Da Øystein fikk dødsdom kom vennene på besøk hver dag

– Da vi fikk høre at Øystein var uhelbredelig syk, ble jeg fylt av en dyp fortvilelse. Sammen med noen av mine kamerater tenkte jeg høyt – hva gjør vi nå? Engasjement og nærvær ble vårt svar, forteller Arne Breistein.

19. april 2003 døde 45 år gamle Øystein Laundal. I nesten ett år hadde han hatt besøk nesten daglig av en av sine kamerater.

Lange vennskap. Arne Breistein og Leif Kristian Drangsholt hadde begge vært venner med Øystein Laundal i mange år, noen linjer førte tilbake til barne- og ungdomstiden. De tilhørte en gjeng med seks kamerater som i voksen alder hadde et månedlig treff. I 1999 fikk Øystein svulst på hjernen. Operasjonen og behandlingen var i første omgang vellykket, men i 2002 kom beskjeden om tilbakefall.

– Vi var fortvilet. I denne situasjonen spurte vi hva vi kunne gjøre. Vi snakket både med Øystein og kona. Sammen med dem ble vi enige om at vi skulle organisere en ordning med faste, daglige besøk, forteller de to.

Fantastisk. Når Bodil Nygaard Laundal forteller om hvordan kameratene stilte opp for hennes dødssyke mann, går ordet «fantastisk» igjen.

– For meg var det helt fantastisk at jeg visste at det til et avtalt tidspunkt kom en av Øysteins kamerater på besøk. Jeg visste hvem som skulle komme og hvor lenge de skulle være sammen med ham. For meg ga disse besøkene et verdifullt pusterom i en svært krevende situasjon, forteller hun.

Også for de tre barna var de daglige besøkene et lysglimt.

– Når barna tenker tilbake på dette året, så har de tross alt mange gode minner om hyggelige stunder hjemme. Kameratbesøkene betydde ofte liv og røre i huset. At pappa kom seg litt ut med kamerater representerte noe normalt, forteller Bodil.

Organisasjon. Etter at Øystein og Bodil hadde vært positive til forslaget om en besøksordning, samlet Arne Breistein og Leif Kristian Drangsholt kamerater fra ulike miljøer. Det endte med at tolv menn ble med. Noen ganger var det flere som besøkte Øystein sammen, men de fleste kom til ham alene.

– Jeg husker at jeg stort sett besøkte dem hver tirsdag. Noen ganger ble vi sittende hjemme hos Øystein på Hånes, men som regel dro vi ut. Hvis han var i stand til det, kunne vi ta en spasertur. Andre ganger var vi på biltur. Det hendte også at vi var på båttur, kafé, fotballkamp, alt som kan være med på å gjøre livet litt lysere, forteller Leif Kristian Drangsholt, som til daglig er sykehusprest på Sørlandets sykehus i Kristiansand.

Vaktlister. Universitetsrådgiveren Arne Breistein tok på seg ansvaret med å sette opp «vaktlister». Han sendte disse listene til Bodil, slik at hun alltid visste hvem som skulle komme på besøk. Han var også den som fikk melding om «forfall». Da satte han inn «reserver». På den måten ble han navet i det hjulet som sørget for daglig kameratomsorg.

– I en situasjon hvor alt virker umulig, kan fortvilelsen bli så stor at den skaper avstand. Det viktigste jeg kunne gjøre var å sette opp lister og sørge for at besøksordningen fungerte. Det å ha struktur og ramme rundt det vi gjorde, var avgjørende for vårt bidrag, sier Arne Breistein.

– Var det krevende å påta seg oppgaven med å besøke en kreftsyk venn?

– Å besøke Øystein var en del av det å være kamerat. Vi var medmennesker. For egen del kan jeg si, og jeg tror heller ingen andre tenkte på det som en spesielt tung oppgave, samtidig er det sårt å være vitne til at en kamerat blir sykere og sykere, sier Leif Kristian Drangsholt.

Gamle minner. – Hva snakket dere om på disse treffene?

– Så lenge Øystein kunne, var samtalen og det å oppleve ting sammen en rød tråd i våre møter. På grunn av sykdommen hadde Øystein problemer med korttidsminnet. Derfor ble det gjerne til at vi snakket om gamle dager og vår felles historie. Sammen koste vi oss over gode minner fra et langt vennskap, sier Arne Breistein.

– Jeg husker en gang vi var på båttur i Høvåg, supplerer Leif Kristian Drangsholt.

– Det var på ettersommeren, solen sto lavt, og vi kunne gå i land på en av hyttebryggene i blindleia. Mens vi satt og så ut over havet husker jeg at Øystein sa: «Kanskje er dette siste sommeren.» Det er egentlig den eneste gangen jeg kan huske at han reflekterte over sin egen død.

Plussregnskap. Nå er det gått mer enn ti år siden Øystein Laundal døde. Kameratgjengen med det månedlige treffet er blitt redusert fra seks til fem.

– Øystein er borte, men samtidig er han på en måte til stede. Ofte snakker vi om ham og den tiden vi hadde sammen på slutten av hans liv. Selv om det var en tung og krevende tid, er vi enige om at dette også var en svært verdifull tid. Gjennom at vi fikk mulighet til å bety noe for Øystein og familien hans det siste året av hans liv, det gav oss noe som fortsatt er verdifullt i våre liv, sier Leif Kristian Drangsholt og Arne Breistein.

Når Bodil Nygaard Laundal ser tilbake på de siste månedene av ektemannens liv, er de daglige besøkene noe av det hun trekker fram.

– Disse kameratene bar Øystein. På samme måte bar de også meg og barna. De var helt fantastiske, sier hun.