Snikende tiger, skjult drage

«Man får jo høre det i blant», sa hun og dro på det. «At man egentlig er kvotert».

«Det må være fra litt teite og inkompetente menn, det da», sa jeg.

«Nei», sa hun. «De er ikke bare teite og inkompetente, en del av dem er hyggelige og veldig flinke, men de sier sånne ting likevel», sa hun. Først da så jeg at hun var blank i øynene. Skal du gråte nå? tenkte jeg og ble stille.

«De kan jo uansett ikke få definere deg», sa jeg etter å ha tenkt meg om.

«Men de gjør jo det», sa hun. Nå ble stemmen hennes ung og klagete. Hun som egentlig nærmet seg 60, som hadde grå hår, masse erfaring og autoritet herfra og til månen, hvis hun bare hadde stått med rakere rygg og hevet hode.

Jeg lette etter noe smart å si, og som ikke var nedlatende eller hørtes ut som en tro-på-deg-selv-pop-låt, men fant det ingen steder. Da kom jeg på Ibsen: «Hva skal du med andres respekt?» sa jeg: « Du har jo din egen».

Hun smilte skjevt. Smilet sa at hun ikke hadde sin egen respekt heller. Hun hadde blitt tildelt rollen som potteplante av noen av dem hun arbeidet sammen med, og nå hadde hun inntatt posisjonen selv: Hengende med bladene i en tung krukke i hjørnet av et rom. Så mange ganger hadde hun blitt fortalt at hun var dekor og ikke substans at en del av henne nå trodde på det selv.

Jeg er ikke tilhenger av å over­late til hver enkelt kvinne å løse sine problemer helt alene. Særlig ikke om motstanden de møter primært handler om kjønn, ikke evner eller egenskaper. Men det er ikke ensbetydende med at den enkelte ikke har noen rolle å spille.

Alle som har opplevd å bli undervurdert har sine over­levelsesstrategier. Jeg kaller min ­«snikende tiger, skjult drage». Navnet er ment å vekke lett humring – gjøre strategien mindre til en strategi, mer til en spøk. Litt sånn at jeg kan tøyse det bort hvis det blir for alvorlig. Jeg vil ikke bli 60 år og blank i øynene.

«Snikende tiger, skjult drage» går ut på å tenke at det ikke gjør noe om noen tar meg for å være en potteplante. De innser tidsnok at de tok feil.

Forstår de det ikke likevel, vil jeg ikke strekke meg for anerkjennelsen deres. Hva skal man med respekt fra noen man selv ikke respekterer?

Å bli undervurdert kan handle om små ting. Det kan være å komme inn i et møte med tre menn og høre: «Oi, for en bukett», eller «du kan jo sitte slik at du får utsikten fra vinduet, og vi kan sitte slik at vi kan få se på deg». Jeg humrer overbærende når sånt skjer. Jeg begynner å glede meg til øyeblikket der de innser at de tok feil: Potteplanten kan snakke­ og den kan utøve makt. Det muntre, lille lyset i øynene deres slukner i noen sekunder.

Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg synes det er litt vakkert. Blant venninner har det utviklet seg til å bli et uttrykk hvis noen føler de med vilje ble forsøkt gjort til en potteplante. Først raser den som har blitt utsatt for det. Så sier en av de andre: «Du må slukke ­lyset hans». Så ler vi.

Det ville nok ikke vært like ­underholdende om de som sa sånt var mine overordnede, eller personer jeg på noen måte var avhengig av anerkjennelsen til. Da kunne hverdagen blitt grå.

Men fordi det som blir sagt er så vagt og indirekte, er det sjelden noe det går an å adressere direkte. Iblant lurer man også på om det egentlig skjedde: Møtte for eksempel virkelig ikke han jeg hadde møte med for en tid tilbake blikket mitt en eneste gang? For det fremsto som om han bare vekslet blikk med sin eldre, mannlige kontakt over bordet. Eller var det bare meg? Og slik kan man gå og gruble i timevis.

Eller ikke.

Kunsten å være en potteplante kan noen ganger være å la andre tro at du er det, når du egentlig er en tiger som venter på lur.