Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

– Mamma og pappa ligger begravet utenfor huset vårt

Mottaksleder Erling Segelstad driver et hjem for 80 flyktningungdommer han knapt vet noen ting om.

Slik mottas flyktningebarna:

  • Enslige, mindreårige flyktninger er barn under 18 år som kommer uten omsorgspersoner til Norge.
  • Enslige, mindreårige bosettes i egne mottak. Mens UDI har ansvar for dem under 18 år, har Bufetat som har ansvar for dem under 15 år.
  • De under 15 år får tilbud om plass i et omsorgssenter mens asylsøknaden deres behandles. De skal behandles etter samme forskrifter som gjelder norske barnevernsbarn. Det gjelder ikke dem mellom 15 og 18 år.

Da mottaksleder Erling Segelstad åpnet transittmottak i Stange i august, mottok han flere ungdommer enn gjennom 15 års arbeid i norsk barnevern.

– Hadde jeg hatt like mange norske barnevernsbarn her, ville jeg gått med hjelm, det er sikkert, sier Segelstad.

Hero Norge, som Segelstad nå jobber for, er et av mange selskaper som for tiden kaster seg rundt og oppretter nye asylmottak over hele landet. For arbeidet med å finne egnede mottaksbygg og ansette personell, må skje raskt. Nå kommer 200 nye, enslige mindreårige i uken.

Eller som Segelstad sier:

– Jeg kaller dem barn. Vi får litt distanse når vi kaller dem enslige mindreårige.

LES MER: Slik skal Norge sende ut flere mindreårige asylsøkere

Sammenligner med barnevern

Av de 200 barna som kommer ukentlig, har 80 stykker funnet veien til Åkerhagan transitt. Her bor de i snitt 42 dager på et såkalt avlastningsmottak, etter registrering ved Politiets Utlendingsenhet i Oslo og helseundersøkelser ved transittmottak i Oslo eller Mysen.

Til Hedmarksbygda har de fått med seg «en UDI-bag»: bukse, jakke, joggesko, slippers, t-skjorte, dyne og pute. Her møter de psykolog, sykepleier og miljøarbeidere. De får noe norskundervisning – og Mariusgensere, fotballsko og Fagforbundet i Stange-gensere som solidariske hedmarkinger har samlet inn.

Og her venter de - på asylintervjuet som kan gi dem opphold i Norge.

Det er også her utfordringene som Norge må løse i møtet med dem starter: Barn uten mamma og pappa skal få hjem, utdanning og etter hvert jobb. Og hjelp til å takle angst og traumer de har med seg i bagasjen.

Segelstad selv har diagnostisert dem som «ekstreme sorgbærere av sin egen historie».

– Disse ungdommene kommer hit med opplevelser som man knapt nok kan forestille seg. Én ungdom her er mer traumatisert enn en samlet norsk barnevernsinstitusjon til sammen.

LES MER: Kun 36 
mindreårige fikk 
ikke opphold

Mer ressurser i barnevernet

Han vil ikke gå inn i debatten om hvilke rettigheter enslige mindreårige over 15 år bør få – for eksempel om de bør få samme rettighetene som barn under 15, som behandles som norske barnevernsbarn. Men ser det like fullt som et tankekors at de her er 20 ansatte på 80 ungdommer, mens det på barnevernsinstitusjonen ti kilometer unna er 24 ansatte på 5 ungdommer.

– Jeg har ofte tenkt på at dette er en risikobransje. Det er ikke tilfeldig at vi i Norge sier at det skal ikke bo mer enn 6-7 ungdommer på ett barneverntiltak. På norske barnevernshjem har det skjedd og skjer det voldsepisoder.

Mottakslederen understreker at ungdommene stort sett er rolige og greie.

– Men hvem disse ungdommene som kommer til mottakene er, hva de kan være bærere av, og hvilke ukontrollerte utbrudd det kan få, vet vi ingenting om.

LES MER OM FLYKTNINGER I NORGE

Erklærer ikke trygg drift

Han viser blant annet til den nylige steiningen av en politibil ved et mottak på andre siden av Mjøsa. Men tror ikke risikomomenter kan unngås i en situasjon der mottaksapparatet må hive seg rundt så raskt som nå.

– Jeg kan ikke avgi noen erklæring om at vi driver trygt og godt. Men jeg tror at ved å følge en etikk som bygger på engasjement, ektehet og empati, så gjør du så godt du kan.

LES MER: Her hjelper du – få oversikten her

Stiller dumme spørsmål

Ungdommene på mottaket fremstår like fullt fornøyde når Vårt Land er på besøk. De ler og tuller, og synger takk for maten-sanger på norsk til ære for besøket.

Segelstad mener den største utfordringen er å møte ungdommene på en god måte. Vanlige arbeidsmetoder må tilpasses:

– Som barnevernsansatt er du vant til å spørre barn om de vet hvor mammaen og pappaen deres er. Men spør man disse barna om det, svarer de «Ja, det vet jeg. De ligger begravet rett utenfor huset vårt. Jeg så de ble drept», sier Segelstad.

Han har selv følt seg ganske dum etter slike spørsmål.

– Og spør du hvilke land de har vært innom da du rømte fra landet sitt, svarer de «jeg vet ikke». For om de spurte menneskesmuglerne hvor de var, ble de banket opp med stokker.

LES MER: Vil du huse flyktninger – registrer deg her!

Ødelegger doer og dusjer

Andre veien handler det om å forstå norske skikker og praksiser – og byggemåter. Segelstad viser vei rundt på mottaket, der de nå prøver å tilpasse løsningene for dusjer og doer på den tidligere psykiatriske institusjonen.

– Vi har hatt store problemer med hygienen. De er vant med høl i gulvet, ikke til håndvasker og vannklosetter. Så stiller de seg oppå for å vaske beina, og håndvaskene løsner fra veggen. Det er klart Norge med sine annerledes ordninger oppfattes som upraktisk. Men vi prøver å forklare.

Ansetter tidligere flyktninger

Til god hjelp er det at 80 prosent av de ansatte er ikke-vestlige innvandrere. Som miljøarbeider Adjmal Nadjobolah, som har bodd fem år på asylmottak i Danmark, og senere på mottak i Norge.

– Jeg husker selv hvor kjedelig det var å bo på mottak. Så jeg prøver å hjelpe dem, snakke med dem og tolke, sier Nadjobolah.

Både han og Segelstad merker at dette er ungdommer som uansett ønsker å bli hjulpet:

– De har en glødende tro på fremtiden. De drømmer om utdanning, om jobb, å gi noe tilbake, sier mottakslederen.

ANNONSE
ANNONSE

Da mottaksleder Erling Segelstad åpnet transittmottak i Stange i august, mottok han flere ungdommer enn gjennom 15 års arbeid i norsk barnevern.

– Hadde jeg hatt like mange norske barnevernsbarn her, ville jeg gått med hjelm, det er sikkert, sier Segelstad.

Hero Norge, som Segelstad nå jobber for, er et av mange selskaper som for tiden kaster seg rundt og oppretter nye asylmottak over hele landet. For arbeidet med å finne egnede mottaksbygg og ansette personell, må skje raskt. Nå kommer 200 nye, enslige mindreårige i uken.

Eller som Segelstad sier:

– Jeg kaller dem barn. Vi får litt distanse når vi kaller dem enslige mindreårige.

LES MER: Slik skal Norge sende ut flere mindreårige asylsøkere

Sammenligner med barnevern

Av de 200 barna som kommer ukentlig, har 80 stykker funnet veien til Åkerhagan transitt. Her bor de i snitt 42 dager på et såkalt avlastningsmottak, etter registrering ved Politiets Utlendingsenhet i Oslo og helseundersøkelser ved transittmottak i Oslo eller Mysen.

Til Hedmarksbygda har de fått med seg «en UDI-bag»: bukse, jakke, joggesko, slippers, t-skjorte, dyne og pute. Her møter de psykolog, sykepleier og miljøarbeidere. De får noe norskundervisning – og Mariusgensere, fotballsko og Fagforbundet i Stange-gensere som solidariske hedmarkinger har samlet inn.

Og her venter de - på asylintervjuet som kan gi dem opphold i Norge.

Det er også her utfordringene som Norge må løse i møtet med dem starter: Barn uten mamma og pappa skal få hjem, utdanning og etter hvert jobb. Og hjelp til å takle angst og traumer de har med seg i bagasjen.

Segelstad selv har diagnostisert dem som «ekstreme sorgbærere av sin egen historie».

– Disse ungdommene kommer hit med opplevelser som man knapt nok kan forestille seg. Én ungdom her er mer traumatisert enn en samlet norsk barnevernsinstitusjon til sammen.

LES MER: Kun 36 
mindreårige fikk 
ikke opphold

Mer ressurser i barnevernet

Han vil ikke gå inn i debatten om hvilke rettigheter enslige mindreårige over 15 år bør få – for eksempel om de bør få samme rettighetene som barn under 15, som behandles som norske barnevernsbarn. Men ser det like fullt som et tankekors at de her er 20 ansatte på 80 ungdommer, mens det på barnevernsinstitusjonen ti kilometer unna er 24 ansatte på 5 ungdommer.

– Jeg har ofte tenkt på at dette er en risikobransje. Det er ikke tilfeldig at vi i Norge sier at det skal ikke bo mer enn 6-7 ungdommer på ett barneverntiltak. På norske barnevernshjem har det skjedd og skjer det voldsepisoder.

Mottakslederen understreker at ungdommene stort sett er rolige og greie.

– Men hvem disse ungdommene som kommer til mottakene er, hva de kan være bærere av, og hvilke ukontrollerte utbrudd det kan få, vet vi ingenting om.

LES MER OM FLYKTNINGER I NORGE

Erklærer ikke trygg drift

Han viser blant annet til den nylige steiningen av en politibil ved et mottak på andre siden av Mjøsa. Men tror ikke risikomomenter kan unngås i en situasjon der mottaksapparatet må hive seg rundt så raskt som nå.

– Jeg kan ikke avgi noen erklæring om at vi driver trygt og godt. Men jeg tror at ved å følge en etikk som bygger på engasjement, ektehet og empati, så gjør du så godt du kan.

LES MER: Her hjelper du – få oversikten her

Stiller dumme spørsmål

Ungdommene på mottaket fremstår like fullt fornøyde når Vårt Land er på besøk. De ler og tuller, og synger takk for maten-sanger på norsk til ære for besøket.

Segelstad mener den største utfordringen er å møte ungdommene på en god måte. Vanlige arbeidsmetoder må tilpasses:

– Som barnevernsansatt er du vant til å spørre barn om de vet hvor mammaen og pappaen deres er. Men spør man disse barna om det, svarer de «Ja, det vet jeg. De ligger begravet rett utenfor huset vårt. Jeg så de ble drept», sier Segelstad.

Han har selv følt seg ganske dum etter slike spørsmål.

– Og spør du hvilke land de har vært innom da du rømte fra landet sitt, svarer de «jeg vet ikke». For om de spurte menneskesmuglerne hvor de var, ble de banket opp med stokker.

LES MER: Vil du huse flyktninger – registrer deg her!

Ødelegger doer og dusjer

Andre veien handler det om å forstå norske skikker og praksiser – og byggemåter. Segelstad viser vei rundt på mottaket, der de nå prøver å tilpasse løsningene for dusjer og doer på den tidligere psykiatriske institusjonen.

– Vi har hatt store problemer med hygienen. De er vant med høl i gulvet, ikke til håndvasker og vannklosetter. Så stiller de seg oppå for å vaske beina, og håndvaskene løsner fra veggen. Det er klart Norge med sine annerledes ordninger oppfattes som upraktisk. Men vi prøver å forklare.

Ansetter tidligere flyktninger

Til god hjelp er det at 80 prosent av de ansatte er ikke-vestlige innvandrere. Som miljøarbeider Adjmal Nadjobolah, som har bodd fem år på asylmottak i Danmark, og senere på mottak i Norge.

– Jeg husker selv hvor kjedelig det var å bo på mottak. Så jeg prøver å hjelpe dem, snakke med dem og tolke, sier Nadjobolah.

Både han og Segelstad merker at dette er ungdommer som uansett ønsker å bli hjulpet:

– De har en glødende tro på fremtiden. De drømmer om utdanning, om jobb, å gi noe tilbake, sier mottakslederen.

Slik mottas flyktningebarna:

  • Enslige, mindreårige flyktninger er barn under 18 år som kommer uten omsorgspersoner til Norge.
  • Enslige, mindreårige bosettes i egne mottak. Mens UDI har ansvar for dem under 18 år, har Bufetat som har ansvar for dem under 15 år.
  • De under 15 år får tilbud om plass i et omsorgssenter mens asylsøknaden deres behandles. De skal behandles etter samme forskrifter som gjelder norske barnevernsbarn. Det gjelder ikke dem mellom 15 og 18 år.
;