Nyheter

Den katolske kirke mangler overgrepsberedskap for innvandrere

Flertallet får ingen veiledning på morsmålet.

I det katolske Norge er flertallet av kirkegjengerne vietnamesere, polakker, filippinere eller chilenere.

På tross av dette er overgrepsberedskapen i Den katolske kirke rettet mot folk som forstår norsk. Beredskapsplanen finnes ikke på andre språk enn norsk. Det samme gjelder brosjyrene som ligger rundt i menighetene og skal informere om hvordan man går frem ved overgrepsmistanker.

Kirkens kontaktpersoner, som er første lavterskel meldeinstans for overgrepsmistanker, har begge norsk som morsmål.

Norske saker. Lederen for Fagetisk råd, som behandler overgrepsmeldingen i Den katolske kirke, er selv tvilende til om beredskapen er god nok:

– Rådet har generelt få henvendelser fra såkalte nye landsmenn, forteller Rønnaug Aaberg Andresen.

Etter at Müller-saken ble kjent har rådet har mottatt totalt 18 meldinger om mistanke om overgrep mot mindreårige. Overgrepene skal ha funnet sted fra 1950-tallet og frem til 90-tallet.

– Disse sakene stammer fra en tid da den norske katolske befolkningen var langt mer homogen, sier Andresen.

Medlemsmassen har vært i stor endring siden da. Etter Saigons fall i 1975 kom den første bølgen vietnamesere til Norge. Filippinere har kommet til Norge i jevn strøm over lang tid for å arbeide eller fordi de har funnet seg en norsk ektefelle. Og siden Polen ble medlem i EU i 2004, har polakker vært den største innvandrergruppen i Norge. Flertallet av polakkene er katolikker.

Ikke samarbeid. Fagetisk råd behandler overgrepssaker som meldes inn via kirkens to kontaktpersoner. Dette er Lindie Landmark og pater Arne M. Kirsebom. De to snakker riktignok engelsk, tysk og spansk, men kompetanse på vietnamesisk og polsk er det verre med.

Andresen mener det er grunn til å vurdere hvordan innvandrersjelesorgen kan involveres. Denne har ansvaret for kontakten med de ulike nasjonalitetene. I dag eksisterer ikke noe samarbeid mellom de to instansene.

– Fagetisk råd må selv finne en løsning. Hvis de vil oversette brosjyrene til andre språk, kan vi sikkert hjelpe til med oversettelse, men jeg ser virkelig ikke hvordan vi skulle hatt ressurser til å gjøre noe mer, sier pater Pawel Piotr Wiech, koordinator for innvandrersjelesorgen.

– Hvilke muligheter har man i dag hvis man ikke forstår norsk og opplever et overgrep?

– Man kan ta kontakt med sin prest, en ansvarlig i menigheten, eller en annen som man stoler på, og derfra kan kirken hjelpe til med tolk, slik at man kan gå videre med saken.

– Er dette godt nok?

– Det er eneste mulighet. Men jeg tror ikke det gjelder så mange tilfeller at vi trenger egne kontaktpersoner for hvert språk.

– Hvordan kan du vite noe om et slikt behov?

– Det har i hvert fall ikke vært noen som har fremmet problemstillingen for oss, sier Wiech.

Tar saken. Biskop Eidsvig sier han vil ta tak i saken. Han understreker at den første kontakten aldri skal være den lokale presten.

– Vi har 150 nasjonaliteter. Det er litt av et handikap, men det er helt sikkert et behov for å oversette materiellet til de store språkgruppene, som er polsk, vietnamesisk, engelsk og spansk. Vi må også supplere beredskapsapparatet med personer som behersker de mest utbredte språkene.

– Vil du kalle det et problem at beredskapsplan og brosjyre bare finnes på norsk?

– Det vil i hvert fall være mer hjelpsomt hvis vi hadde dette på flere språk. Det vil gjøre terskelen lavere for å henvende seg.

Frykter du at det eksisterer en rekke saker som kirken ikke har fått vite om fordi informasjonen bare finnes på norsk?

– Jeg er sikker på at det er flere saker enn dem vi har fått vite om, men tør ikke ha noen mening om dette skal være i bestemte miljøer, sier biskop Bernt Eidsvig.

Les mer om saken i torsdagens papiravis.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter