Vil ikke at
 staten eier kroppen

– Debatten om at vi ikke ønsker et register har en sterk, etisk side. Den handler om at vi ikke ønsker at organer i praksis skal bli sett på som statens eiendom, sier ­Ketil Kjenseth, stortingsrepresentant for Venstre.

Han har vært med på å ­behandle den nye transplantasjonsloven i Stortingets helse­komité, som avga sin innstilling til de folkevalgte i går.

Vil ikke eies

I forrige uke skrev Vårt Land at mange nordmenn lurer på hvorfor vi ikke har et donorregister i Norge­. Spørsmålet er et av de vanligste­ som Stiftelsen Organdonasjon får.

LES OGSÅ: Underskot i sædbankar

Likevel har det knapt vært oppe til diskusjon i helsekomiteens behandling av ny lov om transplantasjon. Andre lands negative erfaringer med ­donorregister, og den prinsipielle­ diskusjonen om råderett over egen kropp, er grunnen.

Donorregistre kan innføres enten som et «ja» eller «nei»-register, det vil si at man enten må si ja til donasjon, eller at man aktivt må reservere seg. Det er spesielt ordningen med nei-­registre som skaper etiske dilemmaer:

– Østerrike er et eksempel på et land som har et nei-register, der du aktivt må registrere deg ut om du ikke vil være organdonor. Problemet med en slik lov, er at den i praksis sier at kroppen din er statens eiendom, med mindre du registrerer deg, sier Kjenseth.

Hver mann, sin kropp

Forslag om nei-register har ikke vært på bordet i helsekomiteen. Men også Frps mann i komiteen, Harald T. Nesvik, er klar på at han ville stemt imot:

– Mitt utgangspunkt er veldig enkelt: Kroppen er noe som tilhører hvert enkelt menneske. Hvis du snur det på hodet, sier man at «kroppen er i utgangspunktet samfunnets – men du skal få lov til å reservere deg mot at vi skal bruke den», sier Nesvik.

LES OGSÅ: Skyver giverne fremst i donorkøen

Koster mye med «ja»

Heller ikke et ja-register er vurdert. ­Erfaringer fra andre land viser at slike registre skaper mer trøbbel­ enn nytte.

– I Sverige har de innført et ­ja-register. For dem har det vært en enormt vanskelig jobb å få nok svensker til å registrere seg. Det må vanvittige informasjonskampanjer til, og er fryktelig dyrt, både å administrere og å drive informasjonsarbeid, sier Kjenseth.

Han tror det eksisterer en felles forståelse og kunnskap blant norske helsepolitikere om at det ikke fins noen land i verden som har lykkes med et register.

Tror på organisering

Venstre-politikeren tror ikke loven som Stortinget snart skal vedta ­påvirker donorkøene noe særlig i seg selv. Han mener organiseringen av donorarbeidet, og spesielt prioriteringen av fire konkrete tiltak er viktigere:

Satse på rekruttering av 
en ny generasjon nefrologer (nyre­leger) når mange nå pensjoneres.

Oslo Universitetssykehus må prioritere høy kapasitet på Rikshospitalets arbeid med transplantasjon, dit ansvaret er sentralisert.

LES OGSÅ: Norske barn kan få fem foreldre

Kompetanse må sikres lokalt på sykehusene for å identifisere donorer.

Sikre Norsk ressursgruppe for organdonasjons (Norod) kapasitet til å drive skolering av leger og sykepleiere som tar de ­utfordrende samtalene med ­pårørende.

Følg oss på Facebook og Twitter!