En helt vanlig mann blir biskop

Søndag blir Øygard vigslet til biskop i Nord-Hålogaland. Kongen kommer, og det blir fest og feiring i stiftsbyen Tromsø.

– Det blir slått på stortromma. Og jeg må innrømme at jeg har spurt meg selv: Hvorfor akkurat meg? Hvorfor skal jeg være hovedperson? Jeg har tenkt at jeg er en altfor alminnelig fyr til å bli biskop, men så har jeg slått meg til ro med at det ikke er jeg som er hovedperson i kirken, og at det er viktig for kirken at en biskop skal vigsles.

Den siste uka har Øygard bodd i stiftsbyen Tromsø. Han har både gledet og gruet seg til å flytte fra Alta, der han har vært prest i mange år.

– Jeg kommer til å savne Alta og det vanlige menighetsprestelivet. Vi flytter fra gode venner og et lokalmiljø der vi har trivdes veldig godt. Og det er i Alta vi har Siri, datteren vår.

LES OGSÅ: Biskop forsvarer dåpsreklame

Utviklingshemmet

Siri er den nest yngste av Øygards fire barn. Hun er 28 år, psykisk utviklingshemmet – og med funksjonsnivå som en toåring.

– Veldig mye i vårt liv og vårt familieliv har dreid seg om Siri. Det har vært en krevende omsorgsoppgave, og ikke minst utfordrende for hennes søsken.

– Hva har det gjort med deg å ha et barn med en sterk funksjonshemning?

– Jeg har alltid hatt et sterkt engasjement for livsrett og menneskeverd. Og det kom veldig tett på oss da vi fikk Siri og forsto at hennes hjerneskade var veldig alvorlig. For meg er tanken om at alle mennesker er like mye verd, ikke bare teori, men levd liv, sier den påtroppende biskopen.

– Og jeg har lært å forstå at vi ikke er Guds barn fordi vi er ekstra flinke, men fordi vi alle er mottakere av hans kjærlighet. Nærkontakten med Siri og etter hvert mange andre blant psykisk utviklingshemmede har betydd svært mye for oss. Og dette har ikke minst lært meg å forstå hvor viktig det er å møte alle mennesker med like mye respekt, uansett forutsetninger i livet, sier Øygard.

LES OGSÅ: Den katolske kirke innrømmer store feil i medlemsregister

– Best i verden

Den norske kirkes nye tilsynsmann for Troms og Finnmark har hatt hele sin prestetjeneste i nord.

– Jeg kunne ikke hatt noe bedre sted å være prest enn her. Og hvis jeg skulle bli biskop, måtte det bli i Nord-Hålogaland. Jeg er dessuten sikker på at kirken ikke ville hatt meg noe annet sted. Det er her jeg hører hjemme; det er denne landsdelen og dens mangfoldige befolkning, kultur og kirke- og kristenliv jeg kjenner og er blitt så glad i.

Han er født i sør, på Sola flystasjon ved Stavanger, men kom til Kautokeino som toåring. Etter studietiden ved Menighetsfakultetet har Finnmark vært det faste geografiske holdepunktet i Olav Øygards liv.

LES OGSÅ: Kirken ga folket krefter mot Berlinmuren

– I bås

Nettopp hans bakgrunn fra og kjennskap til landsdelen – og også til samisk tradisjon og språk – ble av mange fremhevet som viktige begrunnelser for at nettopp han skulle bli biskop Per Oskar Kjølaas' etterfølger.

– Hva er forskjellen på deg og din forgjenger på bispesetet?

– Vi er gode venner som har kjent hverandre i «alle år», men da preses i intervju før bispeavstemningen spurte hva jeg kunne tilføre Bispemøtet, måtte jeg svare som sant er: Jeg blir ikke en like god bidragsyter på vitseområdet som han har vært. Per Oskar og jeg er glade fisker som skøyer like mye, men han er best på å fortelle morsomme historier og vitser.

– Da du ble utnevnt til biskop var det mange meningsytrere og kommentatorer som uttrykte bekymring fordi «han er så konservativ»?

– Jeg kjente meg ikke igjen i karakteristikkene. Jeg blir fort satt i bås. Nå for tiden driver man med løsdrift i fjøset, og det har jeg mer sans for, svarer biskopen med praktisk sans og innsikt også i fjøsstell.

LES OGSÅ: Etterlyste mer støtte til de forfulgte

Endring

Olav Øygard synes det er spesielt uheldig og lite konstruktivt at testspørsmålet på hvilken bås man passer i, alltid skal være spørsmålet om homofil vigsel.

– Jeg ble kritisert fordi jeg er imot kirkelig vigsel av homofile. Andre kritiserte meg også for å være liberal, fordi jeg har sagt at det er greit med et forbønnsritual for likekjønnede par etter borgerlig vigsel.

– Er du sikker på at du blir stående på dette standpunktet i hele din bispetid?

– Nei. Jeg er ikke død, men levende. Alle mennesker er i endring gjennom livet, og samfunnet endres. Jeg kommer helt sikker til å mene annerledes i noen saker om noen år, men jeg vet ikke om hva eller hva jeg kommer til å mene.

– Ikke bombastisk

Da Olav Øygard ble intervjuet i Vårt Lands intervjuserie med de bispenominerte, sa han: «Jeg er ikke av de mest bombastiske.»

– Hva betyr det?

– At jeg ikke er så snar til å trekke konklusjoner. I ganske mange saker er jeg relativt smidig og mulig å overtale. Jeg vil gjerne høre hva andre mener, og jeg lar det ikke gå prestisje i saker og standpunkter, men jeg tror likevel ikke at jeg er en vinglepetter. Jeg tenker om meg selv at jeg er sentrumsteolog, og det er ikke det samme som en gjennomsnittsteolog. Men vi skal være en kirke som favner vidt og bredt, og da må det være plass for folk med forskjellige liv og oppfatninger.

Kontraster

Øygard er vel kjent med det kirkelige, kristelige og kulturelle mangfoldet som preger Nord-Hålogaland mer enn kanskje noe annet bispedømme i Den norske kirke.

– Det er veldige kontraster her, og mange slags folkegrupper og kulturer. Det er en herlig miks.

Han er glad i folkekirken og dens breddekontakt, og har dessuten sans både for de kristelige organisasjonene og den læstadianske bevegelse som han mener har satt dype spor i landsdelen.

– Flere av mine personlige venner er læstadianere. Jeg er ikke en del av bevegelsen selv, men tenker at det er mye flott i den tradisjonen. Men det er mye utrygghet innad i bevegelse og dessverre mye fordømmelse og hard kritikk av dem som ikke mener og sier det samme som de selv.