Nyheter

Skal vi ha konge eller president?

Hvis presidenten i en republikk skal være et samlende nasjonalsymbol uten politisk innflytelse – hvorfor ikke like gjerne holde seg med en konge, skriver Erling Rimehaug.

Ville det være like stas å vifte med flagget for Olemic Thommessen på Løvebakken 17. mai? Ville det være like stas å få fortjenstmedalje om man ikke ble innkalt til samtale på Slottet? Hvorfor er det mindre betydningsfullt å få Krigskorset av statsministeren enn av kongen?

De fleste av oss vil gjerne ha en konge og et kongehus. Men vi får problemer med å begrunne prinsipielt at embeter tildeles på grunnlag av arv. Dette spriket mellom prinsipper og pragmatisme lever de fleste av oss godt med.

Også de som prinsipielt er for republikk, har holdt en lav profil. Sosialistisk Venstreparti har pliktskyldigst fremmet sine forslag om republikk, men har latt det skinne gjennom at det ikke var så alvorlig ment.

Men så, i jubileumsåret 2014, tar republikanerne kampen opp. Journalist og kommentator Kjetil Bragli Alstadheim har skrevet en bok om republikken Norge, og fram fra skapet kommer det politikere både i Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre som åpent sier de ønsker å erstatte kongedømmet med republikk. Mest oppsikt har det vakt at Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg hører til dem som sier nei til kongehuset.

Folkevalgt. Alstadheim sier at grunnlovsjubileet er en av årsakene til at han tar saken opp nå. Vi feirer jo at nordmennene avskaffet eneveldet og innførte folkesuvereniteten i 1814. Er det ikke på tide at vi tar skrittet fullt ut og kvitter oss med restene av det gamle regimet?

I årene mellom 1814 og 1905 hadde norske politikere ført en kontinuerlig kamp for å begrense kongens makt. Derfor er det underlig at vi, da vi omsider sto på egne bein, likevel valgte å anskaffe oss et nytt kongehus. Forklaringen er nok at selvstendigheten i 1905 var så vaklevoren at man ikke ville lage uro ved å skape en helt ny forfatning – og at man ville ha støtten fra England i ryggen.

Det hevdes ofte, også av ledende politikere, at folket valgte monarki framfor republikk. Men Alstadheim påpeker at folket i 1905 bare skulle svare ja eller nei til prins Carl som konge. Det er ikke riktig at folket ved folkeavstemning har valgt styreform. Derimot er det riktig at vi har et folkevalgt kongehus.

Monarki. Det finnes knapt prinsipielle monarkister her i landet, altså folk som mener en selvstendig kongemakt er den beste styreform. I den grad slike fantes, var deres rolle utspilt da parlamentarismen ble innført i 1884.

Men dette illustrerer jo at kongedømme er så mangt. Hva man mener om monarki, henger også sammen med hva man mener med monarki. Den folkevalgte konge etter 1905 er noe ganske annet enn den eneveldige monark på 1700-tallet.

– Ingen i Arbeiderpartiet er prinsipielt for monarki, sier Martin Kolberg. Men, sier Kolberg, det norske kongehuset de siste 100 år har fungert slik at det har vært stabiliserende for den politiske utviklingen. Vi trenger ikke noe alternativt styresett når det vi har fungerer så godt.

President. Hva skulle alternativet være? Det mest interessante med Alstadheims bok er at han utesker politikernes mening om hvordan en norsk republikk skulle se ut. Det synes klart at en selvstendig presidentmakt, av det slaget vi kjenner fra USA eller Frankrike, ikke er noe godt alternativ i Norge. Om Norge skulle avskaffe kongedømmet, ville vi få en president som fylte den rollen kongen nå har. Vedkommende ville være uten formell politisk innflytelse og ha som oppgave å være et samlende nasjonalt symbol hevet over de politiske stridighetene.

Da er kanskje ikke arv det dummeste utvelgelseskriteriet. En person som gjennom oppveksten er blitt forberedt og innstilt på et slikt oppdrag, vil kunne være vel så bra kvalifisert som en person med en fortid i politisk partikamp. En konge som sitter der tiår etter tiår, vil kunne gi kontinuitet og erfaring som ingen andre har.

Å få politisk makt på grunnlag av arv, er i strid med demokratiets prinsipper. Men for å finne den som er best kvalifisert til å være et samlende symbol, er ikke arv så ueffent. Selvsagt er det ingen garanti for å få en kvalifisert kandidat. Men så langt har det fungert godt. Det er ikke nødvendigvis udemokratisk, all den tid vi har muligheten til å velge annerledes når folket ønsker det.

Skaugum Consulting. Men arveprinsippet har en annen side: Det er ikke sikkert de som har arveretten, vil ønske å gå inn i en slik rolle. Det følger et ubehag med posisjonen, man påtvinges en rolle som man ikke uten videre føler seg bekvem med.

Kronprinsen og kronprinsessen har tydeligvis større ambisjoner enn bare å være symboler. De ønsker å påvirke samfunnsutviklingen, de ønsker å gjøre en forskjell i saker de opplever som viktige. Det har ført til at de har utviklet noe Alstadheim kaller «Skaugum Consulting», en blanding av idealisme, kommersiell sponsing og kjendiseri som kan være vanskelig å forholde seg til.

Dersom monarkiet skal komme i fare her i landet, så er det nok fordi det blir sprik mellom det innholdet de kongelige føler de kan legge i rollen, og det folket ønsker seg.

Stabiliserende. «Så lenge kongehuset fungerer stabiliserende og ikke på noen måte utfordrer den grunnleggende tenkningen at Norge skal være demokratisk styrt og folket bestemmer gjennom hemmelige valg, så er det argumenter som trumfer prinsippene», som Kolberg sier det. Der har han nok flertallet bak seg.

Men en debatt er vel det minste vi kan koste på oss i jubileumsåret.

[http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11498493/#post_11498493 Diskuter saken på verdidebatt]

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter