Skole for moro skyld?

Karl-Eirik Kval – lærer med lang fartstid og sinn for presise registreringer – stiller i «opprørs­boken» Det store skolesviket (Dreyer) diagnosen og gir 18 forslag til forbedringer. Bare to av dem koster penger, resten bare besluttsomhet, mot og gjennomføringsevne. ­Boken er ingen bombe, for dette har vi snakket om lenge – at skolen ­flyter ut i en vedvarende strøm av ­departementale rundskriv, ­stadige ­reformer, elever som kommer og går når de vil og har mindre og liten sans for egen læring. Men han system­atiserer elendig­heten, mer enn antyder løsninger og er fast i klypa. «Vi har kommet dit i dag at litt for mange norske elever oppfatter skolen som et sosialiserings­instrument, en arena de ikke tar alvorlig når det gjelder læring, men et sted primært for å ­møte venner og ha det hyggelig», som Kval skriver. Og ­legger for ­sikkerhets skyld til: «Aldri har vi hatt høfligere og ­hyggeligere elever i skolen». Men det siste hjelper ikke. Vi ­ligger ­nederst på tabellen over gode skole­resultater i Europa.

Større disiplin. Kval skriver underholdende godt, så velargumenterende for en skole med større disiplin og ansvar at selv de mest frilynte i disse spørsmålene må tenke seg om. For mange har spurt seg hva elendigheten skyldes, konklusjonene er mange. Kval fremfører sitt anliggende til i hvert fall en femmer.

Han mener at dagens skole er preget av for mye ineffektivitet og elevstyrt arbeid, elever som egentlig er utmeldt av skolen og kommer og går etter forgodtbefinnende, mye fravær og forsentkomming, bruk av datamaskiner uten tilstrekkelig kontroll, dårlig styrt og gjennomførte prosjekt- og gruppearbeid, sanksjoner uten effekt, en russefeiring som går ut over eksamen og en skole som av litt for mange oppleves som verdiløs. Tilbake til gammel skoletukt? Nei, til en redningsmanøver som knytter stumpene for å skape et skolesystem, som vi, de rikeste i verden, kan kjennes ved. Ikke for skolens skyld, men for elevenes. En åndelig dovenskap har gått oss i blodet.

Mye ild i. Mange vil lese og tenke at løsningene Kval risser opp, er en selvfølge. For eksempel første «bud» av de 18: At «all undervisning må være lærerstyrt inntil elevene har nok selvdisiplin til å ta ansvar for egenaktivitet». Han fortsetter med illrød klut: «Skolene må ta i bruk nye og effektive sanksjoner for å regulere uønsket atferd». Han mener at foreldrene i sterkere grad må engasjeres i barnas utdanning. Og at skolens en kvart million innkjøpte «datamaskiner må sperres for distraksjoner ... de bør bare brukes når en er sikker på at det gir mer læring enn tradisjonelle metoder» – og en gjenganger: Mennesker med praksis og erfaring fra skolen må få mer makt over utdanningspolitikken. Den er det ild i: Det er ikke ende på hvor mye taletid byråkratpedagogene får i TV og radio for å rettferdiggjøre sine vurderinger, rundskriv og lover, mens lærerne mener vurderingene ligger så langt fra virkeligheten som mulig. Byråkratene «vinner» alltid, ofte med en litt rusten stemme.

Ytre og indre trykk. Det kan høres grinebitersk ut. Det er det ikke, slett ikke. Mottoet er: Å stille krav er å bry seg. Altfor mange går gjennom skolen uten tilstrekkelig kunnskaper og ferdigheter som kunne hjulpet dem inn i en voksenverden der de i et yrke kan bruke sine evner. «Når både det ytre trykket og den indre trangen er for svak, ender vi opp med det jeg vil kalle skjødesløshetens skole», sier han.

Jeg stanser der og tenker – hvor radikalt er dette, eller hvor konservativt? Antakelig er det riktigere å si at det føyer seg inn blant andre tilfeller for tiden, hvor det som før var betegnet som «konservativt», er radikalt og tjenlig nå, og det radikale før, ubrukbart nå. Kval er 100 prosent på elevens og lærernes side, byråkrater i pedagogikk tømmer han i en sekk for seg. Lykke til!