Nyheter

– Kirkehistorien er blitt salgsvare

Det finnes ingen pilegrimstradisjon, mener historieprofessor Arne Bugge Amundsen. Tvert i mot har vi hatt 500 år med en lutherdom som gikk til felts mot slike kultsteder.

Der noen griper pilegrimsstaven griper andre til fjernkontrollen for å se TV-serier om middelalderen. – Del av samme nostalgiske underholdningskultur, mener forskere.

Nidarosdomen natt til tirsdag 29. juli. Det er Olsok og igjen feires Olafsvaka som den het på gammelnorsk. Gamle melodier ljomer gjennom katedralen. Fra alle hjørner av landet er de kommet, pilegrimene, de som igjen tråkker middelalderens botsveier.

Samtidig, på et gutterom et sted i Norge. Borgherrer, krigere og bønder raser gjennom eteren. I Fantasyserien Game of Thrones trekkes seeren inn i middelalderens overnaturlige dramatikk.

Pilegrimsvandring, Olavskult, Game of Thrones og Vikings er i tiden. Det er del av samme fascinasjon for en mytisk fortid, mener kulturforskerne Nanna Løkka og Arne Bugge Amundsen.

Men både forskere og kunstnere mener romantiseringen av middelalderen og det norrøne er blitt ren butikk. Bjørn Bjørneboe, kunstner og i mange år prest i Nidarosdomen sier det slik:

– Katedralene er blitt kvasipsykologiske selvhjelpssjapper.

LES OGSÅ: Kastet loss mot Nidaros

Nostalgi. Nanna Løkka ved Høgskolen i Telemark har skrevet doktorgrad om hvordan norrøn kultur fremstilles.

– Vi lever i en underholdningskultur. Og i denne er middelalderen og vikingtiden av en eller annen grunn blitt veldig populær. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor, men det må handle om nostalgi etter noe som oppleves som enkelt og ekte, sier forskeren, og fortsetter:

– Pilegrimsturer og TV-serier appellerer til veldig forskjellige grupper. Men for begge handler det om identitet og om at man lever seg inn i «sånn var det før».

Vikingtiden og middelalderen har likevel litt ulik klang, påpeker Løkka. Den første er vi blitt flasket opp med som del av et norsk nasjonsbyggingsprosjekt. Den andre er mer mørk og uforståelig.

Hun mener at det er nettopp middelalderens dunkle og mytiske kvalitet som i dag fremheves av populærkulturen.

– Man spiller både på hvor annerledes det var, og det som er allmenngyldig. Man appellerer til det følelseslivet som folk kan kjenne seg igjen i, og bygger fremstillingene rundt det som er annerledes, det som er knyttet til det overtroiske og mystiske, sier hun.

LES OGSÅ: – Å være pilegrim handler om å ta bolig i tida

Antimoderne. Både vikingtiden og middelalderen ble fremhevet som viktige av forskerne i nasjonsbyggingstida på 1800-tallet, påpeker Arne Bugge Amundsen, som er professor i kulturhistorie og instituttleder på Institutt for kulturhistorie og orientalske fag på Universitetet i Oslo. Før 1814 så man Norge og Danmark sammen, og la vekt på at man hadde en felles tradisjon. Etter 1814 ville man derimot forstå Norge som en selvstendig nasjon. Da måtte man søke til middelalderens kongedømme og vikingtidens ekspansive kultur. Disse to epokene har dermed fått en helt spesiell glans i norsk sammenheng, mener Arne B. Amundsen:

– På 1800-tallet bygges det en historisk fortelling som gjør disse periodene til mytiske i vår bevissthet, sier han.

Andre perioder har derimot ikke fått helt samme vellyd i norske ører, påpeker forskeren:

– Det er ingen som valfarter for å oppleve spor av opplysningstiden i norsk natur.

Amundsen er utdannet teolog og har forsket på fremveksten av norsk pilegrimstradisjon. Han reagerer på at det kalles for en gammel tradisjon.

– Det gir ingen mening å fremstille dette som en kontinuitet når vi har hatt 500 år med en lutherdom som gikk til felttog mot slike kultsteder. Dette har ikke vært noen tradisjon, men derimot er det noen entreprenører som har skapt en tradisjon. Det er noe teologisk rart her. Og det åpenbare spørsmålet er hvorfor man akkurat vil tilbake til middelalderen?

Han peker på både opplysningstiden og overgangen til luthersk kristendom som to viktige tidspunkt i norsk kirkehistorie, før han selv gir et svar:

– Det kan handle om at man har en forestilling om middelalderen som en tid da det var en tettere kobling mellom det ytre og det indre, kultur og natur. Å gå tilbake til middelalderens pilegrimstradisjon har derfor et element av en kulturell protest.

– Kan du utdype dette?

– Den vestlige moderniteten har alltid har hatt en følgesvenn i form av en antimodernitet, med en utopisk forestilling om en fortid der ting var enklere og nærere enn det er i et høyteknologisk, kapitalistisk og komplisert samfunn. Jeg tror mange pilegrimer drives av en leting etter språk og visuelle uttrykk som kan si dem noe annet enn en moderne storby kan gjøre.

LES OGSÅ: Har gjort pilegrimer til en livsvandring

Kulturpolitikk. Amundsen påpeker at når noe gis honnørordet kulturarv, er fortidens gjenstander eller fenomener blitt til en merkevare på linje med dyre vesker eller kjente bilmerker.

– Når noe blir regnet som kulturarv blir det hevet over all diskusjon. Og det skal vises nødvendig respekt. Men det er selektive deler av fortiden som får merkelappen kulturarv. Og det foregår en betydelig verdisettingsprosess hvor et viktig spørsmål å stille er hvem som har makten til å tolke hva som er kulturarv, og hva som ikke er det, sier forskeren ved Universitetet i Oslo.

I Norge som i andre land er det bygget opp betydelige institusjoner rundt forvaltningen av kulturarven. Forsker på Høgskolen i Telemark, Nanna Løkka, har undersøkt hvor fremtredende ordet kulturarv er i norsk politikk.

– I våre dager brukes kulturarv hele tiden. Men det er egentlig et ganske nytt og svært ladet begrep, sier hun.

I løpet av de siste 20 årene har dette begrepet gått fra å knapt være nevnt til å bli en yndling i offentlige utredninger. Et kort søk i Stortingsdokumenter bekrefter dette. viser at kulturarv ble benyttet bare 2 ganger i dokumenter og utredninger i 1993. 20 år senere ble det benyttet 85 ganger. Og 2014 ligger an til å bli et rekordår. Innen Stortinget gikk ut i ferie hadde det vært brukt 71 ganger.

Løkka har studert hvordan begrepet brukes i slike politiske dokumenter.

– Kulturarvbegrepet inngår i flere og flere kontekster. Kulturarv er i dag blitt til et middel for alt. Man skal tjene penger på det. Det viktigste med kulturarv er selvsagt dannelse og så videre, men enda viktigere er det at det skal stimulere til lokal næringsutvikling, turisme og stedsidentitet, sier forskeren.

LES OGSÅ: Noe skjer på pilegrimsveien

Les mer i Vårt Lands papirutgave 31. juli

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter