Sjalusien spiser meg opp

For to år siden flyttet ektefellen min og jeg fra hverandre. Det var i utgangspunktet mitt ønske. Vi hadde strevd over lang tid, og jeg følte meg utmattet. Det var et stort nederlag. Jeg hadde aldri sett for meg å bli en del av «statistikken». Vi er kristne, har vært ledere i ungdomsarbeid, og jeg hadde tenkt vi skulle være forbilder i kristen livsførsel. Ekteskapet ble ikke som jeg hadde håpet. Jeg følte meg ofte ensom når vi var sammen.

Men så gikk tiden, og ting jeg hadde trodd skulle bli bedre, har egentlig blitt tyngre. Når jeg har kontakt med felles venner, blir jeg sykelig opptatt av hva de sier om henne og hvordan hun har det. For en stund siden fikk jeg vite at hun er i et forhold. Jeg var sjokkert over hvor sterke følelser det vakte i meg. Jeg tror ikke jeg vil ha henne tilbake, men jeg blir kvalm ved tanken på at hun er med noen andre. Jeg blir flau over å ha det sånn her, det føles som et sort, etsende udyr inni meg.

Betyr sjalusien at jeg gjorde noe feil ved å gå?