Nyheter

'Gud har satt spor etter seg overalt i Valdres. Dette ville jeg at folk skulle få oppleve'

Thomaskyrkja er mål for moderne pilegrimer som leter etter retningen i livet.

Han vet det er slutt. De står i sidekapellet i den store katedralen. Og nå ringer klokkene inn til kveldssangen. Thomas er rådvill. Han diskuterer med Vårherre, slik han alltid gjør. Men med ett blir det taust. Thomas går ned på kne. Alt han hører er suset fra blanke sverdblader.

Året er 1170. Stedet er Canterbury i England.

Nesten 850 år senere. Skritt for skritt nærmer 28 menn og kvinner seg målet. Gnagsårene verker etter 8 dager i myr, på stier og langs skogsveier. Først i rekka går Jahn Børe Jahnsen. Solstrålene sitter igjen på ansiktet til 71-åringen, merker fra hundrevis av kilometer med turer de siste månedene. Etter hjerteoperasjonen i oktober satte han seg et mål. Han skulle gjennomføre sommerens pilegrimsvandring: Fra Hedalen i sør til Filefjell i nord. Han visste det ville være verdt det.

LES OGSÅ: – Å være pilegrim handler om å ta bolig i tida

Det tause vitne. Sankt Thomaskyrkja heter den lille steinkirka midt oppå fjellpasset mellom Valdres og Lærdal, Filefjell.

Den er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Denne engelske helgenbiskopen nøt stor popularitet i Norge på slutten av 1100-tallet. Det var den gangen Kong Sverre hadde talt Roma midt i mot, mens biskopen hans, Øystein Erlandsson, derimot talte Sverre midt i mot.

Øystein la en taktikk. Han kalte opp nybygde kirker etter en annen biskop som hadde ligget i strid med verdslige makter og som i løpet av korte år blitt en populær helgen i England: Thomas Beckett.

Thomaskirkene skulle være tause vitner om at det var helt andre makter enn Norges konge som nordmannen til syvende og siste skulle vise troskap mot. Et av dem var den nye stavkirka på Filefjell.

Det siste tiåret har Filefjell igjen blitt et mål for moderne pilegrimer.

Vi må til en prest som i dag bor på Toten for å vite hvordan det ble slik. For ti år siden var Tordis Ødegaard prest i Vestre Slidre. Hun hadde gått elleve dager langs veien som leder til Santiago de Compostela. Da slo det henne: Kanskje var det en vei gjennom landskapet også der hjemme?

Ødegaard lot det ikke bli med tanken, men samlet en flokk ivrige valdriser i den hvitmalte prestegarden som ligger rett ved Slidredomen. Denne Mariakirken av stein var i middelalderen hovedkirke i dalen.

– Gud har satt spor etter seg overalt i Valdres. Både i naturen, og gjennom kirkene som ligger her tett i tett. Dette ville jeg at folk skulle få oppleve, sier Ødegaard.

Klokkene. – Det ville vært løgn å si at jeg ikke kjenner det i beina nå.

Turleder Jahn Børe Jahnsen hviler hendene på kjeppen som har vært hans følgesvenn siden Hedalen. Fra det fjerne kjemper klokkekiming seg gjennom fjellvinden. St. Thomaskyrkja er ikke langt unna nå.

Jahnsen er historiker og holder underveis små foredrag om stedene de passerer. Om Thomaskyrkja vet man egentlig lite om den tidligste historien, forteller Jahnsen.

Det man imidlertid vet en del om, er tiden etter reformasjonen. Kirka ble satt i stand igjen tidlig på 1600-tallet. Og den fikk ry på seg som et sted folk reiste til, fordi det ble sagt at stedet hadde undergjørende kraft. Det ble holdt messe her hver Syftesok, som i dag er 2. juli. Dette er festdagen for St. Svithun en annen britisk helgenbiskop som har hatt innflytelse i Norge. På denne sommerdagen valfartet Valdriser, Hallinger og folk fra Lærdal til St. Thomaskyrkja.

– Det var et årlig sosialt høydepunkt, forteller Jahnsen.

Kirkehistorikeren forteller at tjenestefolk i Valdres fikk inn i kontrakten sin at de skulle få hest til Syftesok.

– Men alle kom ikke for å sitte inne i kirken og be, legger han til. Ordtaket sier sitt om hvordan festen forløp: «Her vart mang ein god hest sprengd, mang ein sprek kar dengd, og mang ei ven møy krenkt.»

Festen ble til slutt Thomaskyrkjas endelikt. Den ble revet og solgt på auksjon i 1808. Men mange hadde vanskelig for å glemme det som hadde vært, og ville gjenreise kirken på Filefjell.

Først 2. juli 1971 ble et lite gudshus av betong og tre, den nåværende Sankt Thomaskyrkja, innviet. Arkitekten var Claus Lindstrøm.

Det var klokkene fra den gamle kirka som igjen skulle klinge gjennom fjellheimen.

Mot ukjent mål. Valdres. En dal hvor hver grend har sin kirke. Kirker hvor hver familie hadde sin egen benk. Der generasjonene som har gått foran hviler på gravlundene i hellinga ned mot fjord eller elv. Og der naturen, med sine knauser, elver, øyer og fjelltopper bærer på fortellinger om skurker og helter, underjordiske og overjordiske. Pilegrimsveien gjennom Valdres vekker til live et svunnet og mysteriøst symbolrike. Veien lar fortiden møte nåtiden. Men den er likevel mer enn en kulturvandring. Veien har et klart geografisk mål. Men målet med vandringen er samtidig at den skal hjelpe vandreren til å nå sitt eget mål:

– Selv om jeg er godt voksen lurer jeg jo på hva jeg skal videre i livet. Hva er planen? sier Anne Gerd Gjevre og lar spørsmålet henge i luften noen sekunder.

– For meg har vandringen først og fremst vært en indre vandring – for å finne denne veien videre, fortsetter hun.

Etter 162 kilometer er hun og de andre endelig fremme ved det fysiske målet: Thomaskyrkja. Oslokvinnen hviler ryggen og tar en sup av betasuppa som blir servert de slitne vandrerne.

– Har du fått hjelp til å tenke hva du skal videre?

– Ja, jeg har det. Nå skal du se...

Hun fisker frem en liten bunke lapper fra lomma. Pilegrimene kaller det «små drops». Alle i gruppa som sammen har gått gjennom dalen den siste uken har underveis fått slike små lapper. De får dem av turlederne når de har nærmet seg en tung motbakke.

En av dagene fikk Gjevre en lapp med et dikt av Olav H. Hauge: Det er den draumen me ber på , at noko vedunderleg skal skje, heter den første linja. Gjevre leser langsomt:

–....at draumen skal opna seg,
 at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um, fortsetter hun.

Pilegrimen ser opp etter at hun har lest siste setning:

– Jeg synes det illustrerer så godt det jeg har hatt i meg så lenge jeg kan huske: Den søken etter noe som er utenfor meg selv. Og jeg opplever at det som jeg søker, det er Gud.

Invitasjon til mord. I kirkehistorien regnes en helgen for å være et menneske som har nådd Gud som sitt livs mål. Da Thomas Becketts helgenbiografi ble skrevet, var det nettopp det at livet hans hadde en slik retning som ble fremhevet. Han var riktignok kjent som alt annet enn en from mann. Men så kom vendepunktet, og Thomas endret karakter. Fullstendig.

I korte trekk går historien slik: England hadde vært ridd av en heftig strid mellom konge og kirke, og Henrik II trodde vinden blåste i hans retning da hans egen kansler og nære venn, Thomas Beckett ble utnevnt til ny erkebiskop i Canterbury i 1162. Henrik II forventet at Thomas var lojal mot ham. Men Thomas viste bare troskap mot kirken. Han var blitt en pavens mann. Gradvis tilspisset striden seg mellom de to, inntil Henrik II utbrøt: «Hvem vil befri meg fra denne trøblete presten?».

Kvelden 29. desember 1170 tok fire riddere ham på ordet.

Snart begynte fortellingene å rulle inn fra England: Det skjedde mirakler på stedet hvor Thomas var drept.

Alexander handlet raskt. 21. februar 1173 ble Thomas kanonisert som martyr. Samtidig påla han Kong Henrik II å valfarte til St. Thomas grav. Der skulle han piskes til blods av Londons biskop og en gruppe munker.

Mot nullpunktet. I kveld ringer klokkene på ny på Filefjell. Så avløses de av ord og toner inne fra kirken.

– Det er langt att til livets mål, Guds bolig. Sæle er dei som lengter etter å fara opp til Herrens tempel, leser Anne Hilde Øigarden. Hun er prost i Valdres og har vært med på turen. Nå har hun trukket prestekjolen over turklærne.

Hver kveld har de avsluttet med en enkel kveldsang. Men dette er den siste samlingen. Utenfor venter en buss for å frakte dem ned til bebyggelsen. Øigarden lyser velsignelsen. Hun tegner et kors med vann fra døpefonten i hånda på hver pilegrim.

De henter vandrestavene sine og går sakte ut av kirken. Det er glede blandet med vemod. Nå skal de hjem. Hver til sitt.

– Det er medvandrerne som skaper turen, sier Berit Bang Thorsrud.

– Vi går i stillhet. Og så snakker vi i pausene og om kvelden. Du får mange gode samtaler med mennesker som du kanskje aldri har sett før og kanskje aldri treffer igjen.

Dette er tredje gang hun går ruta, og ingen av turene har vært den samme. Første gang, i 2006, gikk hun sammen med mannen sin. Men bare to år etterpå tok livet en tøff vending. Han døde. Hun ble igjen alene. Neste gang gikk hun fordi hun ville finne igjen det de hadde hatt sammen.

– Men det fant jeg jo ikke, sier hun.

– Denne gangen hadde jeg derfor ikke store forventninger. Jeg hadde forberedt meg dårlig, og uten at jeg sa det til noen, har jeg tvilt på om jeg ville klare det. Men hver morgen har jeg fått ny kraft til å gå videre. Og bare det er jo en forunderlig ting å oppleve.

Hun kaller pilegrimsvandring for nullstilling:

– Når du blir tom i kroppen, så blir det tomt i hodet også. Og kanskje er det nettopp da at du også klarer å åpne deg for noe helt nytt.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter