Husrom hos sinte dansker

«Søværnets Grundskole» står det på skiltet. Piggtråd ligger på toppen av gjerdet som går rundt eiendommen. Ved siden av den låste jernporten henger et skilt som forteller at «Politiets hunde trener her i området».

Her skal ingen inn. Her skal ingen ut. Her er ingen velkommen. Her i Auderød på Nord-Sjælland lå asylmottaket som kommunen stengte 19. september i fjor. 700 asylanter ble spredt på flere andre, overfylte asylmottak.

Da ble Malin Westerlund vred.

På Facebook så hun venner skrive «vi skammer oss, vi skammer oss»

– Det gjorde vi også. Klimaet blant kommunens politikerne er ikke gjestfritt. Vi kan ikke tillate oss å leve i en kommune som gjør slikt.

Malin Westerlund og mannen, Nicolai Kjølsen, ville gjøre noe. Hva med å ta asylsøkere hjem til seg?

Når flere nordmenn nå tilbyr husrom for flyktninger, har paret allerede erfart hvordan det er å ta fremmede inn i huset

LES OGSÅ: Island vil til å ta i mot et rekordantall flyktninger

Det lille huset

Hun er lærer for innvandrere. Han er organist. De bor i et lite hus med hage, i et stille nabolag, i en stille by – Hundested, på kanten til Kattegat. Stuen er enkelt møblert; ingen TV, ingen dyr kunst på veggene.

Asylmottaket i Auderød ligger noen mil unna, men det som skjedde der har kommet tett på. Veldig tett på. Da det stengte, tenkte de at noen asylsøkere kunne bo på gjesterommet, inntil videre. «Er vi 300 som har et rom, kan vi ta i mot alle fra asylmottaket», tenkte de. Tanken var stor, så stor at de ler av den i dag.

– På en måte var vi naive, men noen ganger skal det naivitet til for å endre noe, sier Nicolai Kjølsen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Udansk

Facebook-gruppe ble opprettet. «Gæstfrie i Halsnæs» fikk et navn og folk meldte sin støtte. Så braket det løs i mediene.

– Det var sinnsykt. På én dag hadde vi alle medier her i stuen, sier Nikolai Kjølsen.

At noen private på eget initiativ var villig til å losjere asylsøkere privat var en nyhet. «Det er ikke dansk», sa journalistene.

Malin Westerlund sitter i stuen og småler når hun forteller. Hun og mannen hadde gjort noe utenkelig i andres øyne. De var villig til å overskride en grense.

Paret hadde aldri vært politisk interessert eller engasjert i frivillig arbeid. Nå ble det demonstrasjoner, fester, taler. Og sivil ulydighet: Da Folketinget, Danmarks nasjonalforsamling, diskuterte hvor mange flyktninger landet skal ta i mot avbrøt de og tolv andre justisminister Mette Fredriksens tale og sang: «Lille bange land (…) Vend nu ikke ryg til smerten».

Organisten og kona hadde skrevet sangen. Nå hadde hun gjort enda en utenkelig ting.

Hun var blitt aktivist.

LES OGSÅ: En av tre nordmenn vil huse flyktninger

Sinte dansker

Malin Westerlund var ikke alene om å bli sint. Siden i fjor høst har mange dansker reagert på hvordan Danmark tar i mot flyktninger og asylsøkere. Asylmottakene er fulle. Flyktninger må vente lenge før de får bolig i en kommune.

I Aarhus har Johannes Nordentoft og kona laget aksjon «Hus en flygtning» som omfatter hele Danmark. De reagerte på at flyktninger måtte bo så lenge på asylmottak før de fikk egen bolig. Siden i fjor høst har rundt 270 familier og enkeltpersoner sagt at de kan ta inn mer enn 600 flyktninger i private hus, hybler, leiligheter og sommerhus.

«Vi er mange, som har plads til at have en flygtning eller en familie boende. Det skal ikke være manglen på plads, der bliver begrundelsen for at flygtninge bliver sendt ud af landet.», skriver Nordentoft på hjemmesiden til aksjonen.

Manu Sareen, som har vært integreringsminister fram til nå og som selv er innvandrer, er begeistret for initiativene. Derfor blir det nå etablert en boligbørs for folk som vil leie ut til flyktninger. I Furesø har kommunen allerede leid rom hos private for fem av de 73 flyktningene som kommunen skal ta imot i år.

LES OGSÅ: Stor iver for å hjelpe flyktninger i Norge

De ukjente

I stuen til Westerlund og Kjølsen sitter også Zijada Feszic fra Bosnia. Det var hun og familien som flyttet inn. Med seg hadde Zijada sin psykisk syke mann og den yngste sønnen. Den eldste sønnen flyttet inn hos sin lærer et annet sted i Hundested, også hun var medlem i Gæstfrie-aksjonen.

– Det var en overraskelse at de ville ta i mot oss. Det var en drøm, for da kunne sønnene våre fortsette på samme skole, sier hun.

Å være avhengig av andres hjelp har vært vanskelig, innrømmer Feszic. Når familien får opphold, vil hun betale tilbake sin gjeld, sier hun. Vertene protesterer.

– Vi har fått se hvor bortskjemt vi er i vår del av vår verden og hvor lite vi behøver å gi av oss selv for at det betyr dobbelt for dem som mottar, sier Nicolai Kjølsen.

Det har blitt trusler og hat-eposter. Likevel har de ikke angret.

Pris å betale

Trappen ned til kjelleren er stupbratt. På gjesterommet her nede har Zijada Feszic og familien bodd med tre senger og et bord. På et langt stativ henger klærne som vertene ikke har plass til på sitt eget, lille soverom. Bager og kofferter står pakket. Dynene og sengetøyet er rullet sammen.

En hel familie ekstra i huset har sin pris. Det følger ikke penger med. Hele tiden er det folk i de få fellesrommene. Selv om Zijada Feszic gjorde husarbeid og laget ferdig middag, ble det lange besøket en påkjenning, innrømmer Malin Westerlund og Nikolai Kjølsen.

Det gikk ikke i lengden.

De trodde de skulle huse familien en kort tid før de fikk skaffet et sommerhus eller leilighet der familien kunne bo mer permanent. Men det var ikke så lett. Etter tre måneder i parets kjeller flyttet Zijada Feszic og familien til en enslig mann. Nå har de vært tilbake i kjelleren til Westerlund/Kjølsen i en måned.

LES OGSÅ: – Ville ikke overlevd uten faddere

På flyttefot

Zijadas yngste sønn Almin kommer fra skolen. Mor har ventet på ham. Nå skal de flytte. Igjen. Nikolai kjører fram bilen. Gæsttfrie-aksjonens klistremerke i bakruta begynner å bli frynsete i kantene. Alle koffertene og bagene får plass i en tilhenger. Turen går til et stort, oransje murhus et annet sted i byen. Her tar Zijadas eldste sønn, Almedin, imot dem. Mens læreren hans, husverten, er bortreist for en tid, får de huset for seg selv.

Siden vet de ikke hvor de får bo.

Eller om det blir i Danmark.