områder.

– Jeg vokste opp i en by nordøst i landet i området Pyongan-pukto, sier Hye. Hun vil ikke være mer spesifikk.

Moren og faren møtte hverandre i en undergrunnskirke på en hemmelig gudstjeneste, ganske lik de gudstjenestene som mormoren arrangerte hjemme hos Hye da hun var liten. De kristne kom hjem til dem lørdag kveld og overnattet. Vanligvis var de fem eller seks mennesker, men aldri mer enn ti.

– De samlet seg i et lite rom i leiligheten vår og laget nesten ikke en lyd når de sang og ba. Barna måtte gå ut og leke og passe på om det kom noen. Så snart noen nærmet seg, løp jeg hjem for å advare mormor. Hun var lederen i gruppen, og det var hun som forkynte.

Overvåket

Familien eide noe strengt ulovlig som kunne straffes med døden: to bibler – mormorens eldgamle kinesiske og farens koreanske.

– Mormor oppbevarte Bibelen i en kurv der hun hadde sokker og andre ting. Hun gjemte den øyeblikkelig hvis hun hørte at det kom noen til huset. Far hadde sin bibel gjemt på kontoret.

Så, en ettermiddag i 1994, kommer 12 år gamle Hye hjem fra skolen og merker at noe er galt. Hun møter moren og mormoren, men faren er borte.

– Øyene deres var røde etter å ha grått. Hele leiligheten var bare kaos og rot.

Tidligere på dagen hadde tre menn fra det hemmelige politiet raidet stedet, funnet farens bibel og arrestert mannen som arbeidet som skredder.

– Sannsynligvis hadde de overvåket ham en stund og plassert avlyttingsutstyr i leiligheten vår.

Hye verken ser eller hører noe fra faren etter dette. Hun antar at han ble sendt til en av landets fangeleirer og sannsynligvis drept der.

Det antas at over 200.000 mennesker sitter i de nordkoreanske såkalte Kwallisoleirene (eller kwan-li-so, som på norsk betyr omtrent «varetektssted»), hvor utsulting, tortur og drap er dagligdags. Leirene er en del av det nordkoreanske maktapparatet for å straffe politiske fanger.

LES OGSÅ: De glemte forfulgte

Brenne Bibelen

De neste ukene blir kaotiske. Hele familien avhøres og mormoren blir syk. Av frykt for at det hemmelige politiet også skal finne den andre bibelen, brenner mormoren sin gamle, kinesiske bibel.

– Mormor sa at det var i orden så lenge vi bevarte troen på Gud. Men da flammene slukte sidene, gråt hun sårt og mye.

Dagen etter dør mormoren. Hyes tante kommer for å delta i begravelsen og sier til Hyes mor: «Søster, jeg er klar. Jeg er klar til å svare på alle spørsmålene til det hemmelige politiet når jeg kommer hjem igjen. Reisen vår vil bli ekstremt vanskelig. Pass på at dere beholder troen. Uansett hva som skjer.»

I avhørene svarer familien slik de har avtalt.

– Vi fortalte at vi ikke ante at pappa leste Bibelen, at vi trodde boken var for arbeidet hans.

Politiet begynner å spille av lydbånd som avslører samtaler fra hjemmet til Hye. Til og med samtalen mellom tanten og moren var blitt tatt opp av en mikrofon i den gamle klokken i leiligheten. Politiet konfronterer Hyes tante: «Broren din har blitt arrestert! Tror du også på Gud? Hvis du fornekter Gud, vil vi ikke ta deg med.» Hyes tante fornekter ikke sin tro.

– Det var siste gang vi så henne.

Det er tydelig ubehagelig for Hye å fortelle historien. Blikket har stivnet i bordplaten. Hun vil ikke si mer om dette.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Deportert

Etter farens arrestasjon blir Hyes familie stemplet som «fiendtlige» mot myndigheten. De har begått den verste av alle synder.

– Den største synden var å tilbe noen annen enn Kim Il-sung «Den store lederen». Men vi var heldige, for av en eller annen grunn ble familien deportert til et avsidesliggende område, en slags bevoktet fangeleir, og ikke de verste politiske arbeidsleirene.

Det eneste Hye vil si om perioden etter farens arrestasjon, er at «det var to vanskelige år». Etter dette blir all kontakt med familie, venner og andre troende brutt.

Hye, moren, søsteren og broren blir sendt til det hun beskriver som et område i en dal, omringet av høye fjell. De neste ti årene lever de i et lite hus omringet av sikkerhetspoliti med om lag 70 andre familier, som av ulike grunner anses som fiendtlige.

– Dagene besto i hardt arbeid på åkrene for å dyrke mat. Ikke til oss selv, men til militæret.

Den store hungersnøden, også kalt Den besværlige marsjen, var en nasjonal krise i Nord-Korea fra cirka 1994 til 1998. Den krevde mellom 900.000 og 3,5 millioner liv av en befolkning på 22 millioner, hvilket gjør den til en av de verste sultkatastrofene i moderne tid.

– Én gang i året fikk vi utdelt matrasjoner, men det holdt bare til tre måneder. Ettermiddager og kvelder gikk vi ut i skogen og opp på fjellet for å finne røtter og annet vi kunne spise og lage suppe på. Mange døde av sult, sier Hye.

Hjernevasking

– Det var umulig å snakke om Gud i denne perioden. Huset ble avlyttet og vi kunne ikke stole på noen. Vi ble ansett som de verste, siden vi var kristne, og vi kunne få skylden for alt mulig.

Like før mormoren til Hye brente­ den siste bibelen, hadde Hyes søster skrevet ned bibelvers på noen lapper, rullet dem sammen og gjemt dem.

– I tunge stunder gikk vi til et hemmelig sted hvor søsteren min hadde gjemt lappene. Der kunne vi lese og be i skjul.

– Var du redd?

– Frykten for å bli sendt til et verre sted var der hele tiden. Hver gang vi hørte en bil om natten tenkte vi at de kom for å ta oss.

– Tvilte du noen gang på Gud?

– Det hemmelige politiet brukte mye tid på å forsøke å hjernevaske oss, men jeg fornektet aldri Gud. Det høres kanskje rart ut, men det føltes som om Gud passet på oss. Vi kunne dødd den dagen vi ble deportert, men Gud hjalp oss.

– Hva visste dere om verden utenfor Nord-Korea?

– Vi visste ingenting om hva som befant seg utenfor Nord-Korea.

LES OGSÅ: Paven holdt messe for Nord-Korea

Flukten

En dag dukker en mann opp på døren og sier at en kinesisk-koreansk pastor har sendt ham. Familiens første refleks er at han må være en hemmelig agent.

– Men han snakket om en pastor som pleide å besøke huset vårt da min far fremdeles levde.

Mannen ringer pastoren i Kina og lar dem snakke med ham. Fortsatt er de skeptiske. Når mannen sier morens navn, som er sjeldent, og beskriver den gamle leiligheten de bodde i, tror de på ham.

– Han sa at vi måtte rømme til Kina og at det var mange nordkoreanske avhoppere i kirken hans.

Men turen skulle bli farlig og krevende. Først seks timer til fots, så over Tumen-elva og deretter over den kinesisk bevoktede grensen. Hye vil først ikke. Hun skjønner at moren ikke kan bli med på grunn av helsen.

– Hun sa at hun var for gammel, men at hun ville at jeg skulle dra. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å se henne igjen, men jeg kunne ikke gråte inne i huset. Kanskje vi fremdeles ble avlyttet. Og jeg kunne ikke gråte utenfor huset, for da kunne noen bli mistenksomme.

Hye tar den vanskelige avgjørelsen, hun forsøker å flykte.

Grovt anslått tvangssender Kina hver tredje flyktning tilbake til Nord-Korea. Her venter fengselsleirer, tortur og i noen tilfeller henrettelse. Det hender også at nordkoreanske grensesoldater utfører tvangsabort på gravide flyktningkvinner, ifølge Stefanus­alliansen.

Mongolia

Etter den seks timer lange gåturen til grensen ved Tumen-elva, møter Hye en grensevakt som pastoren i Kina har bestukket. Det er natt og vakten blinker over til den andre siden med lommelykten. Det blinker to ganger på den andre siden. Etter en liten stund kommer en person som bærer Hye over elva.

– Jeg var sikker på at jeg skulle bli tatt. Det var et mirakel.

I løpet av noen måneder klarer Hye å komme seg over til Mongolia som ikke sender flyktninger tilbake til Nord-Korea, og derfra til Sør-Korea. Etter tre år klarte broren og moren også å flykte. Det tok seks år før søsteren og hennes familie klarte å flykte. Nå bor alle i Seoul.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter