Det er en vond følelse at jeg har gått glipp av noe helt essensielt

Hver uke svarer Samlivspanelet på spørsmål om relasjoner, samliv, generasjonsutfordringer og kommunikasjon. Les svaret til psykologspesialist Bente Barstad nederst i saken. Har du spørsmål til Samlivspanelet? Send en epost til samlivspanelet@vl.no.

Hallo!

For noen måneder tilbake ble mitt første barn født. Jeg fikk ikke mulighet til å bli med på fødselen fordi jeg satt i korona-karantene hjemme. Ingen tenkte heller på at jeg kunne ha deltatt gjennom video på nett.

Jeg er selvfølgelig veldig glad i gutten min, men jeg klarer ikke å riste av en vond følelse om at jeg har gått glipp av noe helt essensielt. Det er ikke noe jeg kan klandres for, men jeg merker at det har skapt et vondt sår hos oss som par også. Jeg vet jo selv at min far ikke var med på min fødsel og det gikk jo fint med oss. Hvorfor er det slik at jeg ikke klarer å gi slipp på at jeg gikk glipp av fødselen?

Torgeir (27)

• Hvem er Samlivspanelet i Vårt Land? Møt dem i denne saken der de svarer på hvordan det står til med det norske samliv i 2020

Kristoffer Whittaker, psykolog og forsker på familie- og samlivsfeltet ved Modum Bad. Foto: Erlend Berge

Kjære Torgeir!

Det var leit å høre at du ikke fikk være med på fødselen til ditt barn. For mange av dagens fedre er nettopp det å kunne delta når barnet deres kommer til verden, en av de viktigste begivenhetene­ i livet. Det fikk du dessverre ikke oppleve. Gitt det vi kollektivt har gjennomgått, var ikke du den eneste som ble frarøvet denne muligheten. Mange fedre i ­karantene eller i isolat har opplevd det samme.

Tapsfølelse

Den vonde følelsen du nå sitter igjen med, og som du ikke klarer å gi slipp på, antar jeg er en følelse av tristhet. En tristhet som følge av et tap. Det du tapte, var muligheten til å være til stede da gutten din ble født.

Du hadde kanskje sett frem til å kunne være der for å støtte din kjære gjennom fødselen? Du hadde kanskje gru-gledet deg til å klippe navlestrengen? Du ­hadde kanskje ventet i spenning på å føle stoltheten av å være en av de første til å holde ditt ­nyfødte barn inntil din kropp? Alt dette fikk du ikke oppleve.

Grubling er bra

Å gruble over fortiden har en funksjon. Slike psykologiske prosesser forbereder oss på hvordan vi neste gang kan prøve å unngå uønskede hendelser. Det i seg selv er ingen dum strategi vi er utrustet med fra naturens side, men problemet oppstår når vi prøver å løse ­problemer som er uløselige.

Det du gjennomgikk, kunne du ikke noe for. Om du skulle få et barn til, ville det forhåpentligvis vært under andre betingelser enn de vi da befant oss i.

Slipper ikke taket

Når vi sitter­ igjen med en sorg som ikke ­slipper tak, er det ofte fordi vi bruker tid på å gruble over det. Vi kverner tankene som igjen gir utslag i de vonde følelsene. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, vil vi ikke være i stand til å løse problemet. Det er en nedovergående spiral uten bunn i sikte.

Nå skriver du ikke noe om hvor ille du har det, utover at du plages av vonde følelser som ikke gir slipp. Om disse tankene og følelsene er såpass ille at det går ­utover hvordan du har det i hverdagen, enten det er snakk om søvn, inntak av mat eller mangel­ på glede og interesse, burde du ta det opp med din fastlege.

Mer lykke i vente

Om det ­derimot er innenfor det du selv klarer å håndtere, og at hvordan du har det ikke går utover dine nærmeste, kan du trygge deg med at det mest ­sannsynlig går over av seg selv. I mellomtiden kan du glede deg over at du er en pappa som opp­lever lykken ved å være sammen med din familie.

Som en nybakt far har du mange gode ting i vente. Om ikke lenge vil han begynne å lage ­lyder som høres mistenkelig likt ut som «pappa» og han vil invitere deg til lek. Du skal få delta i gleden av å oppleve at din sønn går fra å krabbe til å reise seg opp for å gå. Sammen med barnets mor er du den viktigste personen i hans liv.

Du skriver selv at din far ikke var til stede da du ble født og at det gikk bra med dere. Slik vil det nok bli for deg og din sønn også. Ja, det er dumt at du ikke fikk være der da han ble født. Ja, du gikk glipp av noe stort, men det viktigste er ikke det som har skjedd, men det som skal skje. Du har resten av livet ditt med din sønn foran deg. Å akseptere fortiden er ikke alltid lett, men det er den eneste veien til nåtiden og en lykkelig fremtid.

Vennlig hilsen

Kristoffer Whittaker

MER FRA VÅRT LANDS SAMLIVSPANEL:

• Hva gjør du hvis du frykter at din egen vonde oppvekst vil gjøre deg til en dårlig forelder?

• Vidar og Hilde er svært aktive i menigheten, men har slitt seg ut

• Bør hun selge huset for å hjelpe barnebarna sine?

• Er det håp for et par som knapt klarer å kommunisere?

---

Fakta:

---