Hus skaper folk

Sist uke søkte 1.399 mennesker om asyl i Norge, ifølge Utledningsdirektoratet. Hver eneste én har lagt bak seg en reise. De har rykket opp røttene, krysset hav, passert mangfoldige grenser, før de til slutt synker hen på en madrass på et norsk asylmottak.

De kommer fra ulike land, men har én ting til felles: De har alle møtt arkitektur. I form av grenseoverganger, politstasjoner, mottak. Arkitektur som i sin tur utgjør systemer som de sluses gjennom.

Fysisk blir psykisk

Disse stedene og systemene vil Oslo Arkitekturtriennale (OAT), nordens største arkitekturfestival, se nærmere på:

• Hva gjør migrasjon og flukt med folk, med deres opplevelse av tilhørighet? Og hvordan skapes ny tilhørighet?

• Hvordan håndterer arkitekter dette?

– Vi vet at det fysiske miljøet påvirker deg sosialt og psykisk. Derfor er det viktig å jobbe både med omgivelsene og med strukturene som de er en del av, for å få dem til å fungere best mulig, sier Hege Maria Eriksson, direktør i OAT, på telefon fra New York.

LES OGSÅ: Dette er ikke en seng

Storsatsing

Tirsdag presenterer hennes kuratorer ti problemstillinger og fem prosjektutlysninger på et galleri i den amerikanske storbyen, med statsminister Erna Solberg til stede. Utlysningene er en sjelden mulighet for arkitekter til å vie ett år til å tenke nytt om steder som Torshov transittmottak i Oslo og grenseovergangen på Oslo Lufthavn.

Den politiske interessen er stor for prosjektet, som ikke bare ser på flyktningers oppleveleser, men på en hel rekke spørsmål knyttet til flytting og tilhørighet – hva som skjer «etter tilhørighet». Selve triennalen neste høst byr på utstillinger, konferanser, seminarer og debatter om disse.

Utlysningene er del av et treårig utviklingsprogram og skal bidra til nytenkning og kreativ forståelse om enkeltsteder, forteller Eriksson.

Prosjektet er delvis finanisert over statsbudsjettet, av Oslo kommune, fond og sponsorer.

LES OGSÅ: Hvorfor la vi plutselig merke til skrå benker?

Hele reisen

Prosjektene vil gi et innblikk i det nordiske asylsystemet. Fra grenseovergangen på Oslo Lufthavn, via transittmotaketet på Torshov, til «flerkulturelle nabolag i Tensta, Stockholm». En asylsøkers reise fra ankomst til bosetting.

– Spørsmålene vi undersøker er store og kan virke abstrakte, men med en gang vi ser på enkeltsteder blir det helt konkret. Da handler det om menneskene, bygningene, teknologien, hindrene, mulighetene. Vi håper vi kan finne nye tenkemåter og løsninger tett på menneskene, sier Eriksson.

Det er nok av problemer å ta tak i, mener hun.

– Asylmottak er en av byggeoppgavene som tar minst hensyn til menneskers behov, paradoksalt nok. De er oftest bygget for helt andre formål, med bare et minimum av kvalitetskrav. Hva gjør det med mennesker hvis arkitekturen arbeider mot dem?

– Er det villet?

– Standardene og driftskravene er en uttalt og veldig omdiskutert politikk. De ivaretar ikke nødvendigvis behovene til de som kommer og ofte blir boende lenge, sier Eriksson.

Mens en utlysning går på Oslo Lufthavn, handler en annen om den visumfrie grensesonen mot Russland i Finnmark. Hvordan endres vårt forhold til nasjonalitet og identitet når vi flytter, undrer direktøren.

LES OGSÅ: Fjerner «fiendtlige« armlener

Løfte blikket

Eriksson utfordrer arkitektene til å løfte blikket fra skisseblokka og ta en annen rolle. Det vil si å se på systemene som bygningene er en del av, og forutsetinngene som ligger til grunn for disse. Hun trekker fram ett eksempel:

– Når du kommer til landet, har du gjerne ikke mulighet til å påvirke hvor du havner. Vi vet for eksempel at asylsystemet er veldig dårlig til å legge til rette for at du havner et sted der du kjenner noen eller kan jobbe med noe du kan.

LES OGSÅ: Drankere fikk designe parken