Knutby-tragedien skader fortsatt frikirkene

Menighetsdramaet i Knutby i 2004 endret folks inntrykk av pinsevenn- og frikirkemenigheter i negativ retning. Det mener 60 prosent av pastorene som har svart på en omfattende rundspørring i den svenske avisen Dagen.

Dypdykk. Ni år etter drapet og drapsforsøket i pinsemenigheten Filadelfia i Knutby, en liten bygd øst for Uppsala, har avisen gjort dypdykk for å kartlegge de langsiktige effekter av skandalesaken som ble den svenske rettshistoriens mest medieomtalte sak. Ord som «pastor», «menighet» og «Gud» – ofte koblet til «sex», ble flittig brukt i mediene.

Over natten ble pinsekirker kalt «sekter» og oppslutningen om mange av deres aktiviteter, fremfor alt blant barn, ble dramatisk redusert.

– Knutby ble et skjellsord for frikirker, og det må vi nok leve med en tid. Tillit bygges som alle vet opp over tid, mens det går fort å rasere tillit, sier Ola Elonsson i Norrtälje pinsemenighet til Dagen.

«Pinsebevegelsens 11. september.» Egil Svartdahl omtalte Knutby-saken som «Pinsebevegelsens 11. september» på de norske pinsevennenes Predikantkonferanse en tid etter at skandalen i Knutby hadde rullet i mediene.

– Har Knutby skadet Pinsebevegelsen i Norge på lengre sikt?

– Ettersom dette hendte i en pinsemenighet og hadde en link til Norge, måtte jeg og andre norske pinsevenn-ledere svare på spørsmål, forklare og ta avstand da dette kom opp. Nå blir jeg sjelden konfrontert med Knutby-saken, svarer Svartdahl.

– Jeg tror folk flest forsto at denne kriminal- og overgrepssaken var så spesiell og grov at den må ha vært et særtilfelle. Heldigvis for oss var det stedsnavnet Knutby, ikke menighetsnavnet Filadelfia som gikk igjen i omtalen av saken, tilføyer den mangeårige forstanderen i Filadelfia Oslo.

Svenske Dagen har fått svar fra 377 pastorer i pinsemenigheter og andre frikirkesamfunn. 61 prosent av dem har en klar oppfatning om at det som hendte i Knutby i 2004 har skadet frikirkene generelt. Halvparten av de som har svart mener at Pinsebevegelsen er ekstra hardt rammet.

– Betydelig kaldere. Lasse Levén, pastor i frikirkemenigheten Furuhöjdskyrkan i Alida, like nord for Knutby, er blant dem som opplever stor klimaforskjell fra før til etter Knutby-dramaet. Holdningen til kirken er blitt betydelig kaldere, konstaterer han.

– Etter hendelsene i Knutby ser mange mennesker på pinsekirken mer som en sekt enn som en kirke. Og siden man ikke skiller mellom en pinsemenighet og en annen frikirkemenighet, har vi alle måttet betale en del av prisen, sier Levén.

David Sundstrøm, pastor i pinsemenigheten i Luleå, tror at skaden som Knutby påførte andre frikirkemenigheter, minsker for hvert år som går:

– Tilliten begynner å bli bygd opp på nytt. Blant unge vet man ofte ikke hva Knutby er. Unge vet knapt nok hva en frikirke er. Det gjør at misforståelser gror lettere, men at det også er lettere å endre oppfatning, sier Sundstrøm til svenske Dagen.

Godt håndtert. Paul Ronge som i mange år har arbeidet med medierådgivning og krisehåndtering for virksomheter som havner i mediestorm, gir ledelsen i den svenske Pinsebevegelsen (Pingst) stor ros for deres opptreden da Knutby-saken begynte å rulle.

– Pingst ragerte raskt og resolutt. Lederne i bevegelsen bidro til å flytte medieoppmerksomheten fra Pingst til å handle om de enkelte uhyggelighetene i Knutby. De tilbød sjelesorg og tok samtidig kraftig avstand fra det som hadde hendt i menigheten i Knutby. Jeg kan vanskelig se at de kunne ha håndtert dette bedre, sier Ronge.

Dagens toppleder i Pingst i Sverige, Pelle Hörnmark, sier at skuddene i Knutby ble en vekkeklokke for hele Pinsebevegelsen.

– Knutby ble et signal på at menighetene må være åpne og ha kontakt med omgivelsene, samfunnet. I Knutby-forsamlingen dro man seg unna, og det er slikt vi vil unngå.

– Har dere på nasjonalt nivå gjort noe for å forhindre at en slik katastrofe hender igjen i en menighet som kaller seg pinsemenighet? spør Dagen.

– Vi har arbeidet mye med fellesskapet innen Pinsebevegelsen. Vi er blitt mer opptatt av at pastorene skal få mulighet til å treffes og arbeide nær hverandre. Vi har også arbeidet med et felles verdigrunnlag i vår bevegelse.

Fordel og ulempe. Pelle Hörnmark peker på at «som pinsmenighet har man frihet til å være med eller ikke være med i et fellesskap»:

– Det er det som er fordelen og ulempen med å ha frie, lokale menigheter, påpeker den svenske pinsevenn-lederen.

Egil Svartdahl sier at det også i Norge de siste årene har vokst fram et sterkere ønske om tettere relasjoner mellom pinsevenn-ledere og menigheter. Han ser ikke bort fra at det som hendte i Knutby kan være en del av bakgrunnen:

– Vi har sett at flere frittstående karismatiske menigheter har koblet seg på Pinsebevegelsen de siste årene. Det kan være utfra ønske om å synliggjøre for omgivelsene at man ikke står alene, men er en del av et større fellesskap.

Svartdahl peker videre på at en del pinsemenighter, særlig av de nyere, nå ønsker seg tilsynsordninger.

– Jeg er selv en del av en tilsynsgruppe for en del menigheter. Menigheter og pinsepastorer ønsker at noen «utenfra» skal ha innsyn og mulighet for å stille gode og viktige spørsmål til dem. Det gir både intern trygghet og ekstern tillit, mener Egil Svartdahl.