Bestemors­integrering

– Vi tar åtte brikker hver, sier Liv Therkelsen der hun sitter inneklemt i sofaen sammen med hele storfamilien sin. Hun smiler ivrig og forsøker å få bokstavbrikkene på plass i Scrabble-spillet.

De to eldste barna Aron (7) og Natty (9) er allerede i gang med å lete etter ord blant sine brikker. Minstesøsteren på ett ligger og sover i første etasje.

Brettet legges på plass.

– Jeg mangler en A, sier Aron og spør om han kan få en av bestemors bokstaver.

Han strekker seg over for å se hva hun har. Her på Åmot, i Buskerud, kaller folk dem Liv Therkelsens storfamilie. Selv tror Liv hun har funnet løsningen som kan forhindre både ensomhet blant eldre og øke integreringen blant innvandrere.

LES MER: Ba tiggerne inn

En ekstramor

Det er seks år siden Liv som vanlig var på kirkekaffe om søndagen. I det hun setter seg hører hun noen si til nykommeren fra Eritrea som hadde vært på gudstjenesten: «Du kunne trenge en mor, du». Han kunne behøve noen som kunne hjelpe ham med å bli en del av lokalsamfunnet i Åmot.

– Jeg kan være mor, sa Liv spontant.

Så begynte Mulue og Liv å prate. Han vil ikke at etternavnet hans skal brukes i avisen.

Mulue ble med hjem til Liv og plukket moreller. Kvelden ble avsluttet med pølser og potetstappe på verandaen. Slik startet det som etter hvert skulle bli et nært vennskap. Han hjalp henne i hagen, hun hjalp ham med papirer og norsk. Men ofte satt de bare og pratet.

Ett år senere får Mulue innvilget familiegjenforening. Kona Fyori og barna kom til Norge. Den lille hybelen hans på Åmot var for liten for en hel familie, og han startet boligjakt. Det eneste mulige alternativet var et godt stykke unna. Da kom ideen:

– Dere kan flytte inn her hos meg. Ja, egentlig var det vel Britt som kom med ideen, sier Liv.

LES MER: Strikker gatelangs

Den nye storfamilien

Britt Dahl er hennes nære venninne, som hadde leid andre etasje i huset i flere år.

– Vi synes jo det var trist om Mulue skulle bli nødt flytte langt unna for å finne noe rimelig sted å bo med plass for hele familien. Så jeg sa til Liv «vi må slå oss sammen. Enten flytter du opp til meg, eller jeg ned til deg, så kan familien få den andre etasjen».

Og slik ble det. Liv inviterte slektninger for å dele ut ting og møbler.

– Jeg måtte gi bort en hel del for å få plass, det var jo fullt her, sier Liv og legger til at Britt måtte redusere froskesamlingen sin for å gi plass til henne i andre etasje.

– Det er trangt, men hyggelig her. Vi liker det, sier Britt og viser frem andreetasjen de to deler, med kjøkken, stue, bad og to soverom.

LES MER: Asho er alene

En støvel og en sko

Siden har de vært bestemor Liv og tante Britt. Ungene løper opp og ned trappen hver dag, spør om hjelp med leksene, finner frem spill, eller leker. Selv minstejenta Ariam på ett år krabber opp trappen til andre etasje, finner bestemors afrikanske trommer og spiller i vei og synger av full hals.

– I går klarte hun å gå ned alle trinnene alene, sier Liv entusiastisk.

– Ingen av oss har hatt barn, så det er en helt ny opplevelse å se barna vokse opp. Det er så moro, føyer Britt til og forteller at de ofte har fulgt barna på skolen eller i barnehagen.

– Da går vi sånn bortover veien og sier ett to, ett to, en støvel og en sko. Vi tuller fælt, sier Britt og smiler til Natty.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ensomhetskur

Liv og Britt kjenner flere andre i sin omgangskrets som har hjulpet asylsøkere og som er reservebesteforeldre for enslige mindreårige eller barnefamilier. Liv tror hun har funnet nøkkelen til en god og mindre ensom alderdom.

En undersøkelse laget av Velferdsforskningsinstituttet NOVA viste at mellom 25 og 30 prosent av dem som er over 75 år sier at de er ensomme «ofte eller av og til».

– Ensomhet er det største helseproblemet blant eldre i dag. Om flere hadde brukt alderdommen sin til å hjelpe enslige asylsøkere og flytningefamilier, tror jeg vi kunne blitt kvitt mye av ensomheten blant eldre og samtidig hjulpet mange innvandrere med en lettere integrering samtidig. Det er en vinn-vinn-situasjon, sier hun og setter seg engasjert opp i stolen.

Liv tror ikke alle kan tenke seg å gjøre akkurat som henne og la familier flytte inn hjemme hos seg. At det likevel finnes et skjult og ubrukt engasjement der ute, er hun derimot sikker på.

– Jeg tror mange eldre kunne tenke seg å være besteforeldre for innvandrerbarn eller familier som har lite nettverk og er nye i landet. De må bare få hjelp til å komme i kontakt med hverandre, sier Liv.

Og det er ikke noe å utsette på hennes ambisjoner.

– Å oppfordre eldre til å ta kontakt med innvandrere burde bli en del av Erna Solbergs ensomhetskamp, sier hun bestemt.

Hjemmekjær

Men Liv synes det er viktig å få frem at det ikke er hun som hjelper familien.

– De hjelper meg minst like mye. Jeg hadde for eksempel ikke kunnet bli boende her lenge om vi bare var oss to gamle.

Familien tar seg av vedlikeholdet, klipper plenen og måker snø. Og har de problemer med noe teknisk er det alltid hjelp å få.

– Her om dagen kom Mulue inn med nøkkelen min som jeg hadde glemt igjen på utsiden av døren, sier Liv og legger til at det er godt å vite at det 
er noen som kan passe på når hun og Britt blir gamle.

– Det blir nok ikke første gang, skyter Britt inn igjen med en rungende latter som smitter på hele familien.

Mulue prøver å komme til ordet mellom kvikke innspill fra begge de to damene som gjerne vil fortelle både om det ene og det andre.

– Vi hjelper dem litt, men de hjelper oss mye mer. Om jeg må jobbe overtid kan jeg ringe, så henter de i barnehagen eller passer ungene. De tar dem med på museer, er med når de har hiphop-avslutning eller spiller ­fotballkamp. Vi er heldige, sier han og blir avbrutt av Liv som kom på en morsom historie fra en tur de har vært på, og får alle å le.

Pusle i blomsterbedet

Liv har bestemt at familien skal få kjøpe huset hennes. De har ordnet en nedbetalingsordning, som gjør at familien har kjøpt huset om tolv år.

– Det er fint å kunne selge hjemme mitt til noen jeg er glad i. Samtidig kan jeg bli boende her og fortsette å pusle i hagen, slik jeg pleier. Så lenge jeg orker og vil, sier hun fornøyd.

Hiphop og fotball

Engasjert i asyl og innvandringspolitikk har hun vært i mange år. Hun har også to andre familier hun er litt bestemor for, og forsøker å hjelpe så godt hun kan.

– Jeg føler meg så heldig, sier Liv

Hun mener en «besteforeldreordning» også er et kjempegodt integreringstiltak.

– Det synes jeg den blå-blå regjeringen burde tenke på. De er jo opptatt av integrering, selv om de og jeg kanskje har litt ulikt syn på behovet for raushet i innvandringspolitikken, sier Liv med et smil.

Mulue mener Liv har et poeng.

– Det har vært mye lettere å bli kjent med den norske kulturen med Liv og Britts hjelp. Det hadde nok vært veldig annerledes om vi var alene, sier han.