Hillestad vil åpne for allreligiøse kirkerom

Den kunstneriske lederen i Kirkelig Kulturverksted ønsker en kirkelig kulturrevolusjon. Og han mener at kirkerommet tåler mye:

Jeg tror det eneste som krenker Gud er det som krenker livet, sa Hillestad i et foredrag ved den nasjonale kirkebyggkonferansen i Stavanger denne uka.

Er det noen som til alle tider har maktet å gjenerobre det menneskelige i religionen, så er det kunstnerne, fastslo den kirkelige kulturarbeideren.

Allreligiøse kirkerom. Lederen i Kirkelig Kulturverksted fortalte om sine mange møter de siste årene med «mennesker fra andre religioner som har fortalt meg nytt om Guds nåde».

Jeg innrømmer gjerne at jeg i mange år har vært skepsis til å tenke på kirkerommene som allreligiøse multitradisjonelle rom.

Men Hillestads skepsis har forvitret:

Selvsagt må en muslimsk eller hinduistisk gruppe mennesker som flytter til bygda og trenger et forsamlingslokale, få låne kirken. Hvis de så skulle trives riktig godt i denne kirken og i lang tid får lyst til å dele den med den lokale menigheter, hva er til hinder for dette? Er det noen som tror at kirken tar skade av det? At det skjer en vanhelligelse? At et vigslet rom mister sin kraft ved at det tenkes og bes på en annen måte der inne? Hvor er vår tro dersom vi mistror Guds kraft til å tale til oss på tvers av og gjennom alt? spurte Erik Hillestad.

Nytt menighetsbegrep. KKV-lederen mener at «menighetsarbeid» er et uttrykk som bør redefineres og i det minste utvides:

Det gamle bildet av en foreningslignende aktivitet, med tiltak for alle aldersgrupper, helst lagt til menighetshuset og arbeidskirkenes mange siderom, må kanskje oppjusteres. Det kan hende at vi med menighetsarbeid i økende grad vil komme til å mene noe som har mer karakter av et kulturarbeid der fokus ligger på kirkerommet som kultisk samlingssted og krysningspunkt for et mangfold av lokale, nasjonale og internasjonale tradisjoner og utfordringer.

Møtt med skepsis. Hillestad har erfart at mange norske menigheter betrakter en kirkekonsert med en mer eller mindre kjent kunstner eller artist med den største skepsis, og ikke som en del av menighetsarbeidet.

Jeg kjenner kirkemusikere som ikke engang får driften av et barnekor anerkjent som en del av menighetens arbeid. Er det fordi det talte ord med skriftlesning, andakt og bønn ikke er hovedmenyen? Føler noen uro ved tanken på å la et sunget bibelord i en motett eller en salme få tale for seg selv?

DEBATT: Bør kirken låne ut sine kirkerom til muslimer eller hinduister?