Samlivspanelet

Etter separasjonen kom begge til kirken. Nå ser vi ingen av dem.

En usikker prest spør Samlivspanelet om råd. Et par i menigheten er separert og har trukket seg bort fra fellesskapet.

Hver uke svarer Samlivspanelet på spørsmål om relasjoner, samliv, generasjonsutfordringer og kommunikasjon. Les svaret til Jon-Erik Braathen, ledende sykehusprest ved Modum Bad, lenger ned i saken. Har du spørsmål til Samlivspanelet? Send en epost til samlivspanelet@vl.no.

Kjære dere!

Jeg er prest på et lite tettsted sør i Norge. Menigheten har en stabil og god kjerne som bidrar til at kirken er en positiv faktor i lokalsamfunnet. For noen måneder siden fikk vi vite at et aktivt ektepar i menigheten har tatt ut separasjon. Begge kom til kirken den første tiden etterpå, dog sjelden samtidig. Nå ser vi ingen av dem lenger.

Via omveier har jeg hørt at begge er skuffet over menigheten og kirkens ansatte. De gir uttrykk for mangel på støtte og oppfølging. I tillegg virker det som om de hver for seg ønsker at vi i kirken skal ta stilling i konflikten mellom dem.

Dette påvirker både menigheten og meg. Mest av alt er det leit at ekteskapet deres har vært så vanskelig at de har gått fra hverandre. Vi savner dem i fellesskapet og erkjenner at kritikken mot oss er berettiget. Da de fortalte om separasjonen, ble vi så usikre på hva vi skulle si og gjøre. Hva kan jeg gjøre for å komme ut av uføret vi har havnet i?

Rådvill prest


Jon-Erik Braathen er ledende sykehusprest ved Modum Bad og en av fire eksperter i Vårt Lands Samlivspanel. 
 

Gode kollega,

Jeg er sikker på at mange kjenner igjen rådvillheten du setter ord på. Samlivsbrudd påvirker ikke bare de som går fra hverandre og deres nærmeste, men også den utvidede familien, venner og nettverk.

En krise med langtrekkende konsekvenser

De fleste som opplever samlivsbrudd, vil beskrive det som en stor krise med dyptgripende og langtrekkende konsekvenser. Selv når et brudd ikke kommer overraskende og begge er enige om at brudd er eneste vei ut av en dysfunksjonell relasjon, fører det med seg følelsesmessige reaksjoner og store omstillinger på mange områder.

Ved de fleste andre kriser i livet finnes det felles kulturelle normer for hvordan omgivelsene møter de som er rammet. Vi besøker, ringer eller sender oppmuntrende meldinger til alvorlig syke mennesker. Ved kritiske ulykker stiller lokalsamfunn og menigheter opp med praktisk hjelp. Når noen dør, spleiser naboer på en bårebukett og går i begravelsen til den avdøde.

 

Øredøvende stillhet

Ved samlivsbrudd er situasjonen en helt annen. Det sendes sjelden roser til et havarert ekteskap. Mange forteller derimot om en øredøvende stillhet fra omgivelsene. Også fra kirken.

Når de som skiller lag hadde trengt et nettverk rundt seg som aller mest, blir mange stående mest alene. Når heller ikke menigheter og kirkelige ansatte vet hvordan de kan være til hjelp og blir unnfallende, oppleves skuffelsen ekstra stor. Det forventes gjerne mer fra kirken. At noen fremdeles er utrygge på kirkens holdning til skilsmisse, gjør ikke saken bedre.

Dette er ingen unnskyldning for mangel på støtte og oppfølging når noen går fra hverandre, men det kan forhåpentligvis bidra til en forklaring av det som har skjedd i menigheten deres, og å sette det inn i en større, kulturell sammenheng.

Empati-dilemma

Du nevner et annet aspekt som ofte spiller inn, nemlig at paret ønsker at dere skal ta stilling i konflikten mellom dem.

Ved sykdom, kriser og død er det tydelig hvem som trenger empati og støtte, og det er helt ukomplisert å uttrykke den. Ved samlivsbrudd er det ikke alltid slik. Selv om begge har behov for empati og anerkjenner at også den andre parten har det, kan det likevel oppleves vanskelig for de nyseparerte at samme mennesker viser empati for begge. Dette kan sette omgivelsene i et empati-dilemma.

Bortsett fra tilfeller der den ene parten har blitt utsatt for vold eller overgrep, både ønsker og vil de fleste i nettverket vise empati for begge. I stedet for å måtte velge mellom den ene eller andre, trekker mange seg unna, noe som er uheldig for alle parter.

Hva kan gjøres?

Dersom du ikke allerede har hatt samtaler med paret som har gått fra hverandre, enten sammen eller hver for seg, kan det være det beste stedet å begynne. La dem få mulighet til å fortelle hvordan de har det, hvordan de opplever menigheten og deg, og at de formilder hva de har behov for. Å møte dem vil dessuten gi deg mulighet til å beklage at de ikke har fått tilstrekkelig støtte. Etter all sannsynlighet vil samtalene gi gode innspill til veien videre.

Når det er sagt, er det viktig at de er bevisst hva menigheten kan og ikke kan imøtekomme. Det er å håpe at de igjen ønsker å delta i menighetslivet. La det ikke være noen tvil om at de alltid er velkomne. Skulle en eller begge oppleve det problematisk at begge er aktive, må det tydeliggjøres at det fullt og helt er deres ansvar å finne en løsning på denne utfordringen. Det er ikke menighetens ansvar å ta stilling til det, eller å måtte velge mellom dem.

Vennlig hilsen

Jon-Erik Bråthen

TIDLIGERE ARTIKLER FRA SAMLIVSPANELET:

Barnet gråter, foreldrene får ikke sove. Hva betyr barnets gråt?

Kjæresten skuffet henne under koronakrisen: «Ytre belastninger på et parforhold kan også gjøre individuelle forskjeller mer fremtredende»

Se alle artiklene fra Samlivspanelet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Samlivspanelet