Trange kvinneliv

Den siste tiden har flere unge kvinner ytret seg i ulike medier og fortalt om hverdager med ­ekstremt trange rammer rundt hvordan det er å være kvinne i dag. Som en anonym kvinne beskrev i Aftenposten forrige uke:

«Noreg er eit vakkert og rikt land, eg har alle mogelegheiter og fordelar. Likevel er det så mykje støy. No er eg i starten av tjueåra, men somme gonger føler eg meg utlevd og utsliten som om kroppen og sinnet brått har eldast ein mannsalder.» Og videre: «Ofte føler eg meg lurt av systemet. Korleis kunne eg vere så flink på skulen, men så dårleg til å leve?»

Om man ikke selv kjenner seg igjen, må man likevel anerkjenne at dette er opplevelsen for mange jenter og damer. Det bør bekymre oss. Vi kan også lure på om det er mange gutter og menn som kjenner på det samme, og etterlyse stemmene deres. Og motsatt: Om menn ikke kjenner seg igjen, hva er det i så fall som gjør at kvinner føler et annet press enn dem?

Så mye støy skriver den anonyme skribenten i Aftenposten. Men hva er det som bråker?

Et samfunn som vårt moderne og liberale prioriterer ikke verdier for oss. Alt blir like mye verdt, og det er opp til hver og en av oss å velge hva som er mest verdt – ­individuelt. Det er kanskje ikke så rart at det dermed kan koke over i topplokket på en del damer, og til slutt kan gå helt i svart. Kravene blir uoverstigelige når alt blir like viktig: Det velpleide utseendet. Den perfekte kjærligheten. Den likestilte mannen. Den godt betalte jobben. Det pene og rene hjemmet. De flinke barna. Den trente kroppen. Den beleste hjernen. Den sunne middagen på de tidsriktige, vintagepregede tallerkenene i det åpne og luftige kjøkkenet – helst i hvitt.

Tidsklemme, kroppsklemme, mental klemme. Og samtidig få rom til å klage? For vi har jo valgt det selv. Vi kan jo ikke akkurat gjøre opprør mot det vi selv har valgt? Kan vi? I dette private landskapet er det jammen ikke lett å mane frem feministisk kamp.

Og kampen, den må begynne med å erkjenne at det finnes et system her, som vi lever i, og i det systemet er det en ideologi. Ideologien innehar bestemte verdier som de fleste av oss strekker oss etter. Og denne støyen, den kommer kanskje når kravene blir så mange at det surrer konstant både utenfor og inni oss. Til slutt hører vi ikke hva vi selv tenker.

De er jo ikke dumme disse ­damene som forteller om trange hverdager. I tekstene kommer det frem at de selvsagt vet at ­reklamebransjen er markedsstyrt. De vet at arbeidslivet for mange er lite annet enn rutine, de vet at folk flest ikke bor slik man bor i interiørmagasiner, men likevel: De lar seg påvirke av idealene. Og da kommer skammen og skyldfølelsen over dette også. At det krever en overkvinne å ikke la seg påvirke av systemet man lever innunder, er det ingen som forteller dem. Bare sammen med mange andre føles slik motstand mulig, for eksempel dersom man er en del av en kvinne­bevegelse, eller fagforening, eller kanskje en religiøs gruppe. For i slike miljøer er jo plutselig verdiene tydelige og prioriterte. De fleste vil derfor føle det som en lettelse å tre inn i noe kollektivt, selv om dette skulle stride med nettopp det individuelle verdi­settet i storsamfunnet utenfor.

Damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Ingenting av dette kommer gratis, og noen kvinner betaler dyrt. Skal vi ta en kollektiv innsats og hjelpe oss selv, må vi huske at kvinnefrigjøring bærer med seg en tung arv fra fordums feminister som alltid har krevd strukturelle samfunnsendringer på vei mot virkelig frihet, for både kvinner og menn. Men da må vi først stå sammen – i kampen for de ulike livene vi ­ønsker oss.