Kommunegave fikk familien til Norge

Asho Abulahi Hersi ler så hun gråter av barna sine som kaver rundt i nysnøen på ski for første gang. Solen skinner over Tynset og over livet til den somaliske kvinnen.

Etter bare noen uker i Norge er det ingen nåde for den nyankomne familien hennes: Ut på ski. Mor Asho har prøvd før, hun vet hvor vanskelig det er.

LES MER: Asho er alene

Ventetiden

Midten av februar i år: På Gardermoen har flyet fra Istanbul landet mer enn en time forsinket. I ankomsthallen venter Asho tålmodig sammen med to andre somaliske kvinner. Utenfor står maxitaxien, klar til å returnere til Tynset og ti grader minus.

Asho er rolig, men inni henne bobler det. Dette er øyeblikket hun lenge har drømt om, og hun er overbevist om at Gud har hjulpet henne hit.

Da Vårt Land møtte henne for vel et år siden var hun aleneflyktning i Norge. Resten av familien hadde flyktet til Etiopia, men Asho fikk ikke svar på om de kunne komme etter til Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) trodde ikke helt på at alle var hennes barn og at de var så unge som hun fortalte.

I tre år hadde hun ventet. Kort tid før vi traff henne hadde regjeringen tatt bort reisestøtten til familiegjenforening fra statsbudsjettet. Det gjorde henne enda mer fortvilet. Om familien fikk komme, hvor skulle hun finne penger til å få dem hit?

LES MER: – Smålig kutt rammer flyktninger

Livet på vent

Glassdørene i ankomsthallen glir tilside, og der står de. Alle åtte barna. De har vært ute på sitt livs første flytur. Også eldstemann Abdisalan er med, han som UDI først hadde sagt nei til to ganger fordi han nå er 18 år, men som Utlendingsnemnda (UNE) til slutt sa ja til.

ENDELIG FRAMME: Etter at barna og mannen har vært ute på sin første flytur i livet – fra Addis Abeba i Etiopia – er Asho klar til å ta dem til Tynset i maxi-taxi. Men først en selfie. Foto: Erlend Berge.

Stille kommer de ut og forsvinner inn i mors armer. Asho klemmer og klemmer. Tårene renner og renner. Far kommer bakerst. Han må vente lenge før han får hilse på kona si. En av flyplassens rengjørere står rolig ved siden av vaskevogna si og betrakter opptrinnet.

År med adskillelse er over. I dette øyeblikket, på Norges hovedflyplass, får alle brev, avslag, bekymringer og tårer sitt svar. For Asho har livet i Norge stått på vent.

Nå kan det endelig begynne.

LES MER: – Sleipt å si ja, så nei

Måker snø i Tynset sentrum

Far Ali står på trappa og måker snø utenfor huset som han og familien har fått i Tynset sentrum.

Det er stort og romslig, men gammelt. Ingen bilder på veggene. I stua står en TV og playstation med spill som de har fått i gave. Fremdeles innpakket i emballasje står en ny tørketrommel på kjøkkenet.

Ali Hersi skryter over hvordan kommunen har tatt imot dem. Det bekymret ham ikke å komme til et kaldt land oppe mot Nordpolen.

- Det eneste jeg tenkte på var å komme hit, for her er fred, og her er kona mi, sier han.

– Hvorfor har du det så kaldt, Asho? Dere pleier å ha det godt og varmt, sier Gunn Bråten.

Koordinatoren for flerkulturelt arbeid i Tynset peker på radiatorene som får sentralvarme fra kommunen.

Forklaringen kommer når de viser oss rundt i huset. Alle vinduene står åpne. Her skal det luftes før gjestene kommer.

LES MER: Bestemorsintegrering

Savnet hjemlandet

Da Vårt Land møtte Asho for et år siden var hun tung til sinns. Nå sover hun godt, spiser nok og smiler. Det gjør hun ofte. Livet har blitt lettere. Nå klarer hun å konsentrere seg for å lære norsk. Tidligere gikk tankene til Afrika hele tiden.

– Store bekymringer for familien forsinker læreprosessen. De legger seg som et slør over tankene, sier Gunn Bråten.

TAKKNEMLIG: Asho Abulahi Hersi takker Gunn Bråthen i Tynsets flyktningteam for at hun endelig har fått familien sin til Norge. Foto: Erlend Berge.

Asho lovpriser Tynset kommune for alt de har gjort for familien, men «Gunn er best». Bråten maste hele tiden på svar fra UDI – og trøstet. «Døm kjæm», sa hun for å holde motet oppe hos Asho.

– Når jeg pleide å gråte, gråt Gunn sammen med meg, sier Asho og legger armen rundt skuldrene hennes.

Bråten blir blank i øynene og innrømmer at hun får tette bånd til flyktningene. De kommuneansatte blir flyktningenes familie, og særlig for dem som er alene.

LES MER: Flyktninger blir oftere paranoide og psykotiske

Frykter Al Shabab

To barn mangler i familien Hersi. En dag for fem år siden gikk eldstesønn Mukhtar ut av huset, to måneder før moren flyktet. Siden har ingen hørt fra ham. Foreldrene er triste og bekymret, redde for at terrorgruppen Al Shabab har tatt ham.

De militante jihadistene er også grunnen til at Asho flyktet og etterlot familien. Tilbake i Somalia sto mannen Ali alene igjen med ansvaret for mange barn. Han var redd – hvordan skulle han klare det? Uten pengene som Asho tok av stønaden sin og sendte til dem, ville de ikke overlevd i Addis Abeba, sier han.

Skal de bo på Tynset, må de lære å nyte naturen.

Marie Kristine Lorentzen, frivillig ski-lærer

Der var også fosterdatteren sammen med dem. Asho fant henne på gata for 20 år siden og tok henne til seg. Mens resten av familien dro fra Etiopia til Norge, måtte hun dra tilbake til Somalia.

LES MER: Rania Maktabi takket en hel by for måten de tok imot henne og familien

Rådmann Trøen

Men hvem betalte for å få dem til Norge? Hvem betalte de rundt 130.000 kronene der nesten 100.000 var betaling som den etiopiske staten krevde for å gi dem visum ut av landet?

Tynset kommune og rådmann Arild Einar Trøen.

Mannen er i denne historien rene Marte Svennerud, den rause bondekona i Barbra Rings novelle som tok til seg sju foreldreløse barn («je tek ælle sju»). Han sitter øverst i kommunehuset som forståelig nok kalles Brunosten. Hit kom Asho og sønnen Abdisalan med blomster for å takke Trøen for hjelpen. Herfra har han utsikt til elevene som former gigantiske påskeegg av is og snø på plassen utenfor.

– Det hadde ikke skjedd uten Gunn Bråten. Hun gir seg ikke så lett, sier han og ser på medarbeideren som har stilt seg opp ved døra.

Trøen sa nei til den første søknaden som Bråten og de andre i flyktningteamet sendte på Ashos vegne. Andre gang sa han ja – fordi hennes historie er spesiell. Hun hadde søkt om familiegjenforening lenge før det ble slutt på statens reisestøtte.

– Det er ikke normalt at vi gjør slikt på Tynset, og det vil ikke gjenta seg, sier Trøen.

Unntaket skal ikke være et spark til staten fra sparkstøtting-bygda, understreker han.

– Vi har respekt for føringer som staten har lagt.

LES MER: De frivillige hjelpernes innsats går på helsa løs

Tar opp lån

Stortingsrepresentant Geir Toskedal (KrF) er ikke enig med rådmann Trøen om at kommunal støtte til familiegjenforening vil være en sabotasje av statlig politikk. Staten bestemmer familiegjenforening, men kommunen er fri til å hjelpe sine flyktninger slik de vil. Som regjeringens samarbeidsparti gikk KrF med på å kutte i reisestøtten for å få gjennom viktigere saker.

– KrF vil helt sikkert se på saken igjen, men om vi vil gå videre med den, eller ta den inn i vårt program, det kan jeg ikke si nå, sier Toskedal.

Etter at det statlige reisetilskuddet forsvant i fjor kontakter flyktninger organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (Seif) og gjeldsgruppa i Jussbuss og spør om hjelp.

– Dette har store konsekvenser. Ofte er barn igjen alene i hjemlandet. I fjor tok en mor kontakt med oss. Hun hadde seks barn hjemme i Afghanistan, men hun kunne ikke betale billetten, sier Mersida Spatalaj i Seif.

At Norge skal bidra til å holde foreldre og barn fra hverandre, er vanskelig å godta..

Gunn Bråten, flyktningarbeider

Flyktninger med midlertidig opphold får i praksis ikke banklån uten skyhøye renter. Noen får låne hos venner, eller i nettverket rundt en menighet eller moské, opplyser Marie Skjervold i Jussbuss. I en slik desperasjon situasjon kan de bli sårbare for å bli utnyttet av kriminelle, frykter både Seif og Jussbuss.

– Vi kjenner til at lugubre utlånere har oppsøkt flyktninger, sier Skjervold.

I Jussbuss hører de også om flyktninger som sovner i timene i introduksjonsprogrammet fordi de arbeider om kvelden, natten eller i helgene for å spare opp penger til gjenforening.

LES MER: Her venter 100 flyktninger på ubestemt tid

Trenger folk

Tynset tok imot 47 flyktninger i fjor. Kommunen tar imot flere enn staten ber om. Bosettingen skaper lite bråk.

– Det er et romslig samfunn, sier rådmann Trøen.

VINTER: Mustaqim (t.v.) får en real dytt i huska av Hibaq Gedi som har bodd med familien sin på Tynset i flere år. Foto: Erlend Berge.

De vi snakker med på gata i Tynset reagerer ikke på at kommunen har betalt for reisen til familien Hesi. Maren Elisabeth Holm stiller likevel spørsmål om godheten strekker seg for langt.

– Det er fint at de får hjelp, men det er samtidig penger som kunne vært brukt til andre ting, som veiarbeid eller til å redde akuttdelen på det lokale sjukehuset, sier hun.

Ashos barn er ikke dyre å integrere, mener Gunn Bråten. De kan allerede engelsk og er motivert til å utdanne seg. Dessuten trenger Tynset arbeidstakere. Folketallet går jevnt nedover. Etter hvert vil kommunen trenge flere hundre arbeidstaker innen helse og omsorg, og som lærere, sier hun:

– Eldrebølgen slår oss snart.

Asho forsikrer at barna skal gå på skole «så de kan gjøre noe for Norge».

Når vi spør barna hva som er drømmene, har de svarene klare: Lege, pilot, dataingeniør, journalist, lege, ingeniør, lærer og profesjonell forballspiller.

LES MER: Dette bildet endret alt

Ut på tur aldri sur

Først gjelder det å få festet sko og ski. Det er bare første problemet når Marie Kristine Lorentzen skal introdusere Hersi-barna for skigåing. Det andre er å holde seg på beina med usmurte ski. Lorentzen tråkker opp en løype rundt huset til somalierne. Alle skal med, de eldste først.

Det er ikke normalt at vi gjør slikt på Tynset, og det vil ikke gjenta seg.

Rådmann i Tynset, Arild Einar Trøen, som betalte for Ashos familie

Søstrene ler av hverandre, men også av storebror Abdisalan som bare forsvant ut porten og nå står fast i en snøfonn nede i veien, uten jakke, votter eller lue. Hans snøeventyr startet da han stilte seg bak-fram på skiene.

– Skal de bo på Tynset, må de lære å nyte naturen. Det er jo vinter her mesteparten av året, sier Lorentzen.

Siden de første somalierne kom på 80-tallet, har hun lært mange av dem å gå på ski. Snart kommer tre andre pensjonister inn på tunet. Jan Inge Grøndalen og kona Torveig Kleppo bodde i huset til Asho da han fikk jobb som rektor på Tynset for mange år siden. Nå er de tilbake for å hjelpe husets nye beboere.

– Vi må stille opp slik at de kan bli en ressurs for Nord-Østerdal og Tynset, sier han.

Med tre tidligere lærere og en advokat får somalierne trolig Tynsets beste støtteapparat. Pensjonistene er en del av de mange frivillige som kommunen har engasjert. De oppdaget at enkelte flyktninger hadde vært på Tynset i mange år uten å ha besøkt et norsk hjem. Nå skal alle flyktninger i kommunen ha en fadder. Ingen skal være helt alene.

LES MER: Regjeringen hever hindringene for familiegjenforeninger

Naboer

Pensjonistene også familiens naboer. Etter skigåingen viser de flyktningene rundt i nabolaget og peker på hvor de bor. De to eldste barna vil bære skiene til Grøndalen og kona.

Turen ender på biblioteket i første etasje av kommune- og kulturhuset. Over hoveddøra henger slagordet «Kjæm'n te Tynset, så trivs'n».

• På Tilflukt.no har vi samlet alle Vårt Lands artikler om flyktninger. Les for å forstå hva som skjer.

• Les flere artikler om familieinnvandring.