Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Gjorde huset om til kirkeasyl

Da familien som bodde i kjellerstuen til Turid og Egil Magne Hovdenak fikk avslag på asylsøknaden, ble huset plutselig til en kirke.

I Brattbakken på Ås ligger det en brun enebolig omgitt av vridde epletrær.

Turid Hovdenak har bakt boller og små, flate brød som hun har stekt på takke. Ektemannen Egil Magne setter seg ned i en av de tunge trestolene og forsyner seg med te. Bordet er pent dekket, med – noe unorskt – både en bolle med varm melk og en krukke med kald melk til kaffe og te.

På andre siden av bordet sitter familien Suntharasigamany. Far Mohan, mor Vasanthy og datteren Dhamayanthy (24). Lillesøster Vijeyatharsiny (20) hadde ikke tid til å komme. Broren Castro (25) er heller ikke å se, men etter hvert kommer han ruslende på bare føtter. Han oppfører seg som om han er hjemme. Og i tre år var det slik.

Vil du åpne hjemme ditt for en flyktning? Sjekk tilfluktshjem.no.

Rause

Historien begynner på en pæreformet øy i Det indiske hav. Sri Lanka er kjent for sin teproduksjon, cricketlandslaget og som et stadig mer populært feriemål. Men øya har også vært åsted for en 30 år lang borgerkrig.

Familien Suntharasigamany er tamilsk og kommer fra den nordlige delen av øya, et område der geriljagruppa Tamiltigrene (LTTE) sto sterkt. På begynnelsen av 80-tallet var faren Mohan med i Eelam Revolutionary Organisation of Students (EROS), en annen geriljagruppe. Den ble splittet mellom de som støttet tigrene og de som støttet regjeringen.

Mohan ville ikke samarbeide med noen av dem, og måtte flykte fra det tamilske området han bodde i. I det singalesiskdominerte sør ble han mistenkt for å være tamilsk spion, arrestert og torturert. Samtidig presset tigrene på for å innrullere ham. Mohan bestemte seg for å flykte til Sverige. Svenskene var kjent som rause. Resten av familien ble igjen på øya.

SE VÅRT OVERSIKTSKART: Her kan du hjelpe

Langt opphold

Første juledag 1993 landet han i Sverige og ble plassert i asylmottak. Etter hvert fikk han bo noen år hjemme hos den svenske frikirkepastoren Maria Langefors. Mohan hadde vært uheldig med tidspunktet. Det var et politisk skifte i landet og Sverige strammet inn på antall oppholdstillatelser for tamiler. Avslagene kom på rekke og rad. Utsiktene for en fremtid i «folkhemmet» var mørke. Da Vasanthy og barna ville komme etter i 1996, dro de derfor til Norge. Langefors, som er kveker, ringte til kvekersamfunnet i Norge og spurte om noen kunne ta imot dem.

– Det var naturlig at det ble oss. Barna våre hadde flyttet ut, og vi hadde plass, sier Turid Hovdenak.

Sammen med mannen Egil Magne har hun huset flyktninger gjennom nesten 40 år. Det begynte med assyrere fra Tyrkia i 1976. Siden har mennesker på flukt stadig vært innom – alt fra korte opphold på gjennomreise, til de som bodde her uker eller måneder. Men ingen har bodd så lenge som familien Suntharasigamany. I tre år bodde de i kjellerleiligheten på Ås.

– For oss var det viktig at barna fikk kjenne seg trygge og leve mest mulig normalt. Vi kom veldig nær hverandre, sier Turid.

Hun har funnet fram fotoalbum med presseklipp og gamle bilder. Alvorlige barneøyne stirrer mot kameraet. De tre barna var ti, ni og fem år gamle da de kom til Ås. Der fikk de gå på skole selv om de ikke hadde papirene i orden. De to eldste fikk også spille fotball uten å betale medlemskontigent. Etter hvert fikk de mange venner.

– Mormor og morfar hadde et stort nettverk, spesielt siden mormor var lærer, sier Castro om det norske paret som tok i mot dem.

Suntharasigamany-barna var litt eldre enn barnebarna til ekteparet Hovdenak. Likevel opplevde de aldri noe misunnelse fra dem.

– Vi fikk akkurat de samme tingene og den samme behandlingen. Både når det var noe positivt og når vi ikke var lette å ha med å gjøre. Vi manglet ingenting, men det var selvfølgelig vanskelig at pappa ikke var der, sier Castro.

Tollbetjent

Mohan var fortsatt i Sverige. Av og til kjørte Maria Langefors ham over grensa slik at han fikk møte familien. Det var høyrisiko. En ivrig tollbetjent på grensa kunne bety en hurtig hjemsendelse til Sri Lanka.

I februar 1997 kom det endelige avslaget. Sverige ville ikke gi ham opphold. Langefors og Mohan la ut på nok en tur over grensa. De ville søke på nytt, denne gangen fra Norge. Dette var før Dublin-avtalen, som innebærer at asylsøkere automatisk blir sendt tilbake til det Schengen-landet de først ble registrert.

Familien ble gjenforent i kjelleren til Hovdenak – etter fem år på flukt. Men kampen var ikke over. I februar 1999 fikk Mohan avslag i Norge også. Utlendingsmyndighetene mente det ikke var fare for livet hans etter så lang tid.

Da skjedde det noe med kjellerleiligheten til Hovdenak. Ikke fysisk, bare formelt. Mønsteret i de langsgående furuveggene ble en altertavle. Klesskapet et sakristi. Pinnestolene små benkerader. Plutselig satt familien i kirkeasyl.

LES OGSÅ: Tilbyr sine egne senger

Usynlig

For å forstå hvordan det kunne skje, må vi ta en innføring i Vennenes samfunn, også kalt Kvekersamfunnet.

Kvekerne er et kristent trossamfunn som ble stiftet i England i 1652 av George Fox. I Norge finnes det rundt 150 kvekere, på verdensbasis rundt 400.000. Trossamfunnet mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for vigslede lokaler. Derfor har de ingen kirkebygg. Det nærmeste de kommer er et andaktslokale på Grønland i Oslo. Men de kan like gjerne samles i hverandres hjem.

– For oss er hjemmet vårt like hellig som en kirke. Derfor definerte vi huset vårt her på Ås som et kirkeasyl, sier Turid.

Ekteparet Hovdenak sendte brev til utlendingsmyndighetene og fortalte at familien Suntharasigamany satt i kirkeasyl i Brattbakken 9.

Senere kom det endelige avslaget. Nå var ankemulighetene brukt opp for Mohan, og han fikk datoen for returreisen. Ekteparet Hovdenak stolte ikke lenger på at myndighetene ville respektere hjemmet deres som et kirkeasyl, og flyttet Mohan og Vasanthy inn til kvekernes andaktslokale i Oslo.

– Vi hadde på den tida andaktsmøte i en vanlig leilighet. Men vi forventet at dette rommet skulle bli respektert på lik linje med en kirke, sier Egil Magne.

Politiet brøt seg aldri inn i andaktslokalet. I ti måneder satt Mohan og Vasanthy innendørs. Kvekernes ukentlige andaktsstund på søndager var eneste avveksling. Barna bodde hos Turid og Egil Magne, og besøkte foreldrene i helgene.

– De ble besteforeldrene våre, sier Dhamayanthy.

Lillejulaften 1999 kom det et brev i posten. Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Barna samlet seg rundt telefonen, satte på høytalerfunksjonen og ringte foreldrene. På julaften var alle samlet – for første gang på mange år hadde alle lovlig opphold i samme land.

Tsunamien

Mens familien feiret, spilte deres nye hjemland en sentral rolle i forhandlingene som ledet til våpenhvilen i 2002. Men prøvelsene var ikke over for øya i Det indiske hav. Sri Lanka ble rammet hardt av tsunamien i 2004. Familien Suntharasigamany mistet nesten 50 slektninger og mange venner.

I årene etter blusset spenningen mellom regjeringen og Tamiltigrene opp på ny. Angrepene økte i omfang og styrke. Det hele endte med et blodig crescendo i 2009. FN anslår at rundt 40.000 mennesker ble drept i kampene som ble den siste offensiven mot geriljagruppa. De nåværende myndighetene mener tallet er 11.172.

– Tallene er usikre, men jeg ville vært veldig skeptisk til å høre på myndighetene. De har en politisk agenda i å snakke tallene ned, sier professor Kristian Stokke ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Begge sider ble anklaget for krigsforbrytelser i krigens siste fase. I desember 2011 la det regjeringsoppnevnte utvalget Lessons Learnt Reconciliation Comittee (LLRC) fram en granskningsrapport. Den var en farse.

– Det var mer et politisk spill for galleriet for å slippe internasjonal oppmerksomhet enn et ærlig forsøk på å avdekke hva som hadde skjedd, sier Stokke.

Rapporten konkluderte med at det srilankiske militæret ga beskyttelse av sivile «høyesteprioritering», mens LTTE «ikke hadde respekt for menneskeliv». Rapporten fikk sterk kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty, Human Rights Watch og International Crisis Group.

Freden

FNs menneskerettighetsråd krevde tidligere i år at srilankiske myndigheter på nytt skulle granske anklagene om krigsforbrytelser. Det førte til en oppblomstring av nasjonalistiske følelser. Buddhistmunker og andre nasjonalister protesterte mot at det internasjonale samfunnet forsøkte å frarøve Sri Lanka «den nåværende tilstanden av fred», som en av parolene sa.

Øivind Fuglerud, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, mener at dette er et definisjonsspørsmål.

– Det er ikke tvil om at situasjonen er langt fredeligere enn i 2009. Men det er en fred som har oppstått ved at den ene parten i en krig har vunnet over den andre. Det betyr at krigens årsaker ikke er borte og at situasjonen på ingen måte er idyllisk, sier Fuglerud, som har studert Sri Lanka i nesten 30 år.

Likevel tror han ikke at borgerkrigen kan blusse opp igjen de neste tiårene:

– Det å krige mot en godt bevæpnet stat som Sri Lanka er, er ingen enkel oppgave. Jeg ser ingen umiddelbar fare for at det skal oppstå nye krigshandlinger, spesielt siden LTTE er ettertrykkelig utradert.

Akkord

Familien Suntharasigamany har nå vært i Norge i snart tolv år. Etter at de fikk oppholdstillatelse, verket Mohan etter å gjøre nytte for seg. Det første året kostet familien staten 186.000 kroner i utgifter til husleie, strøm og opphold.

– Jeg kjente at jeg måtte jobbe. Jeg synes det var pinlig å få penger, sier Mohan.

Han tok seg en vaskejobb, mens Vasanthy begynte å jobbe på en skolefritidsordning. Mohan avtalte med jobben at han kunne vaske på akkord. Han jobbet doble skift, og i alle ferier måtte barna ta i et tak.

Året etterpå betalte Mohan 200.000 kroner i skatt. Først da fikk han ro.

I dag har barna hans godeutdannelser. Dhamayanthy er utdannet bioingeniør og jobber ved Blodbanken i Oslo. Castro gikk for noen år siden på Nansenskolen på Lillehammer etter å ha fått et stipend rettet mot innvandrerungdom med lederegenskaper. Nå studerer han samfunnsøkonomi ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap på Ås, og bor sporadisk i den gamle kjellerleiligheten. Lillesøsteren Vijeyatharsiny har gått i en litt annen retning, og holder på med drama og musikk.

– Årsaken til at de har gode utdannelser, finner vi i dette huset, sier Mohan og ser over bordet.

– Mormor og morfar har vært gode forbilder for dem.

Fotball

I 2010 besøkte de tre barna Sri Lanka for første gang etter de flyktet.

– Vi har tilhørighet til Sri Lanka, men det er Norge som er hjemme. Det var først da vi besøkte landet at vi virkelig forsto hvordan det var å leve der, sier Dhamayanthy.

– Jeg trodde det skulle være flere ruiner. Det finnes noen, men vi så at landet ble bygd opp igjen.

Castro har vært der to ganger siden. Han husker godt at han fikk være med og spillefotball med en gjeng singalesere.

– De var nysgjerrige på meg på en positiv måte selv om jeg var tamil, sier han.

I sommer var han på Sri Lanka for å forlove seg. Nå begynner prosessen med å få den kommende kona til Norge.

Veldedighet

Mens barnas røtter gror dypere i norsk jord, ser foreldrene for seg at de vil bli gamle på øya som en gang var deres barndomshjem. De besøker Sri Lanka to ganger hvert år, og har allerede bygd hus i byen Chilaw på vestsida av øya. Tidligere i år startet Mohan veldedighetsorganisasjonen Sri Lankan Friends Foundation of Norway. Den består av både singalesere og tamiler, og jobber for forsoning i hjemlandet.

Det var et stort øyeblikk da han i sommer fikk møte president Rajapaksa.

– Akkurat nå bor vi her mest for barnas skyld. Og kona mi vil jo være her når det blir barnebarn, sier Mohan og ler.

Kona Vasanthy smiler og ser ned.

Mormor og morfar er selvfølgelig invitert til Sri Lanka.

– Det er et sted vi faktisk ikke har vært. Vi vil gjerne dra dit, sier Egil Magne.

ANNONSE
ANNONSE

I Brattbakken på Ås ligger det en brun enebolig omgitt av vridde epletrær.

Turid Hovdenak har bakt boller og små, flate brød som hun har stekt på takke. Ektemannen Egil Magne setter seg ned i en av de tunge trestolene og forsyner seg med te. Bordet er pent dekket, med – noe unorskt – både en bolle med varm melk og en krukke med kald melk til kaffe og te.

På andre siden av bordet sitter familien Suntharasigamany. Far Mohan, mor Vasanthy og datteren Dhamayanthy (24). Lillesøster Vijeyatharsiny (20) hadde ikke tid til å komme. Broren Castro (25) er heller ikke å se, men etter hvert kommer han ruslende på bare føtter. Han oppfører seg som om han er hjemme. Og i tre år var det slik.

Vil du åpne hjemme ditt for en flyktning? Sjekk tilfluktshjem.no.

Rause

Historien begynner på en pæreformet øy i Det indiske hav. Sri Lanka er kjent for sin teproduksjon, cricketlandslaget og som et stadig mer populært feriemål. Men øya har også vært åsted for en 30 år lang borgerkrig.

Familien Suntharasigamany er tamilsk og kommer fra den nordlige delen av øya, et område der geriljagruppa Tamiltigrene (LTTE) sto sterkt. På begynnelsen av 80-tallet var faren Mohan med i Eelam Revolutionary Organisation of Students (EROS), en annen geriljagruppe. Den ble splittet mellom de som støttet tigrene og de som støttet regjeringen.

Mohan ville ikke samarbeide med noen av dem, og måtte flykte fra det tamilske området han bodde i. I det singalesiskdominerte sør ble han mistenkt for å være tamilsk spion, arrestert og torturert. Samtidig presset tigrene på for å innrullere ham. Mohan bestemte seg for å flykte til Sverige. Svenskene var kjent som rause. Resten av familien ble igjen på øya.

SE VÅRT OVERSIKTSKART: Her kan du hjelpe

Langt opphold

Første juledag 1993 landet han i Sverige og ble plassert i asylmottak. Etter hvert fikk han bo noen år hjemme hos den svenske frikirkepastoren Maria Langefors. Mohan hadde vært uheldig med tidspunktet. Det var et politisk skifte i landet og Sverige strammet inn på antall oppholdstillatelser for tamiler. Avslagene kom på rekke og rad. Utsiktene for en fremtid i «folkhemmet» var mørke. Da Vasanthy og barna ville komme etter i 1996, dro de derfor til Norge. Langefors, som er kveker, ringte til kvekersamfunnet i Norge og spurte om noen kunne ta imot dem.

– Det var naturlig at det ble oss. Barna våre hadde flyttet ut, og vi hadde plass, sier Turid Hovdenak.

Sammen med mannen Egil Magne har hun huset flyktninger gjennom nesten 40 år. Det begynte med assyrere fra Tyrkia i 1976. Siden har mennesker på flukt stadig vært innom – alt fra korte opphold på gjennomreise, til de som bodde her uker eller måneder. Men ingen har bodd så lenge som familien Suntharasigamany. I tre år bodde de i kjellerleiligheten på Ås.

– For oss var det viktig at barna fikk kjenne seg trygge og leve mest mulig normalt. Vi kom veldig nær hverandre, sier Turid.

Hun har funnet fram fotoalbum med presseklipp og gamle bilder. Alvorlige barneøyne stirrer mot kameraet. De tre barna var ti, ni og fem år gamle da de kom til Ås. Der fikk de gå på skole selv om de ikke hadde papirene i orden. De to eldste fikk også spille fotball uten å betale medlemskontigent. Etter hvert fikk de mange venner.

– Mormor og morfar hadde et stort nettverk, spesielt siden mormor var lærer, sier Castro om det norske paret som tok i mot dem.

Suntharasigamany-barna var litt eldre enn barnebarna til ekteparet Hovdenak. Likevel opplevde de aldri noe misunnelse fra dem.

– Vi fikk akkurat de samme tingene og den samme behandlingen. Både når det var noe positivt og når vi ikke var lette å ha med å gjøre. Vi manglet ingenting, men det var selvfølgelig vanskelig at pappa ikke var der, sier Castro.

Tollbetjent

Mohan var fortsatt i Sverige. Av og til kjørte Maria Langefors ham over grensa slik at han fikk møte familien. Det var høyrisiko. En ivrig tollbetjent på grensa kunne bety en hurtig hjemsendelse til Sri Lanka.

I februar 1997 kom det endelige avslaget. Sverige ville ikke gi ham opphold. Langefors og Mohan la ut på nok en tur over grensa. De ville søke på nytt, denne gangen fra Norge. Dette var før Dublin-avtalen, som innebærer at asylsøkere automatisk blir sendt tilbake til det Schengen-landet de først ble registrert.

Familien ble gjenforent i kjelleren til Hovdenak – etter fem år på flukt. Men kampen var ikke over. I februar 1999 fikk Mohan avslag i Norge også. Utlendingsmyndighetene mente det ikke var fare for livet hans etter så lang tid.

Da skjedde det noe med kjellerleiligheten til Hovdenak. Ikke fysisk, bare formelt. Mønsteret i de langsgående furuveggene ble en altertavle. Klesskapet et sakristi. Pinnestolene små benkerader. Plutselig satt familien i kirkeasyl.

LES OGSÅ: Tilbyr sine egne senger

Usynlig

For å forstå hvordan det kunne skje, må vi ta en innføring i Vennenes samfunn, også kalt Kvekersamfunnet.

Kvekerne er et kristent trossamfunn som ble stiftet i England i 1652 av George Fox. I Norge finnes det rundt 150 kvekere, på verdensbasis rundt 400.000. Trossamfunnet mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for vigslede lokaler. Derfor har de ingen kirkebygg. Det nærmeste de kommer er et andaktslokale på Grønland i Oslo. Men de kan like gjerne samles i hverandres hjem.

– For oss er hjemmet vårt like hellig som en kirke. Derfor definerte vi huset vårt her på Ås som et kirkeasyl, sier Turid.

Ekteparet Hovdenak sendte brev til utlendingsmyndighetene og fortalte at familien Suntharasigamany satt i kirkeasyl i Brattbakken 9.

Senere kom det endelige avslaget. Nå var ankemulighetene brukt opp for Mohan, og han fikk datoen for returreisen. Ekteparet Hovdenak stolte ikke lenger på at myndighetene ville respektere hjemmet deres som et kirkeasyl, og flyttet Mohan og Vasanthy inn til kvekernes andaktslokale i Oslo.

– Vi hadde på den tida andaktsmøte i en vanlig leilighet. Men vi forventet at dette rommet skulle bli respektert på lik linje med en kirke, sier Egil Magne.

Politiet brøt seg aldri inn i andaktslokalet. I ti måneder satt Mohan og Vasanthy innendørs. Kvekernes ukentlige andaktsstund på søndager var eneste avveksling. Barna bodde hos Turid og Egil Magne, og besøkte foreldrene i helgene.

– De ble besteforeldrene våre, sier Dhamayanthy.

Lillejulaften 1999 kom det et brev i posten. Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Barna samlet seg rundt telefonen, satte på høytalerfunksjonen og ringte foreldrene. På julaften var alle samlet – for første gang på mange år hadde alle lovlig opphold i samme land.

Tsunamien

Mens familien feiret, spilte deres nye hjemland en sentral rolle i forhandlingene som ledet til våpenhvilen i 2002. Men prøvelsene var ikke over for øya i Det indiske hav. Sri Lanka ble rammet hardt av tsunamien i 2004. Familien Suntharasigamany mistet nesten 50 slektninger og mange venner.

I årene etter blusset spenningen mellom regjeringen og Tamiltigrene opp på ny. Angrepene økte i omfang og styrke. Det hele endte med et blodig crescendo i 2009. FN anslår at rundt 40.000 mennesker ble drept i kampene som ble den siste offensiven mot geriljagruppa. De nåværende myndighetene mener tallet er 11.172.

– Tallene er usikre, men jeg ville vært veldig skeptisk til å høre på myndighetene. De har en politisk agenda i å snakke tallene ned, sier professor Kristian Stokke ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Begge sider ble anklaget for krigsforbrytelser i krigens siste fase. I desember 2011 la det regjeringsoppnevnte utvalget Lessons Learnt Reconciliation Comittee (LLRC) fram en granskningsrapport. Den var en farse.

– Det var mer et politisk spill for galleriet for å slippe internasjonal oppmerksomhet enn et ærlig forsøk på å avdekke hva som hadde skjedd, sier Stokke.

Rapporten konkluderte med at det srilankiske militæret ga beskyttelse av sivile «høyesteprioritering», mens LTTE «ikke hadde respekt for menneskeliv». Rapporten fikk sterk kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty, Human Rights Watch og International Crisis Group.

Freden

FNs menneskerettighetsråd krevde tidligere i år at srilankiske myndigheter på nytt skulle granske anklagene om krigsforbrytelser. Det førte til en oppblomstring av nasjonalistiske følelser. Buddhistmunker og andre nasjonalister protesterte mot at det internasjonale samfunnet forsøkte å frarøve Sri Lanka «den nåværende tilstanden av fred», som en av parolene sa.

Øivind Fuglerud, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, mener at dette er et definisjonsspørsmål.

– Det er ikke tvil om at situasjonen er langt fredeligere enn i 2009. Men det er en fred som har oppstått ved at den ene parten i en krig har vunnet over den andre. Det betyr at krigens årsaker ikke er borte og at situasjonen på ingen måte er idyllisk, sier Fuglerud, som har studert Sri Lanka i nesten 30 år.

Likevel tror han ikke at borgerkrigen kan blusse opp igjen de neste tiårene:

– Det å krige mot en godt bevæpnet stat som Sri Lanka er, er ingen enkel oppgave. Jeg ser ingen umiddelbar fare for at det skal oppstå nye krigshandlinger, spesielt siden LTTE er ettertrykkelig utradert.

Akkord

Familien Suntharasigamany har nå vært i Norge i snart tolv år. Etter at de fikk oppholdstillatelse, verket Mohan etter å gjøre nytte for seg. Det første året kostet familien staten 186.000 kroner i utgifter til husleie, strøm og opphold.

– Jeg kjente at jeg måtte jobbe. Jeg synes det var pinlig å få penger, sier Mohan.

Han tok seg en vaskejobb, mens Vasanthy begynte å jobbe på en skolefritidsordning. Mohan avtalte med jobben at han kunne vaske på akkord. Han jobbet doble skift, og i alle ferier måtte barna ta i et tak.

Året etterpå betalte Mohan 200.000 kroner i skatt. Først da fikk han ro.

I dag har barna hans godeutdannelser. Dhamayanthy er utdannet bioingeniør og jobber ved Blodbanken i Oslo. Castro gikk for noen år siden på Nansenskolen på Lillehammer etter å ha fått et stipend rettet mot innvandrerungdom med lederegenskaper. Nå studerer han samfunnsøkonomi ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap på Ås, og bor sporadisk i den gamle kjellerleiligheten. Lillesøsteren Vijeyatharsiny har gått i en litt annen retning, og holder på med drama og musikk.

– Årsaken til at de har gode utdannelser, finner vi i dette huset, sier Mohan og ser over bordet.

– Mormor og morfar har vært gode forbilder for dem.

Fotball

I 2010 besøkte de tre barna Sri Lanka for første gang etter de flyktet.

– Vi har tilhørighet til Sri Lanka, men det er Norge som er hjemme. Det var først da vi besøkte landet at vi virkelig forsto hvordan det var å leve der, sier Dhamayanthy.

– Jeg trodde det skulle være flere ruiner. Det finnes noen, men vi så at landet ble bygd opp igjen.

Castro har vært der to ganger siden. Han husker godt at han fikk være med og spillefotball med en gjeng singalesere.

– De var nysgjerrige på meg på en positiv måte selv om jeg var tamil, sier han.

I sommer var han på Sri Lanka for å forlove seg. Nå begynner prosessen med å få den kommende kona til Norge.

Veldedighet

Mens barnas røtter gror dypere i norsk jord, ser foreldrene for seg at de vil bli gamle på øya som en gang var deres barndomshjem. De besøker Sri Lanka to ganger hvert år, og har allerede bygd hus i byen Chilaw på vestsida av øya. Tidligere i år startet Mohan veldedighetsorganisasjonen Sri Lankan Friends Foundation of Norway. Den består av både singalesere og tamiler, og jobber for forsoning i hjemlandet.

Det var et stort øyeblikk da han i sommer fikk møte president Rajapaksa.

– Akkurat nå bor vi her mest for barnas skyld. Og kona mi vil jo være her når det blir barnebarn, sier Mohan og ler.

Kona Vasanthy smiler og ser ned.

Mormor og morfar er selvfølgelig invitert til Sri Lanka.

– Det er et sted vi faktisk ikke har vært. Vi vil gjerne dra dit, sier Egil Magne.

;