Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Mellom
stasjonen

På en liten gård i Grue kommune har over hundre flyktninger blitt plassert på et akuttmottak, 
i påvente av svar på asylsøknaden sin. Langt unna det meste, blir de sittende her og vente på ubestemt tid.

Langt inn i Hedmarks skoger ­ligger en liten gård, tre røde trehus med hvite karmer og rød takstein. Høsten har farget landskapet i gultoner, luften er klar og kald. Trærne risler i vinden, så løvet fyker. Opaker Gård står det på et skilt som peker ut mot noen store avhøstede åkre, og i midten er det en smal, liten grusvei. Veien er lang og bratt, rundt en sving, bak noen trær, kommer de røde husene til syne.

Inne i det største huset sitter ei 16 år gammel jente på rommet sitt. Hun sitter i sengen og stirrer tomt ut i luften. Hun har knapt spist i dag, noen venner på mottaket prøver å hjelpe henne og gi henne mat. Det står en halvfull plastkopp med Rett i Koppen, og en tallerken med ei halvspist skive på nattbordet. Hun sier ikke stort, hun bare sitter der og studerer luften.

Faren hennes har blitt innlagt på sykehus i Kongsvinger, han har fått magesår. Tilstanden hans er ganske dårlig, og han må bli på sykehuset noen dager. Den 16 år gamle jenta, Sirine, er her alene nå. Moren, hennes søster og bror er i Tyskland, mens hennes eldste søster fremdeles er i Syria.

Dagen til flyktningene starter som de fleste andres, med frokost. Fram til lunsj er det stille på mottaket. Stillheten brytes av fem kraftige slag i ei bjelle.

LES MER OM FLYKTNINGER PÅ VÅRT LANDS TILFLUKTSID

 

362147_NP.jpg
Opaker Gård ligger idyllisk til langt inn i skogen på Hedmarken. Her pleier det vanligvis å samle seg businessfolk for konferanser. Nå er stemningen på stedet annerledes, fylt med lek og moro.
Vis

Idyll: Opaker Gård ligger idyllisk til langt inn i skogen på Hedmarken. Her pleier det vanligvis å samle seg businessfolk for konferanser. Nå er stemningen på stedet annerledes, fylt med lek og moro.

Endelig kylling

Klokken er 13 og det er tid for lunsj. I forkant har tre av flyktningene hjulpet til å stelle i stand til måltidet. De finner frem bestikk, drikkevarer og glass. Matserveringen tar de ansatte seg av.

Til lunsj i dag serveres det varmmat, for flyktningene har lenge etterspurt noe annet enn skive med ost og servelat. I dag er det potetmos og kjøttboller av kylling i tomatsaus. De er storfornøyde med endelig å få kylling, men potetmosen blir liggende.

Tilbake i oppholdsrommet kommer direktør Henrik Mohn ut av sitt kontor, og blir stoppet av en mann kledd i en sort flee­ce­jakke. Shadi heter han, og ­etterlyser nok en gang en gåstol til sønnen sin. Sønnen, Imod, er bare ti måneder gammel. Han skriker hele tiden. Shadi forteller at han holder på å få tenner.

– I natt har vi ikke sovet mye, sønnen vår har holdt oss våken fra fire i natt. Han griner hele ­tiden, han har fått feber også nå. Men kona mi tar vare på han, og vi har med medisiner hjemmefra om han skulle bli verre.

Kona Merna vugger sønnen i armene sine. Imod slutter å gråte­, og hun går og setter seg på et hjørne av en puff.

Hjemme i Syria bodde de i en liten by utenfor Damaskus. Shadi jobbet som elektrisk ingeniør og Merna var lærer. Der hadde de et stort hus. Nå er alt de eier stuet inn på et rom, ikke større enn at det er plass til to køyesenger og litt plass å stå på. De synes det er vanskelig å bo så trangt, uvant å ha så lite plass. Den lille familien håper på å komme seg videre så fort som mulig, og få sitt eget hjem igjen.

– Livet før krigen var veldig bra, forteller Shadi.

Familien dro fra Syria til ­Libanon, og tok fly til Russland. Shadi forteller at den enkleste måten å komme seg til Norge på er gjennom Russland. Derfra krysset de grensen i nord på sykkel.

LES OGSÅ: Flyktningsjokk for asylmottak

 

362149_NP.jpg
Mobiltelefonen har blitt veldig viktig for flyktningene, like viktige som for oss. Operativ leder Kai Sagen forteller at det er iphonen som gjør at så mange kommer til Norge. – Det første de gjør når de kommer hit er å filme og ta bilder og sender til dem hjemme: Her er det fint, start å gå nå.
Vis

Sender bilder hjem: Mobiltelefonen har blitt veldig viktig for flyktningene, like viktige som for oss. Operativ leder Kai Sagen forteller at det er iphonen som gjør at så mange kommer til Norge. – Det første de gjør når de kommer hit er å filme og ta bilder og sender til dem hjemme: Her er det fint, start å gå nå.

Akuttmottak

Opaker Gård er et tidligere konferansesenter, men driften har ikke gått spesielt bra i det siste. Henrik Mohn er direktør i selskapet Blostrupmoen, som drifter mottaket. Broren hans eier gården, begge vokste opp på nabogården, rett over veien. På Opaker Gård bor det nå over hundre flyktninger – eller gjester, som de kaller det.

– Vi omtaler ikke dette som et mottak. Vi driver hotell, og har gjester. Vi behandler dem deretter, med respekt som en vanlig gjest ville hatt, sier Henrik Mohn.

LES OGSÅ: Mener flyktningkrisen, IS og Russland skaper håp for Syria

Brannalarm

Klokka 14.30 går brannalarmen – nok en gang. Igjen er det noen som har tatt seg en røyk på rommet. Det sitter mellom 15 og 20 stykker i oppholdsrommet, de reagerer med et sukk, og fortsetter som vanlig. Alarmen uler og uler. Etter noen minutter har de motvillig tatt turen ut i kulden.

«Hassan», som av sikkerhetsgrunner ikke ønsker å stå fram med navn eller bilde, benytter anledningen til å ta seg en røyk. Han blir stående ute og kjede­røyker og snakker med de som står der.

Hassan er bare 29 år gammel, men ansiktet er allerede­ preget av et hardt liv. Bak ørene­ kan man blant det ellers kullsvarte håret tydelig skimte noen grå hår, vikene har dratt seg et stykke­ oppover i pannen. ­Øynene er mørke og tunge, 
og pannen har tatt form av ­utallige bekymringer og dannet fire tunge­ streker på tvers. 
Han engster seg tydelig mye for hva som vil skje, og hvordan fremtiden kan bli. Han rister, klarer ikke å sitte stille. Beinet hans går opp og ned, så armen han lener på kneet følger etter.

– Jeg er engstelig. Jeg vet ikke hvorfor, sier han, og fortsetter:

– Hjemme i Aleppo i Syria hadde jeg et bra liv, jeg jobbet som engelsklærer og tolk, men nå har jeg mistet alt.

Han forteller med en sjarmerende britisk aksent blandet med kraftige r-er.

– Hvordan kan jeg klare å starte igjen? Jeg må starte helt på nytt, ikke fra null, men ­under null.

LES OGSÅ: – Et tidsspørsmål for mennesker brenner inne

 

362159_NP.jpg
Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er de som ­skaper liv her, og alle leker med alle.
Vis

Skaper liv: Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er de som ­skaper liv her, og alle leker med alle.

Tilbudt IS-jobb

Hassan måtte flykte fra Syria på grunn av den såkalte Islamske staten (IS). Han er en godt utdannet mann som snakker godt engelsk, og kunne vært en stor ressurs for IS, og han ble tilbudt å jobbe for dem.

– Å si nei til IS er ikke akkurat et alternativ, jeg svarte at jeg måtte tenke på det. Noen dager senere kom de på døra mi og spurte om jeg hadde bestemt meg ennå, jeg svarte at jeg måtte tenke litt til på det. Så pakket jeg bagen og dro.

Han vurderte å dra tilbake til Syria, for han føler ikke at han blir behandlet på en verdig måte her.

– Jeg prøvde å få dra tilbake, få dokumentene mine tilbake, men på grunn av Dublin-avtalen får jeg ikke lov til å dra noen steder. Jeg vil heller dra tilbake til Syria og dø, enn å vente her i to år. Det er ikke noe liv. Der hadde jeg i det minste hodet og verdigheten i behold, her har jeg ikke det engang.

Han føler mange er dømmende­ til flyktningene, og at han ble ­behandlet som dritt av UD og ­politiet. Han mener de er korrupte. At ting er korrupt er så hverdagslig at det ikke er et spørsmål engang. Samtidig forklarer han at disse menneskene ikke kan stole på noen lengre, alt de har opplevd og gått gjennom har gjort at de ikke klarer å stole på noen.

– Vi er lei av å høre bomber og jagerfly, være konstant redd for kidnappere, terrorister, IS, syrisk opposisjon, det syriske regimet… Vi frykter ingenting lenger, for vi har ingenting mer vi kan tape.

Han er bekymret for hvordan framtiden kan bli her. Alt han ønsker er å starte et nytt og rolig liv. Han tror han blir værende i Norge. Kanskje finne et sted ute på landet med et lite hus og kanskje en hage.

LES OGSÅ: Med dataspill og sosiale medier bygger den islamske staten sitt imperium

 

362146_NP.jpg
Det er uvant for flyktningene å spise den norske maten. 
Selv om norsk laks regnes for luksusvare i Norge, er det ikke favoritten til syrerne. – Gi oss kylling og ris, så er vi fornøyde. Vi trenger ikke dyr mat, kylling er billig, hvorfor kan vi ikke få det? undrer «Hassan».
Vis

Norsk mat: Det er uvant for flyktningene å spise den norske maten. Selv om norsk laks regnes for luksusvare i Norge, er det ikke favoritten til syrerne. – Gi oss kylling og ris, så er vi fornøyde. Vi trenger ikke dyr mat, kylling er billig, hvorfor kan vi ikke få det? undrer «Hassan».

Logistikkproblemer

Blo­strupmoen drifter i tillegg to ­andre mottak i området, Dæsbekken villmarkssenter og Slobrua Gjestegård. Direktør Henrik Mohn synes driften har gått veldig bra, til tross for at de hadde tre dager å forberede seg på.

– Vi fikk beskjed på en fredag at det kom flyktninger på mandag. Da var det bare å kjøre på. Og det gikk. Det er en del logistikkproblemer å finne ut av. Vi har blant annet laget vårt eget system hvor vi sjekker inn og ut folk, slik at vi vet nøyaktig hvor mange som er her, hvilket rom de bor på, om de er på helsesjekk, og så videre. Jeg synes dette har vært så flott og givende, så vi ­ønsker å fortsette over nyttår. Da kommer vi til å legge ut et nytt anbud.

LES OGSÅ: Regjeringen skal granske hva innvandrere gjør med Norge

Vil bli journalist

Klokka 18 ringer bjella for tredje gang i dag. Til middag serveres akkurat det samme som til lunsj, siden det var rester igjen. For å få ­maten til å strekke til, serveres det også et par loffskiver. Middagen inntas fort, og alle går tilbake til oppholdsrommet og samles der for å tilbringe resten av kvelden sammen.

På den ene puffen sitter to jenter i tenårene, Sirine og hennes venninne Maryam. De holder hender og koser på hverandre. De ler så de griner. Det ser ut som de er bestevenner og har vært det hele livet, men de møtte hverandre for en uke siden, da de kom hit.

Sirine forteller at hennes ­bestevenn er i Italia, de møttes der på reisen. Sirine og faren var også innom Sverige, og forteller stolt at hun har lært seg å si «Hej då». Nå har hun lært seg å si «Hvordan går det? Det går bra» og repeterer det annet hvert ­minutt på et stadig mindre gebrokken norsk. Sirine er ivrig etter å lære seg norsk så fort som mulig og begynne på skole, hun håper på å bli journalist.

Maryam er 18 år gammel, og har kommet til Norge sammen med mannen sin. De har vært gift i ti måneder nå. Hun viser stolt fram gifteringen, en gullfarget ring på hennes venstre ringefinger.

Midt i en livlig samtale med Maryam, ringer telefonen til Sirine­. Hun går brått ut på terrassen for å snakke. Det er blitt mørkt og kaldt ute, men samtalen er for viktig til å tenke på å kle på seg mer. Stemningen ­endres, smilet byttes ut med bekymringsrynker i panna. Hun sier noen korte ord på arabisk før hun legger på. Så går hun tilbake til samtalen og smiler videre. Det var faren hennes, han er på ­bedringens vei, men er fremdeles svak ­etter operasjonen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

 

362152_NP.jpg
Sirine og Maryam har blitt bestevenner på knapt en uke. 
De holder humøret oppe sammen, og har mye moro her.
Vis

Venner: Sirine og Maryam har blitt bestevenner på knapt en uke. De holder humøret oppe sammen, og har mye moro her.

Gjennomtrekk av mennesker

Klokka er 21 og mange har trukket seg tilbake til rommene sine, for å slappe av før de legger seg. Det er ikke så mye mer å gjøre om dagen, og mange legger seg tidlig.

Oppholdsrommet eller stua minner mer om en korridor. Brune fliser, mørke furuvegger og noen røde puffer å sitte på. Det er en konstant gjennomtrekk av mennesker, men mange av dem sitter her i timevis. Prater, ler, spiller på mobilen, Skyper eller ringer hjem. Det er alltid god stemning, mye latter. Barna har fått utdelt noen sprettballer og jo-joer, som både store og små leker med. Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er barna som ­skaper liv her, og alle leker med alle.

I hjørnet sitter ei dame med et lilla sjal rundt hodet, og jakke i matchende farge. Hun har tre barn som springer rundt og kaster sprettballer.

Shirin sitter og venter på mannen sin, han er i Libanon. Hun har reist alene med barna fra ­Syria. Men situasjonen i ­Libanon er ikke stort bedre enn i Syria, så hun er bekymret for ham. 
De snakker ofte på telefon sammen.

– Barna gråter hele tiden, de vil ha faren sin her, og jeg vil ha mannen min tilbake, forteller Shirin på arabisk. Hun kan ikke noe engelsk, men gjentar «baba» om og om igjen, som ­betyr pappa.

– Jeg føler meg ensom her. Jeg ringer for å høre stemmen hans, og vi gråter hver gang.

 

362156_NP.jpg
Shirin har kommet til Norge alene med tre barn, mannen er igjen i Libanon. Barna skriker hele tiden for de savner pappaen sin. Shirin må ta vare på barna selv nå, men hun får rikelig med hjelp fra de andre på mottaket.
Vis

Alene: Shirin har kommet til Norge alene medrtre barn, mannen er igjen i Libanon. Barna skriker hele tiden for de savner pappaen sin. Shirin må ta vare på barna selv, men hun får rikelig med hjelp fra de andrepå mottaket.
 
ANNONSE
ANNONSE

Langt inn i Hedmarks skoger ­ligger en liten gård, tre røde trehus med hvite karmer og rød takstein. Høsten har farget landskapet i gultoner, luften er klar og kald. Trærne risler i vinden, så løvet fyker. Opaker Gård står det på et skilt som peker ut mot noen store avhøstede åkre, og i midten er det en smal, liten grusvei. Veien er lang og bratt, rundt en sving, bak noen trær, kommer de røde husene til syne.

Inne i det største huset sitter ei 16 år gammel jente på rommet sitt. Hun sitter i sengen og stirrer tomt ut i luften. Hun har knapt spist i dag, noen venner på mottaket prøver å hjelpe henne og gi henne mat. Det står en halvfull plastkopp med Rett i Koppen, og en tallerken med ei halvspist skive på nattbordet. Hun sier ikke stort, hun bare sitter der og studerer luften.

Faren hennes har blitt innlagt på sykehus i Kongsvinger, han har fått magesår. Tilstanden hans er ganske dårlig, og han må bli på sykehuset noen dager. Den 16 år gamle jenta, Sirine, er her alene nå. Moren, hennes søster og bror er i Tyskland, mens hennes eldste søster fremdeles er i Syria.

Dagen til flyktningene starter som de fleste andres, med frokost. Fram til lunsj er det stille på mottaket. Stillheten brytes av fem kraftige slag i ei bjelle.

LES MER OM FLYKTNINGER PÅ VÅRT LANDS TILFLUKTSID

 

362147_NP.jpg
Opaker Gård ligger idyllisk til langt inn i skogen på Hedmarken. Her pleier det vanligvis å samle seg businessfolk for konferanser. Nå er stemningen på stedet annerledes, fylt med lek og moro.
Vis

Idyll: Opaker Gård ligger idyllisk til langt inn i skogen på Hedmarken. Her pleier det vanligvis å samle seg businessfolk for konferanser. Nå er stemningen på stedet annerledes, fylt med lek og moro.

Endelig kylling

Klokken er 13 og det er tid for lunsj. I forkant har tre av flyktningene hjulpet til å stelle i stand til måltidet. De finner frem bestikk, drikkevarer og glass. Matserveringen tar de ansatte seg av.

Til lunsj i dag serveres det varmmat, for flyktningene har lenge etterspurt noe annet enn skive med ost og servelat. I dag er det potetmos og kjøttboller av kylling i tomatsaus. De er storfornøyde med endelig å få kylling, men potetmosen blir liggende.

Tilbake i oppholdsrommet kommer direktør Henrik Mohn ut av sitt kontor, og blir stoppet av en mann kledd i en sort flee­ce­jakke. Shadi heter han, og ­etterlyser nok en gang en gåstol til sønnen sin. Sønnen, Imod, er bare ti måneder gammel. Han skriker hele tiden. Shadi forteller at han holder på å få tenner.

– I natt har vi ikke sovet mye, sønnen vår har holdt oss våken fra fire i natt. Han griner hele ­tiden, han har fått feber også nå. Men kona mi tar vare på han, og vi har med medisiner hjemmefra om han skulle bli verre.

Kona Merna vugger sønnen i armene sine. Imod slutter å gråte­, og hun går og setter seg på et hjørne av en puff.

Hjemme i Syria bodde de i en liten by utenfor Damaskus. Shadi jobbet som elektrisk ingeniør og Merna var lærer. Der hadde de et stort hus. Nå er alt de eier stuet inn på et rom, ikke større enn at det er plass til to køyesenger og litt plass å stå på. De synes det er vanskelig å bo så trangt, uvant å ha så lite plass. Den lille familien håper på å komme seg videre så fort som mulig, og få sitt eget hjem igjen.

– Livet før krigen var veldig bra, forteller Shadi.

Familien dro fra Syria til ­Libanon, og tok fly til Russland. Shadi forteller at den enkleste måten å komme seg til Norge på er gjennom Russland. Derfra krysset de grensen i nord på sykkel.

LES OGSÅ: Flyktningsjokk for asylmottak

 

362149_NP.jpg
Mobiltelefonen har blitt veldig viktig for flyktningene, like viktige som for oss. Operativ leder Kai Sagen forteller at det er iphonen som gjør at så mange kommer til Norge. – Det første de gjør når de kommer hit er å filme og ta bilder og sender til dem hjemme: Her er det fint, start å gå nå.
Vis

Sender bilder hjem: Mobiltelefonen har blitt veldig viktig for flyktningene, like viktige som for oss. Operativ leder Kai Sagen forteller at det er iphonen som gjør at så mange kommer til Norge. – Det første de gjør når de kommer hit er å filme og ta bilder og sender til dem hjemme: Her er det fint, start å gå nå.

Akuttmottak

Opaker Gård er et tidligere konferansesenter, men driften har ikke gått spesielt bra i det siste. Henrik Mohn er direktør i selskapet Blostrupmoen, som drifter mottaket. Broren hans eier gården, begge vokste opp på nabogården, rett over veien. På Opaker Gård bor det nå over hundre flyktninger – eller gjester, som de kaller det.

– Vi omtaler ikke dette som et mottak. Vi driver hotell, og har gjester. Vi behandler dem deretter, med respekt som en vanlig gjest ville hatt, sier Henrik Mohn.

LES OGSÅ: Mener flyktningkrisen, IS og Russland skaper håp for Syria

Brannalarm

Klokka 14.30 går brannalarmen – nok en gang. Igjen er det noen som har tatt seg en røyk på rommet. Det sitter mellom 15 og 20 stykker i oppholdsrommet, de reagerer med et sukk, og fortsetter som vanlig. Alarmen uler og uler. Etter noen minutter har de motvillig tatt turen ut i kulden.

«Hassan», som av sikkerhetsgrunner ikke ønsker å stå fram med navn eller bilde, benytter anledningen til å ta seg en røyk. Han blir stående ute og kjede­røyker og snakker med de som står der.

Hassan er bare 29 år gammel, men ansiktet er allerede­ preget av et hardt liv. Bak ørene­ kan man blant det ellers kullsvarte håret tydelig skimte noen grå hår, vikene har dratt seg et stykke­ oppover i pannen. ­Øynene er mørke og tunge, 
og pannen har tatt form av ­utallige bekymringer og dannet fire tunge­ streker på tvers. 
Han engster seg tydelig mye for hva som vil skje, og hvordan fremtiden kan bli. Han rister, klarer ikke å sitte stille. Beinet hans går opp og ned, så armen han lener på kneet følger etter.

– Jeg er engstelig. Jeg vet ikke hvorfor, sier han, og fortsetter:

– Hjemme i Aleppo i Syria hadde jeg et bra liv, jeg jobbet som engelsklærer og tolk, men nå har jeg mistet alt.

Han forteller med en sjarmerende britisk aksent blandet med kraftige r-er.

– Hvordan kan jeg klare å starte igjen? Jeg må starte helt på nytt, ikke fra null, men ­under null.

LES OGSÅ: – Et tidsspørsmål for mennesker brenner inne

 

362159_NP.jpg
Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er de som ­skaper liv her, og alle leker med alle.
Vis

Skaper liv: Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er de som ­skaper liv her, og alle leker med alle.

Tilbudt IS-jobb

Hassan måtte flykte fra Syria på grunn av den såkalte Islamske staten (IS). Han er en godt utdannet mann som snakker godt engelsk, og kunne vært en stor ressurs for IS, og han ble tilbudt å jobbe for dem.

– Å si nei til IS er ikke akkurat et alternativ, jeg svarte at jeg måtte tenke på det. Noen dager senere kom de på døra mi og spurte om jeg hadde bestemt meg ennå, jeg svarte at jeg måtte tenke litt til på det. Så pakket jeg bagen og dro.

Han vurderte å dra tilbake til Syria, for han føler ikke at han blir behandlet på en verdig måte her.

– Jeg prøvde å få dra tilbake, få dokumentene mine tilbake, men på grunn av Dublin-avtalen får jeg ikke lov til å dra noen steder. Jeg vil heller dra tilbake til Syria og dø, enn å vente her i to år. Det er ikke noe liv. Der hadde jeg i det minste hodet og verdigheten i behold, her har jeg ikke det engang.

Han føler mange er dømmende­ til flyktningene, og at han ble ­behandlet som dritt av UD og ­politiet. Han mener de er korrupte. At ting er korrupt er så hverdagslig at det ikke er et spørsmål engang. Samtidig forklarer han at disse menneskene ikke kan stole på noen lengre, alt de har opplevd og gått gjennom har gjort at de ikke klarer å stole på noen.

– Vi er lei av å høre bomber og jagerfly, være konstant redd for kidnappere, terrorister, IS, syrisk opposisjon, det syriske regimet… Vi frykter ingenting lenger, for vi har ingenting mer vi kan tape.

Han er bekymret for hvordan framtiden kan bli her. Alt han ønsker er å starte et nytt og rolig liv. Han tror han blir værende i Norge. Kanskje finne et sted ute på landet med et lite hus og kanskje en hage.

LES OGSÅ: Med dataspill og sosiale medier bygger den islamske staten sitt imperium

 

362146_NP.jpg
Det er uvant for flyktningene å spise den norske maten. 
Selv om norsk laks regnes for luksusvare i Norge, er det ikke favoritten til syrerne. – Gi oss kylling og ris, så er vi fornøyde. Vi trenger ikke dyr mat, kylling er billig, hvorfor kan vi ikke få det? undrer «Hassan».
Vis

Norsk mat: Det er uvant for flyktningene å spise den norske maten. Selv om norsk laks regnes for luksusvare i Norge, er det ikke favoritten til syrerne. – Gi oss kylling og ris, så er vi fornøyde. Vi trenger ikke dyr mat, kylling er billig, hvorfor kan vi ikke få det? undrer «Hassan».

Logistikkproblemer

Blo­strupmoen drifter i tillegg to ­andre mottak i området, Dæsbekken villmarkssenter og Slobrua Gjestegård. Direktør Henrik Mohn synes driften har gått veldig bra, til tross for at de hadde tre dager å forberede seg på.

– Vi fikk beskjed på en fredag at det kom flyktninger på mandag. Da var det bare å kjøre på. Og det gikk. Det er en del logistikkproblemer å finne ut av. Vi har blant annet laget vårt eget system hvor vi sjekker inn og ut folk, slik at vi vet nøyaktig hvor mange som er her, hvilket rom de bor på, om de er på helsesjekk, og så videre. Jeg synes dette har vært så flott og givende, så vi ­ønsker å fortsette over nyttår. Da kommer vi til å legge ut et nytt anbud.

LES OGSÅ: Regjeringen skal granske hva innvandrere gjør med Norge

Vil bli journalist

Klokka 18 ringer bjella for tredje gang i dag. Til middag serveres akkurat det samme som til lunsj, siden det var rester igjen. For å få ­maten til å strekke til, serveres det også et par loffskiver. Middagen inntas fort, og alle går tilbake til oppholdsrommet og samles der for å tilbringe resten av kvelden sammen.

På den ene puffen sitter to jenter i tenårene, Sirine og hennes venninne Maryam. De holder hender og koser på hverandre. De ler så de griner. Det ser ut som de er bestevenner og har vært det hele livet, men de møtte hverandre for en uke siden, da de kom hit.

Sirine forteller at hennes ­bestevenn er i Italia, de møttes der på reisen. Sirine og faren var også innom Sverige, og forteller stolt at hun har lært seg å si «Hej då». Nå har hun lært seg å si «Hvordan går det? Det går bra» og repeterer det annet hvert ­minutt på et stadig mindre gebrokken norsk. Sirine er ivrig etter å lære seg norsk så fort som mulig og begynne på skole, hun håper på å bli journalist.

Maryam er 18 år gammel, og har kommet til Norge sammen med mannen sin. De har vært gift i ti måneder nå. Hun viser stolt fram gifteringen, en gullfarget ring på hennes venstre ringefinger.

Midt i en livlig samtale med Maryam, ringer telefonen til Sirine­. Hun går brått ut på terrassen for å snakke. Det er blitt mørkt og kaldt ute, men samtalen er for viktig til å tenke på å kle på seg mer. Stemningen ­endres, smilet byttes ut med bekymringsrynker i panna. Hun sier noen korte ord på arabisk før hun legger på. Så går hun tilbake til samtalen og smiler videre. Det var faren hennes, han er på ­bedringens vei, men er fremdeles svak ­etter operasjonen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

 

362152_NP.jpg
Sirine og Maryam har blitt bestevenner på knapt en uke. 
De holder humøret oppe sammen, og har mye moro her.
Vis

Venner: Sirine og Maryam har blitt bestevenner på knapt en uke. De holder humøret oppe sammen, og har mye moro her.

Gjennomtrekk av mennesker

Klokka er 21 og mange har trukket seg tilbake til rommene sine, for å slappe av før de legger seg. Det er ikke så mye mer å gjøre om dagen, og mange legger seg tidlig.

Oppholdsrommet eller stua minner mer om en korridor. Brune fliser, mørke furuvegger og noen røde puffer å sitte på. Det er en konstant gjennomtrekk av mennesker, men mange av dem sitter her i timevis. Prater, ler, spiller på mobilen, Skyper eller ringer hjem. Det er alltid god stemning, mye latter. Barna har fått utdelt noen sprettballer og jo-joer, som både store og små leker med. Barna holder det ­gående hele dagen, til sent på kveld. Det er barna som ­skaper liv her, og alle leker med alle.

I hjørnet sitter ei dame med et lilla sjal rundt hodet, og jakke i matchende farge. Hun har tre barn som springer rundt og kaster sprettballer.

Shirin sitter og venter på mannen sin, han er i Libanon. Hun har reist alene med barna fra ­Syria. Men situasjonen i ­Libanon er ikke stort bedre enn i Syria, så hun er bekymret for ham. 
De snakker ofte på telefon sammen.

– Barna gråter hele tiden, de vil ha faren sin her, og jeg vil ha mannen min tilbake, forteller Shirin på arabisk. Hun kan ikke noe engelsk, men gjentar «baba» om og om igjen, som ­betyr pappa.

– Jeg føler meg ensom her. Jeg ringer for å høre stemmen hans, og vi gråter hver gang.

 

362156_NP.jpg
Shirin har kommet til Norge alene med tre barn, mannen er igjen i Libanon. Barna skriker hele tiden for de savner pappaen sin. Shirin må ta vare på barna selv nå, men hun får rikelig med hjelp fra de andre på mottaket.
Vis

Alene: Shirin har kommet til Norge alene medrtre barn, mannen er igjen i Libanon. Barna skriker hele tiden for de savner pappaen sin. Shirin må ta vare på barna selv, men hun får rikelig med hjelp fra de andrepå mottaket.
 
;