Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Ny tro på kjærligheten

Bosniske Lejla Mujanovic takker alle som engasjerer seg for flyktninger. 
Det har gitt henne en ny tro på 
det norske samfunnet.

Hun kom som åtteåring. Hun hadde traumer fra 
krigen i Bosnia, men opplevde omsorg og nestekjærlighet fra folk i det nye landet. Men de siste 
årene har hun ikke sett mye til den varmen. Muslimhatet og rasismen på nett har fått henne til å føle seg uvelkommen.

– Livet mitt er ikke like fullt av farger som det var den gangen. Jeg har en gutt som skal ut i denne verden, men jeg har ikke sett lyst på hva han skal ut i, sier Mujanovic.

LES OGSÅ: Nordmenn står i kø for å hjelpe flyktninger

«Jeg tenkte ofte at de varme og gode nordmennene som tok meg imot på Fornebu i 1993 var dødd ut. De hyggelige og trygge smilene til de som innkvarterte oss inn på flyktingsmottaket på Isefjær i Høvåg hadde sikkert rømt landet,» skriver hun på veggen til gruppen «Refugees welcome to Norway».

Men de siste dagenes engasjement på nettet har gitt henne et nytt håp, og tårer i øynene.

– De gode menneskene og varmen jeg husker fra jeg som liten jente stod på terskelen til et nytt land, har ikke blitt borte. Bare ligget litt skjult.

LES OGSÅ: Flere hender enn hansker

Hun tror vi står overfor en endring. At det norske samfunnet er på vei vekk fra spørsmål om bak­tanker og hvem folk er under overflaten.

– Vi er på vei tilbake dit vi egentlig skal være. At mennesker er mennesker. Jeg håper det varer.

LES ALLE VÅRE SAKER OM FLYKTNINGKRISEN HER

ANNONSE
ANNONSE

Hun kom som åtteåring. Hun hadde traumer fra 
krigen i Bosnia, men opplevde omsorg og nestekjærlighet fra folk i det nye landet. Men de siste 
årene har hun ikke sett mye til den varmen. Muslimhatet og rasismen på nett har fått henne til å føle seg uvelkommen.

– Livet mitt er ikke like fullt av farger som det var den gangen. Jeg har en gutt som skal ut i denne verden, men jeg har ikke sett lyst på hva han skal ut i, sier Mujanovic.

LES OGSÅ: Nordmenn står i kø for å hjelpe flyktninger

«Jeg tenkte ofte at de varme og gode nordmennene som tok meg imot på Fornebu i 1993 var dødd ut. De hyggelige og trygge smilene til de som innkvarterte oss inn på flyktingsmottaket på Isefjær i Høvåg hadde sikkert rømt landet,» skriver hun på veggen til gruppen «Refugees welcome to Norway».

Men de siste dagenes engasjement på nettet har gitt henne et nytt håp, og tårer i øynene.

– De gode menneskene og varmen jeg husker fra jeg som liten jente stod på terskelen til et nytt land, har ikke blitt borte. Bare ligget litt skjult.

LES OGSÅ: Flere hender enn hansker

Hun tror vi står overfor en endring. At det norske samfunnet er på vei vekk fra spørsmål om bak­tanker og hvem folk er under overflaten.

– Vi er på vei tilbake dit vi egentlig skal være. At mennesker er mennesker. Jeg håper det varer.

LES ALLE VÅRE SAKER OM FLYKTNINGKRISEN HER

;