Nyheter

Formidler håp i kveldsmørket

Anita Nymoen Gjerlaug (33) fødte en sønn med Downs syndrom og en alvorlig hjertefeil. Eiolf Ødegård (29) mistet kona si etter kreft for få måneder siden. Han er i dag alenepappa til en toåring. Likevel lovpriser de Gud.

– Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.

En klokkeklar kvinnestemme synger sårt ut i kveldsmørket på Risøya utenfor Tvedestrand. Tonene blir akkompagnert av et like tenksomt pianospill. Eiolf og Anita, som duoen kaller seg, opptrer denne torsdagskvelden på musikkfestivalen Skjærgårds Music & Mission.

Scenen de står på er i Fjellkirken, et «kirkerom» omgitt av steile fjellsider på to kanter. På den ene fjellsiden blafrer det fra flere hundre små telys plassert i bergsprekkene. Tømmerstokker fungerer som benker for det unge publikummet. Og over dem ruver verdens høyeste kirkespir: Himmelen selv.

Både Anita og Eiolf er tilknyttet i pinsemenigheten Filadelfiakirken i Oslo. Der har de tilhørt samme vennegjeng siden midten av 20-årene. For dem har lovsang vært naturlig å ty til når de har hatt det godt. Men de to siste årene har sangen fått en annen klang.

Som Anita bare antyder til ungdommene foran seg:

– Både Eiolf og jeg har våre forskjellige historier om tap og vonde dager. Men midt i det har vi fått erfare at vi kan komme til Gud og klage og stille spørsmål. Vi har også fått oppleve at Gud har gitt kraft og nåde til å tilbe og lovsynge Ham – også på de mørke dagene.

Resten av historien forteller de til Vårt Land tidligere denne dagen:

Liv og død. – «Klarer vi å ta vare på et barn med Downs syndrom?».

En vinterdag for to år siden er Anita og mannen hennes på obligatorisk ultralyd. Fra før har de en gutt på to år og dette året skal han bli storebror. Gleden og forventningen de opplevde under kontrollen den gang, med førstemann, skal imidlertid utebli: Gutten i magen har Downs syndrom.

Å ta abort er for dem ikke noe alternativ, men flere spørsmål dukker opp: Hva kan egentlig et barn med Downs syndrom? Vil han kunne gå på skole? Vil andre synes han er dum, stygg eller rar? Må vi slutte i jobben?

4. juli 2012 blir Nathanael født, en liten gutt med mandelformede øyne og butte hender – og et hjerte med en alvorlig defekt.

Bekymringene de hadde under svangerskapet blir plutselig underordnet. Tre dager gammel må han opereres. Legene lykkes med de avanserte inngrepene og gradvis blir sønnen bedre, men på noen tidspunkter svever han mellom liv og død. Flere ganger skal dette gjenta seg, før han omsider blir friskmeldt.

Lymfekreft. De siste månedene har også kona til Eiolf fått en stadig voksende mage. Eiolf og Marte er jevngamle og har vært kjærester siden videregående. I snart seks år har de vært gift og nå venter de sitt første barn – en liten gutt, de også.

Knappe to måneder etter Nathanael blir født, kommer Levi til verden. En frisk, varm bylt som de får gode dager med på sykehuset.

Men Marte blir plutselig syk. Bare fem uker at de forlot barselavdelingen må de tilbake på sykehuset, men denne gangen på nevrologisk avdeling i etasjen over. I én uke har hun vært på utredning her og nå får de resultatet: 27-åringen har fått en sjelden type lymfekreft.

Sønnen er bare seks uker gammel når Marte begynner på cellegift. Ammingen må hun brått avslutte og Eiolf må gi gutten deres melk fra flaske. Kuren gir positive resultater. Det tykke, mørkebrune håret hennes som har ramlet av etter cellegiften begynner å vokse ut igjen, og måneder etter får de gladmeldingen om at Marte er kreftfri.

Men gleden varer ikke lenge. Da 27-åringen var syk fikk hun aldri vært på rutinekontroll hos gynekolog, som er obligatorisk for alle fødende seks uker etter fødsel. To måneder etter friskmeldingen lar hun seg derfor undersøke. Gjennom celleprøver skal et nytt mareritt oppdages: Kreften er tilbake.

16 måneder av sønnens liv fikk Marte oppleve. 12. desember i fjor døde hun. Tilbake sitter Eiolf med hovedansvaret for en toåring som aldri kommer til å huske sin mor.

Større enn livet. Å erfare livets realiteter hardt og brutalt kan få noen og enhver til å tvile på om det finnes en god, allmektig Gud.

– I Martes tilfelle fantes det først og fremst bare håp og tro på Gud under hele sykdomsperioden. Hun fryktet ikke døden og var veldig åpen om det. Derfor ønsker jeg å fortelle denne historien. Ikke for min egen del, men fordi jeg er den som kan videreformidle for henne, forteller Eiolf stille i artisthuset på Skjærgårds.

I åtte måneder har han forsøkt å stable livet på beina igjen. Venner og familie har stilt opp for ham og den nå to år gamle Levi med praktisk hjelp, mental støtte og bønn.

– Å få en slik beskjed var et stort sjokk for Marte og meg. Livet er skjørt, men vi snudde det veldig fort til: Dette skal vi klare. Det eneste som gagner i en slik situasjon er å tro på det beste og håpe på det beste. Men i perioder var vi veldig frustrert, sier Eiolf med hendene foldet over det ene kneet.

– En slik hendelse gjør noe med gudsforholdet. For meg og Levi er det uforståelig at Gud kunne tillate at Marte døde. Men jeg må bare tro at Gud er større enn dét. Han er større enn lengden på livet. Det er vel den eneste måten at ting går opp på: Å se det i et evighetsperspektiv.

Fortjener velsignelse. Anita nikker. Hun understreker at hennes historie «på langt nær kan sammenliknes med Eiolfs». I dag har hun et avklart forhold til å ha et barn med Downs syndrom.

– Hadde jeg visst at det var han som var i magen, ville jeg ikke bekymret meg, sier hun.

Men også hun har vært langt nede. Før det ble kjent at Marte var syk var Anita dypt frustrert over det spirende livet i magen.

– På mitt naive vis tenkte jeg: «Herlighet, her har jeg gått på Menighetsfakultetet, mannen min er ungdomsleder og selv jobber jeg i en idealistisk søndagsskoleorganisasjon. Her har jeg tatt gode valg i livet. Jeg synes jeg fortjener litt «blessing» fra deg, Gud.» Men det er ikke slik det fungerer og det er heller ikke bibelsk.

For livet ér urettferdig, har Anita erfart. Men ikke uten at Gud til stede.

– Jeg trenger å ha to tanker i hodet samtidig. Det er flere ting på én gang som er sant: Det er sant at livet er ekstremt ­uforutsigbart. Samtidig er det sant at Gud er god. Å leve i det spennet er utrolig utfordrende når det treffer deg rett i livet, sier Anita.

Ingen alternativer. Med denne erkjennelsen ble sangduoen Anita og Eiolf til. Anita trengte en kanal hvor hun kunne synge ut sitt sinne og sin sorg til Gud, men også takke for at Han er til stede. De planla derfor en konsert med i Mortensrud kirke – og gjennomførte den måneder etter.

– Jeg skjønte mer enn noen gang at lovsang ikke bare er noe jeg gjør når livet går på skinner. I Bibelen er det mange eksempler på dem som tilber Gud i smerte. For meg ble lovsangen et nødrop, en kilde jeg kunne hente styrke fra, sier hun.

– Men det er ikke alle som klarer å få tanken om en god, allmektig Gud i hop med vonde hendelser?

– Nei, og det er veldig forståelig. I Bibelen er det en historie der Jesus midt i en folkemengde sier noen ord som nok må ha virket provoserende, for det er mange som forlater ham. Jesus forstår at det han sier er vanskelig og snur seg til de tolv disiplene: «Vil dere også gå?». Men disiplene svarer: «Hvor skal vi gå? Det er du som er Guds Sønn og har det levende Ord.» De har ingen alternativer, og slik oppleves det for meg også.

Pass på liten og på stor. Også for Eiolf er det blitt viktig å erkjenne at livets gode og vonde erfaringer lever side om side.

– Det å miste kona si er kjempevondt. Samtidig er det å få barn det største vi som familie har opplevd. Alt er ikke svart. Alt er ikke kjempefint. Men det er kjempesvart og kjempefint. Summen av det er ikke likegyldighet, sier han.

Å formidle Guds omsorg til barna er imidlertid ikke alltid like lett. «Kjære Gud jeg har det godt» er en sang som Eiolf har vokst opp med ved sengekanten. Etter at Marte døde har teksten truffet ham på en helt annen måte enn før. «Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor» heter det i en av strofene.

– Det er både provoserende og kjempevanskelig å synge at Gud skal passe på mor hver eneste dag. Likevel er det noe jeg velger å gjøre. Jeg ønsker å ha denne kveldsbønnen med Levi.

Han er ærlig om at det for øyeblikket er vanskelig å ha det samme, tette forholdet til Gud.

– Men det går ikke på om jeg tror på om Gud finnes eller ikke, troen er konstant. Nå er jeg i en periode der jeg kan hvile i andres bønner, og det er jeg glad for, sier Eiolf, og får støtte fra Anita.

– Det tror jeg er et viktig prinsipp: Man bærer hverandres byrder og løfter hverandre frem i perioder hvor man knapt orker å si «Kjære Gud». Men å tilbe Gud gjøres heller ikke bare gjennom sang og konkrete bønner. Å ære Gud gjøres også for eksempel i å gjøre som du: Vise kjærlighet til Levi, sier hun og kikker bort på Eiolf.

For Anita er Jesu siste ord på korset en trøst oppi alle livets vanskeligheter.

– Selv Jesus spurte «hvorfor» da han hang på korset. Det elsker jeg at han gjorde. Da har han også identifisert seg med alle andre som stiller det spørsmålet, sier Anita.

Håpet. Tilbake til Fjellkirken denne torsdagskvelden. Duoen fortsetter på salmen «Jeg er i Herrens hender», en sang som Eiolf spilte i sin kones begravelse. Noen ungdommer har hodet i fanget. Andre ser oppover med lukkede øyne. Andre sitter bare i taushet og kikker framfor seg. Ut i mørket runger det klokkeklart om hva Gud gjør når døden er nær:

«Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn, og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.»

Les mer om mer disse temaene:

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter