Nyheter

En tvilsom fyr

Det var den dagen Tomas for første gang fulgte ­magefølelsen. Da gikk det riktig galt.

I en reportasjeserie gjennom høytiden følger Vårt Land påskens dramatiske hendelser, slik vi ville gjort det om vi var der da det hendte for snart 2000 år siden.

– Jeg har alltid vært skeptisk. Men jeg synes det er en god ting. Det er viktig å være kritisk, spørrende og analytisk, begynner Tomas.

Vi møter ham idet de siste solstrålene klamrer seg fast til husveggene i den smale blindveien i hjertet av Jerusalem. Tomas krummer nakken som i et forsøk på å få spenningene i skuldrene til å slippe. Høytiden har vært kaotisk. Dagene skulle vært preget av gode måltider og takknemlighet. De ble i stedet fylt av vold, flukt, redsel, sorg, død, rettssak og et underlig gjensyn. Men vi kan ikke begynne der. For å forstå, må vi tre år tilbake i tid – til fjellene i Galilea.

– Jeg hadde vært på jobb som vanlig ved Galilea­sjøen. Ryktene svirret, en mann som het Jesus gikk rundt i synagogene og forkynte: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Hva i huleste skulle det bety?

LES OGSÅ: Kroppen til korsfestet opprører er forsvunnet

Ryktene svirret

Denne dagen bestemte Tomas seg for personlig å oppsøke denne Jesus. Mange i området var sterke motstandere av det romerske styret og deres lokale partnere. Men Tomas hadde en følelse av at dette var mannen som kunne lede en revolusjon.

– Det som gjorde meg skeptisk var alt pratet om miraklene og alle de store ordene. Jeg har aldri stolt på noen som driver med trolldom. Men jeg ble nysgjerrig, jeg skal innrømme det. Jeg likte at han var atypisk, nesten litt rebelsk.

Det første skikkelige møtet med Jesus fant sted oppe i fjellene. Tomas hadde alltid kjent seg hjemme der. Ren, klar og skarp luft som ga han sjanse til å tenke, klarne sinnet og få overblikk. Slik var det også denne gangen. De var en liten gjeng som ville unnslippe folkemengdene og kaoset rundt Jesus nede ved sjøen. Men i stedet begynte kaoset i hans eget liv da han brått møtte mannen.

– Hva skjedde?

– Jeg vet ikke, men av en eller annen grunn visste han hvem jeg var. Under middagen den kvelden inviterte han meg og elleve andre til å være med på det som skulle bli tre utrolige år.

Han beskriver mannen som merkelig alminnelig og usedvanlig fascinerende på samme tid.

– Det er nesten litt rart å høre meg selv si det, men han var noe helt for seg selv. For første gang i livet fulgte jeg blindt det som kalles «magefølelse».

LES OGSÅ: Dette har livet lært Pontius Pilatus

La ut på reise

Tomas beskriver valget som fulgte som det mest irrasjonelle han noensinne hadde gjort. Han pakket ned utstyret og sluttet i jobben som fisker. Livet snudde fullstendig. Sammen med Jesus og den lille gjengen la de ut på det han kaller «en slags merkelig kampanjereise».

– Jesus presenterte et nytt syn på livet, tilværelsen, troen og samfunnet. Det virket som om det ikke kostet ham noe å forkaste gamle oppfatninger. Det likte jeg. Men øvrigheten og prestene ble utrolig provosert. Det likte jeg også, humrer han.

Han lar tommelen gli over fingertuppene frem og tilbake mens han forsøker å finne de rette ordene.

– Mange ting har jeg vært svært skeptisk til, og mye forstår jeg fortsatt ikke, men jeg har funnet en slags fred med at jeg ikke får svar på alt, sier Tomas.

Ute av fare

Noen steder ble de behandlet som konger, andre steder ble de kjeppjaget. Tomas forteller hvordan de akkurat hadde kommet seg trygt på andre siden av Jordan og knapt rukket å hvile ut, da de fikk beskjed fra noen gode venner, Marta og Maria, om at deres bror Lasarus lå dødssyk.

– Vi visste hvor farlig det ville være å reise tilbake til Jerusalem-traktene. Det var bare dager siden vi så vidt unnslapp en svær mobb som forsøkte å drepe oss. Jeg gjorde alt jeg kunne for å snakke Jesus fra å reise tilbake til det området.

Tomas blir stille et øyeblikk. Så forteller han hva Jesus sa da disiplene diskuterte det.

– «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Det var en merkelig ting å si, men ingen turte å spørre hva han faktisk mente.

LES OGSÅ: Mystisk opprører korsfestet etter folkekrav

Død og begravet

Etter to dager bestemte Jesus seg for å reise tilbake. Tomas ble fortvilet og sint. Musklene i kjeven strammer seg ørlite grann når han tenker tilbake. Beskjeden kom like etter fro­kost. Tomas mistet grepet etter lang tid med mye reising og store påkjennelser.

– Jeg sa til de andre: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.» Jeg var sikker på at vi ikke kom til å komme fra det i live.

– Hva skjedde?

– Da vi kom fram, fikk vi beskjed om at Lasarus var død og begravet. Vi knakk sammen i gråt og sorg, men Jesus ba dem om å åpne graven. Det var fullstendig uhørt, men vi rakk ikke å snakke ham fra det.

– Og så?

– Du tror meg sikkert ikke, men Jesus ropte: «Lasarus, kom ut!» Og ut kom Lasarus i liksvøpet. Noen ble livredde, andre ble helt ekstatiske.

Mørkere til sinns

Nå nærmet påskehøytiden seg. Og Tomas merket et skifte hos Jesus.

– Han ble stadig mer alvorlig. Så begynte han å snakke kryptisk om at noe var i ferd med å skje, men at vi ikke skulle bli redde.

Tomas kjente uroen vokse. Ifølge Tomas hadde overprestene og fariseerne like før påskefesten gitt påbud om at den som fikk vite hvor Jesus var, skulle melde fra, slik at de kunne gripe ham.

– Allikevel skulle han til Jerusalem. Og ikke inn bakveien for å si det sånn. Han red inn på et esel til folks store jubel. Folk ropte «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!».

Tomas hadde en dårlig følelse.

– Jesus snakket mye om at noe skulle skje og at han skulle lide. Men når jeg ser tilbake så hadde vi ingen anelse om hva som var i vente.

LES OGSÅ: Stor mobb med våpen invaderte Getsemane-hagen

– Jeg er veien

Sent på kvelden torsdag før påske skjedde det som Tomas fryktet.

– Vi hadde spist sammen og Jesus vasket føttene våre ved slutten av måltidet. Det var en merkelig stemning. Jesus snakket om at han måtte forlate oss for å forberede et bedre sted, og at vi visste veien dit.

Tomas husker ordrett hva han kontant sa til Jesus: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»

– Hva svarte Jesus?

– Han sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. ­Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» For å være helt ærlig skjønte jeg ingenting. Men jeg holdt kjeft.

Kaotisk situasjon

Når han lukker øynene kan han fortsatt kjenne lavendellukten fra hagen i Getsemane.

– Jeg klarer ikke den lukten lenger. Jeg brekker meg når jeg kjenner den nå.

En av vennene, Judas Iskariot, hadde tystet til de geistlige som hadde jaktet på Jesus. Tomas mener de må ha samlet og betalt en mobb som fulgte etter dem inn i hagen dit Jesus hadde gått for å be.

Dette var kvelden da Jesus ble anholdt, og deretter bragt inn for Det høye råd. Rettssaken og henrettelsen den påfølgende dagen er siden blitt kjent i hele Jerusalem.

– Det var to grusomme dager. Du vet jo selv hva som skjedde. En parodi av en rettssak og så korsfestelsen, sier Tomas.

Et overnaturlig gjensyn

Venne­gjengen som plutselig hadde gått fra tretten til elleve bestemte seg for å splitte lag. Da var det større sjanse for ikke å bli oppdaget. Tomas trengte tid for seg selv, og stakk av fra de andre som hadde gjemt seg i et hus i byen. Da han kom tilbake, fikk han en ufattelig beskjed.

– Jeg trodde de andre hadde gått fra forstanden. De påsto at de hadde møtt Jesus. At han hadde stått opp fra de døde.

– Hva sa du?

– Jeg har aldri stolt blindt på noe eller noen, og ikke denne gangen heller. Jeg sa til dem: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

I går var det åtte dager siden påske og Tomas påstår at noe uforklarlig skjedde.

– Vi hadde låst alle dørene fordi vi visste at de lette etter oss. Jeg hadde sjekket låsen i hvert fall ti ganger. Plutselig sto han der. Jesus. Jeg kan ikke forklare det, ikke spør, men jeg fikk se og ta på sårene. Det er alt jeg vet.

– Hvem tror du han egentlig var?

– Han er Guds sønn, Messias, frelseren. Det vet jeg, resten er jeg usikker på.

Saken ble først publisert i Vårt Lands påskebilag i 2015.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter