Bilde 1 av 2

Det varme kaoset

Etter fire måneder med 
akutt flyktningdugnad, 
må spontaniteten i Refugees 
Welcome to Norway organiseres om det ikke skal gå på helsa løs.

Reportasje

Klokken er 18 og Maren-Anne Haslie­ (36) sitter foran datamaskinen hjemme­ i leiligheten­ i Oslo.

Hun spiser middag med venstre-
hånden. Med den høyre sender hun en melding til en i gruppen Refugees Welcome to Norway (RWTN) for å si at hun ikke kommer likevel.

Det hele begynte i sommer da hun så nyhets-
dekningen av hvordan flyktningene ble behandlet­ da de kom til Norge. Hun fikk spørsmål om hun ikke ville bli med i informasjonsgruppen til RWTN – noen hadde lagt merke til at hun var veldig aktiv­ på Facebook-gruppen. I dag koordinerer hun informasjon­ mellom alle de lokale gruppene.

– Det er ikke alltid informasjonen når de rette menneskene, og det blir lett feilinformasjon, sier Haslie.

For selv med Facebook-nettverket, ordner ikke alt seg som ved et trylleslag.

– Rett folk må kobles sammen og informasjon må systematiseres. Alle kan ikke finne ut av alt på egenhånd hver gang, sier Haslie.

I de lokale gruppene og på overordnet, nasjonalt plan, har flere tatt på seg ansvar. Haslie har nesten ikke hatt en frikveld siden sommeren, og hun har aldri vært tynnere.

– Jeg føler ikke jeg kan ha fri. Om vi ikke stiller­ opp, hva skjer da? I ytterste konsekvens er jeg jo redd for at en av flyktningene skal dø, fordi de ikke får medisiner eller andre helt nødvendige ting, sier Haslie.

Hun tørker vekk noen tårer. Det er ikke så ofte hun snakker om det hun er med på. Familie og venner forstår ikke helt, synes hun.

– Myndighetene vet jo ikke hva som skjer engang, så hvordan skal vanlige folk forstå, spør hun.

LES OGSÅ: På en liten gård i Grue kommune venter over 100 flyktninger på ubestemt tid

Hjelpenettet

Hovedgruppen av RWTN har over 84.000 medlemmer. I tillegg er det 61 lokale undergrupper, pluss spesialgrupper som helsegruppe, administratorgrupper og informasjonsgrupper.

«Det trengs klær og sko til gutter/menn som bor på mottaket på Svinesundparken i Halden. Har du noe du vil gi bort?» poster en på RWT Østfold.

«Flere langbukser til gutt størrelse 10/11 år» skriver­ en etter 30 minutter.

Fem minutter senere kommer det en ny kommentar­ fra en annen· «Har en bobledress i størrelse­ fem år ca., og noen brukte støvler til barn og en boblejakke til gutt ca. ti år. Kan det være noe det er bruk for?»

Etter måneder med kommunikasjon på Facebook dag og natt, begynte Maren-Anne Haslie å ringe lederne i lokalforeningene om det var noe viktig. 
– Jeg ble helt gal av å tekste. Dessuten er det noe annet å høre stemmen til folk, sier hun.
RINGER: Etter måneder med kommunikasjon på Facebook, begynte Maren-Anne Haslie å ringe lederne i lokalforeningene om det var noe viktig. – Jeg ble helt gal av å tekste. Dessuten er det noe annet å høre stemmen til folk, sier hun. Foto: Dorthe Karlsen

Henteinformasjon utveksles.

Mellom meldingene av hva som trengs og behøves, deles det nyhetsartikler om flyktninger og hva som gjøres av frivillige for å hjelpe til.

Liv og død

Som regel holder Haslie på fra hun er ferdig på jobb klokken fire, til hun legger seg klokken ett.

Snart klarer hun ikke mer.

– Jeg har informert de andre i administratorgruppa om at jeg klarer det frem til jul, men da går det ikke mer, sier hun.

En melding dukker opp på skjermen. Den kommer­ fra en mottaksleder på et nytt akutt-
mottak i Hemsedal. De trenger klær.

– Da poster jeg meldingen med et stedsnavn i en intern administratorgruppe, sier hun.

Svaret kommer raskt. Et kleslager i Lillehammer er det nærmeste. Haslie deler så forespørselen med Oppland-gruppen og spør om noen kan hjelpe til.

– Så begynner folk å jobbe. I løpet av morgendagen får mottaket klærne. Det er det som er så fint. Vi ser at vi kan hjelpe og får det gjort raskt.

LES OGSÅ: Nordmenn har blitt vennligere mot folk på flukt

Suppekjelen

Det hele startet på Tøyen i august. Strømmen av mennesker fordrevet fra den syriske borgerkrigen til Europa økte raskt. Sammen med dem kom unge afghanere som opplever at krigen i hjemlandet ikke er over, og unge eritreere som frykter tiår med statlig straffarbeid i hjemlandet.

Politiets utlendingsenhet hadde­ nylig flyttet til kontor-
lokalet ved Tøyenparken. Der skulle alle asylsøkere melde seg for registrering og innledende asylintervju. Men politiet var ikke forberedt på omfanget. Lokalet ble raskt stappfullt.

Noen tok med en suppekjele for å gi flyktningene noe annet enn knekkebrød å spise. De så at flyktningene trengte sko og varme klær. Snart ble Facebook-gruppen «Refugees Welcome to Norway» startet på Facebook. I løpet av få dager­ hadde over 2.000 mennesker trykket tommel 
opp.

– Jeg pleier å kalle det steinalderen. Selv om det bare er tre måneder siden, sier leder av valg-
komiteen, Mari Tangen (62).

Hun er en av dem som var med nesten helt fra starten av og møtte opp tredje eller fjerde dagen. På en kafé på Grünerløkka i Oslo mimrer hun om «gamle dager».

LES OGSÅ: Den syriske presten har en bønn: - Gi oss brød, ikke bomber

Utslitte teddybjørner

Antallet frivillige steg raskt. En liten gjeng samlet seg og diskuterte. Sammen organiserte de et lager for det som ble samlet inn av klær, sko og soveposer. Kort tid etter dukket det opp initiativ andre steder i landet. De tok samme navn: Refugees Welcome to Østfold, Vestfold, Røros og flere andre.

Etter hvert vokste det fram et ønske om at noen måtte styre. En tok med seg en kopi av vedtekter fra en annen organisasjon. Plutselig hadde det oppstått et styre. Alt gikk bra en stund.

Så kom uenighetene.

I løpet av de første månedene av den unge gruppens­ liv har flere har gått ut av det som nå kaller seg interimsstyret. På grunn av uskrevne­ masteroppgaver eller romaner, advarsler fra arbeidsgiver­, personkonflikter eller uenighet om hva RWTN er og skal være.

– Alt i alt har det vært mye for mange. Jeg tror ikke dette har resultert i noen skilsmisser ennå, men noen har fryktet at det nærmer seg, sier Tangen.

Mari Tangen leder valgkommiteen. Hun har mange års erfaring fra ulike deler av organisasjonslivet, men innrømmer at å organisere et demokratisk valg i RWTN har tatt mye lengre tid enn hun hadde sett for seg.
ERFAREN: Mari Tangen leder valgkommiteen. Hun har mange års erfaring fra ulike deler av organisasjonslivet. Foto: Dorthe Karlsen

Hun tenker tilbake på den uforbeholdne iveren i starten. Hun husker spesielt et innlegg fremført på et av de første møtene.

– Noen sa at vi ikke bare skulle gi teddybjørner til flyktningene; vi skulle være teddybjørner for dem. Jeg tenkte at her var det en del som kom til å brenne ut fort.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Forvandling

I RWTN finnes det ikke lister over oppgaver, eller medlemskap. Folk tar selv initiativ ut ifra hva de kan og ser behov for. Alt fra innsamling og utdeling av sko, klær og leketøy, til neglesalonger, fotballskoler, norskundervisning og helsehjelp.

Eva-Lotta Sandberg og RWT Østfold holder infomøter for flyktninger. Hun får spørsmål om alt fra muligheten til å besøke familie i andre landsdeler, overflytting, familiegjenforening og penger. Hun lover å lete etter svar til alle, men gjentar, tilsynelatende for hundrede gang, at hun ikke representerer myndighetene. Flyktningene i salen smiler. Det synes å ha blitt en intern­ spøk.
INFO: Eva-Lotta Sandberg og RWT Østfold holder infomøter for flyktninger. Hun får spørsmål om alt fra muligheten til å besøke familie i andre landsdeler, overflytting, familiegjenforening og penger. Hun lover å lete etter svar til alle, men gjentar, tilsynelatende for hundrede gang, at hun ikke representerer myndighetene. Flyktningene i salen smiler. Det synes å ha blitt en intern­ spøk. Foto: Dorthe Karlsen.

De sosiale medienes evne til å samle individer­ raskt kan være nøkkelen til oppslutningen og suksessen­, tror Ivar Eimhjellen ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

– Sosiale medier brukes til å organisere når det oppstår en krise. Slik kan enkeltpersoner raskt sette i gang noe som sprer seg raskt og samler støtte i nettverk.

Eimhjellen mener også at måten­ vi stiller opp frivillig på, er i endring. Vi er mer fristilt fra organisasjonene og engasjerer oss mer spontant når hjelpe-
behovet og situasjoner dukker opp.

– De etablerte organisasjonenes medlemstall synker, men nivået av frivillig arbeid som utføres, er stabilt, sier Eimhjellen.

Han får støtte fra general-
sekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge.

– Engasjementet starter med aktiviteten, ikke organisasjonen­. Folk finner heller frem til en organisasjon­ etter hvert, sier Johnsen.

– Er det dette som er frivillighet i individualismens tidsalder?

– Ja, satt litt på spissen. Folk er ikke lenger styrt av tilhørighet til klasse eller familie. De bygger opp sin identitet gjennom å delta­, og de deltar på ulike arenaer­ etter­ hva som passer dem selv. Individualisme er en overordnet samfunnstrend som vi ser påvirker frivilligheten, men ikke på den måten at frivilligheten blir mindre viktig.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) stod frivillig­ arbeid­ i ulike organisasjoner for nesten 80 milliarder­ kroner i økonomisk verdiskapning i 2013.

Mot normalt

RWTN er ikke den første organisasjonen som oppstår ved at folk føler at de må gjøre noe for å hindre andres lidelse. Røde Kors ble til som følge av Jean-Henri Dunants spontane­ engasjement etter å ha sett lidelsene på slag-
marken i Italia i 1859, og Flyktninghjelpen kom som en reaksjon på flyktningproblemene i Europa etter 2. verdenskrig.

Jan Vardøen, leder av det nåværende styret i RWTN, visste ikke at det var en ny, stor organisasjon han ble med på å starte da han sa ja til å ta på seg ledervervet.

– Vi visste jo ikke hva vi gikk til, hvem og hva organisasjonen skulle være. Vi bare startet. Det har tatt ekstremt mye tid og krefter, og alle har vi full jobb ved siden av, sier Vardøen, som selv driver­ flere store restauranter i Oslo og er musiker­ og forfatter.

På nettet og i sosiale medier organiseres det gjerne spontane markeringer og hjelpe-
tiltak når kriser oppstår. Men at engasjementet danner grunnlag for en ny organisasjon, er ikke vanlig i Norge forteller Henrik Sivesind, ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillighet.

– Engasjement som starter på sosiale medier absorberes som regel av de gamle organisasjonene etter hvert, sier Sivesind.

Når nye organisasjoner har blitt til her i landet har de oftest sprunget ut av allerede eksisterende grupperinger, forteller han.

– Som avholdsbevegelsen, målrørsla eller landbrukere som finner en sak de vil fremme. Om RWTN blir etablert på sikt, vil det være en uvanlig oppstart i Norge, sier Sivesind.

LES OGSÅ: Rigmor (80) blir aldri vant til den tomme kjøkkenstolen

Kastet ut

– Den må kastes. Mugg går ikke bort i vask, sier Eva-Lotta Sandberg, vemodig om en bæremeis som kunne gledet småbarnsforeldre.

Lageret i Fredrikstad er mørkt og fuktig.

Hun leter gjennom esker på jakt etter sko, sammen med Diab Alhlh og Mouhammed Hussien, begge syriske flyktninger som har meldt seg til frivillig arbeid.

– Det er fantastisk. Vi er alle vant til å jobbe, men her består hverdagen av spising, soving og venting, sier Alhlh.

Syriske Mouhammed Hussien kaster en pose med klær til tyske Anja Franke. Hussien er nylig ankommet syrisk flyktning og frivillig i RWTN. Sammen med landsmannen Diab Alhlh er han en av Eva-Lotta Sandbergs viktigste støttespillere.
SENTRAL MEDARBEIDER: Syriske Mouhammed Hussien kaster en pose med klær til tyske Anja Franke. Hussien er nylig ankommet syrisk flyktning og frivillig i RWTN. Foto: Dorthe Karlsen.

Sandberg er takknemlig for hjelpen, både på lageret, og i kommunikasjonen med flyktninger som ikke snakker god engelsk­. Men det er ikke bare takknemlighet som møter frivillige i Østfold.

– Jeg har fått beskjed om at 
frivillige kan komme med positive forslag, men at det ikke er vår plass å kritisere de som driver mottak, sier Eva-Lotta Sandberg, i RWT Østfold.

Uenigheter mellom frivillige og mottak har oppstått noen ganger når mottakene synes utdeling av tøy og ting blir for bråkete og uoversiktlig, men som regel starter problemene når hun eller andre stiller spørsmål ved flyktningenes levekår.

– Jeg ble en gang kalt «jævla drittkjerring» og fulgt ut av et mottak av en ansatt som skrek og var veldig truende.

Det midlertidige styret i RWTN nasjonalt har hørt om slike problemer på noen private mottak.

– Ikke alle de nye asylmottakene har alt på stell. Det gjør at de frykter vi skal «tyste». Vi er ikke helt som andre organisasjoner. Vi sier ifra om det vi ser, sier Jan Vardøen.

– Kan du forstå at mottak også kan være skeptiske til dere fordi dere er såpass uorganisert?

– Ja, men vi er ganske pragmatiske, og løser som regel det meste. Men jeg forstår at vi kan fremstå som uforutsigbare når våre frivillige gjør alt på eget initiativ og ansvar, sier Vardøen.

Kommunikasjonsdirektør i Utlendingsdirektoratet (UDI), Ingeborg Grimsmo, sier det antageligvis­ er en del i dette landskapet som er usikre på rolle-
fordelingen.

– Jeg har ikke hørt noen direkte­ kritikk, men det kan være en del usikkerhet rundt hvem som skal gjøre hva og hva de ulike partene kan forvente av hverandre, spesielt ved de nyopprettede mottakene. Derfor inngår vi nå samarbeidsavtaler med de frivillige organisasjonene, noe vi håper­ vil bidra til å klargjøre dette for alle parter.

LES OGSÅ: Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken?

Søk hjelp

Ann-Magrit Austenå­, generalsekretær i Norsk organisasjon for asyl-
søkere (NOAS), hyller initiativ-
tagerne bak RWTN og alle privat-
personer som har stått på under­ høstens flyktningkrise.

– RWTN er et uvurderlig sosialt nettverk. Det vil forbli utrolig viktig når vi går over i en periode der veldig mange flyktninger skal bosettes og integreres, ved at de gir flyktningene en mulighet til å møte nordmenn, bli kjent, få nettverk og lære språket.

Hun kan likevel forstå at noen av de private mottakene kan være skeptiske til frivillige som ikke har en stor etablert organisasjon i ryggen.

– Mange av de nyopprettede, private mottakene drives av folk med lite erfaring og få ansatte. Mitt råd er at RWTNs lokale grupper bør ha klare ledere og avtaler. De må ha en viss form for organisering, så mottakene kan vite hva de skal gjøre og hvem de kan kontakte, sier Austenå.

Hun understreker at det også er ekstremt viktig at lokale RWTN-grupper setter seg inn i regelverk og søker hjelp fra de med lengre erfaring.

– Om du har startet et sosialt­ tiltak, må du ikke tro at du må bære alt ansvaret over tid. Ring oss i NOAS om regelverk, kontakt andre hjelpeorganisasjoner, kommunen, frivillighetssentralen­, idretts-
laget og andre, sier Austenå.

Velgere

Mange i RWTN ser på et demokratisk valgt styre som nødvendig for organisasjonens framtid. Et demokratisk valg krever velgere, men hvem er egentlig medlemmer?

Mari Tangen er blitt leder for valgkomiteen. De siste ukene har hun forsøkt å kartlegge hvem de er. Hun tegner opp et improvisert organisasjonskart. Prikkene på arket gjør ikke journalisten så veldig mye klokere.

– Om jeg skulle bruke nynorsk, ville jeg kalt det en rørsle, svarer hun, og legger til:

– Bevegelse høres for religiøst ut, og organisasjon ...

Hun smaker på ordet. Synes ikke det passer. Hun vil heller kalle RTWN for en møteplass 
for spontant engasjement. 
Planen­ er å bli en medlems-
organisasjon.

– Men ikke spør meg hvordan vi skal gjøre det med medlemsregister og avstemning. Det vet vi ikke ennå.

Et alternativ er å gi stemmerett til de ulike lokalgruppene, og vekte stemmene basert på analyser av nettaktiviteten i de ulike Facebook-gruppene.

– Det vil i så fall bli første gang en demokratisk prosess i en så stor organisasjon blir basert på Facebooks analyseverktøy, tror hun.

Uunnværlig

Styreleder Jan Vardøen har sett mange slite seg ut i kampen for å gi flyktningene en bedre hverdag.

– Folk stiller opp drevet bare av sin egen moralske pliktfølelse­. Faren med det er at de føler at den jobben de gjør er uunnværlig og at ingen kan ta over om de trenger pause. Andre organisasjoner har funnet grenser for sin frivillighet, de jobber ni til fire. Slik er ikke vi, sier han.

Samtidig mener han de må passe på ikke å lukke mulig-
heten for at alle kan komme med egne ideer.

– Det blir den store oppgaven for den nye ledelsen, sier Vardøen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje