For millioner av menn er skjegget blitt et potent symbol på maskulinitet .
Mens kommentatoren Hanna Mariott i The Guardian fastslår «Have a shave. Move on», er den fem år gamle skjeggtrenden hot her hjemme. Menn glir selvsikkert rundt med sine struttende, heldekkende og velformede ansiktshår. De er ikke som fotformskoskjeggene på 70-tallet, ei heller som de trimmede smultringene på 90-tallet. Dagens skjegg bringer assosiasjoner til Dickens, Marx og Darwin.
Helskjegget har beveget seg fra Brooklyn til elitefotballen. Fra Grünerløkka til finansmiljøet. Den engelske kulturkommentatoren Ekow Eshun finner i skjegget en lengsel etter mannlighet i våre omskiftelige tider. Skjegget er en mental tilstand, intet mindre.
Flere forklarer trenden med at en hel generasjon er blitt feminisert, den maskuline tonen er i ferd med å forsvinne ut av verden. I 2010 ble kvinner i flertall i den amerikanske arbeidsstyrken, for første gang i nasjonens historie. Den postindustrielle økonomien basert på emosjonell intelligens og sterke nettverksevner er kvinnens fortrinn i kommende århundre. Mannens tradisjonelle rolle som familieforsørger forsvinner som følge av kvinnefrigjøringen inn i en slags utvidet tenåringsperiode. Skjegget er svaret.
Samtidig som menn får beskjed fra de nådeløse trendanalytikerne om å barbere seg, meldte Klassekampen i går at busken er tilbake. Med en frodig forsidehenvisning som bokstavelig talt gikk et skritt lenger, kunne venstresidens dagsavis melde at busken er blitt moderne igjen.
Kjønnsforskere sier til avisen at kvinnen parallelt med egen frigjøring har barbert seg for å vise mannen en underkastelse i privatsfæren ved å barnsliggjøre sitt kjønn.
Når både menn og kvinner lar det gro, blir vi brått konfrontert med villskapen i vår egen og den andres natur. Før moten endres, vi lengter etter utjevning – og atter griper høvelen.