Samlivspanelet: Før ba de ofte sammen – nå får de det ikke til

Før kona mi og jeg giftet oss, ba vi ofte sammen. Selv om vi ikke nødvendigvis ba så lenge hver gang, kjentes det alltid riktig og godt. Bønnen førte oss nærmere Gud og hverandre. Vi fortsatte å be sammen også etter at vi ble gift. Men etter en stund bare sklei det ut. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn ble det.

Da vi ble foreldre første gang, sluttet vi nærmest helt med felles bønn. Nå er vi mødre til to flotte barnehagebarn. Fordi troen fremdeles betyr mye for oss, ber vi kveldsbønn med barna våre, men vi voksne får sjelden til å be sammen. Vi har ofte snakket om å komme i gang igjen, men det blir med praten. Hvorfor er dette så vanskelig? Jeg savner bønnestundene våre.

Hilsen Hilde

LES OGSÅ: Noen ganger lurer jeg på om jeg er gift med kona mi eller svigermor

Hei Hilde,

Takk for et åpenhjertig brev om utfordringer knyttet til bønn i parrelasjonen deres, en utfordring mange lesere ganske sikkert kjenner seg igjen i.

Bønn og smørbrød

For noen par faller det lett å be regelmessig sammen gjennom et helt liv. Da jeg var menighetsprest gjorde det alltid inntrykk å besøke eldre ektepar som lot den slitte Bibelen bli liggende på bordet når de dekket til formiddagskaffe med hvit duk og blomstrete porselensservise. Det var like naturlig med Bibelen på bordet som rykende varm kokekaffe og smørbrød med egg og ansjos. Flere av parene hadde hatt felles andakts- og bønnestund hver dag så lenge de hadde holdt sammen. De sa det samme som deg: Felles bønn førte dem nærmere Gud og hverandre.

Når det skurrer

For andre er det vanskelig og kleint å be sammen, selv om begge har de beste intensjoner om å få det til, akkurat som dere. Jeg har utvilsomt møtt flest par som har det sånn. Årsakene til dette er gjerne flere og sammensatte, og de varierer fra par til par. Det kan blant annet handle om slitenhet, lite alenetid, utfordringer i troslivet, manglende prioritering, konflikter, eller at det rett og slett ikke kjennes naturlig.

Det dere og mange andre vil kunne kjenne igjen, er at det blir vanskeligere å be sammen når det skurrer i parrelasjonen. Da kan all form for nærhet og åpenhet være krevende.

Livsfaser

Enkelte kjenner det som et savn å ikke få til å be sammen. Det kan føre til dårlig samvittighet og følelsen av å mislykkes. Selv om dette er forståelig, vil jeg slå et slag for å legge til side den dårlige samvittigheten. Livet har sine faser. I stedet for å være opptatt av det dere fikk til før, kan det være mer verdifullt å fokusere på det dere faktisk får til.

I brevet du har sendt oss, forteller du at dere daglig ber kveldsbønn med barna deres. Det er bønn. Kanskje synger dere «Å, du som metter liten fugl» før dere spiser sammen? Det er også bønn. Tenk stort om de enkle og regelmessige bønnestundene dere har i familien! Hver gang det skjer, holder dere en aldri så liten gudstjeneste. Den er ikke særlig lang, og den henter sjelden frem gode og fromme følelser. Likevel er det en gudstjeneste som minner barna og dere om at Gud er nær.

Å gå med Gud

De fleste av oss har lært at bønn er samtale med Gud. Det er en god beskrivelse av bønn, men bønn er heldigvis mer enn dette. Clemens av Alexandria, en av de første kirkefedrene, sa at «bønn er å gå med Gud».

Om vi tar dette på alvor, er bønn ikke bare foldende hender og ord som rettes til Gud i bønn. Bønn er like mye å være bevisst på at Gud går sammen med dere når bleier skiftes, oppvaskmaskinen tømmes, barna krangler, hele familien er på tur, eller når dere voksne slapper av i armkroken hos hverandre utslitte etter en lang dag.

Mange bønner

Bønn kan også være at dere blir enige om å tenne et lys i stillhet hver morgen eller kveld som tegn på at dere ønsker å gå med Gud i alt det hverdagen er fylt av. Det kan henge et lite kors over kjøkkenbordet eller et ikon på en av veggene i stua som påminnere om det samme. Bønn kan være å lytte til lovsanger, salmer eller en av Bachs kantater mens huset vaskes, eller å be en ferdig formulert kveldsbønn når dere voksne legger dere. Og dersom dere ikke legger dere samtidig, vet den som legger seg først at den som legger seg sist vil be den samme bønnen.

Hvile

Det er en tid for alt. Det viktigste er at dere finner måter å gjøre dette på som fungerer slik livet til enhver tid er. Ikke gjør det for vanskelig og omfattende. Gud er ikke opptatt av antall ord dere bruker i bønn, eller minutter dere sitter med foldede hender, sammen eller hver for dere. Jeg håper dere i tiden som kommer vil finne hvile i troen på at Gud gleder seg over alle bønnene dere ber, med eller uten ord. Fordi bønn er en relasjon, kan dere mest av alt hvile i troen på at Gud deler livets alminnelighet og hellighet med dere. Og med alle oss andre.

Lykke til!

Vennlig hilsen,

Jon-Erik Bråthen

LES MER FRA SAMLIVSPANELET:

• Fortvilet mann: «Jeg har begynt å fantasere om den nye vikarpresten»

• «Iblant er jeg i tvil om jeg er far til alle våre barn»

• «Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt»

---