Vil ha mer politisk Kirkens Nødhjelp

I løpet av knappe halvannen måned som Atle Sommerfeldts etter­følger har Helland opplevd både dramatisk evakuering fra det væpnede offiserskuppet i Mali, og sett på nært hold hvordan også de kristne palestinerne preges av israelske murer og ulovlige bosetninger. Hun varsler et mer politisert og samtidig sterkere kirkelig forankret KN.
– Jeg ønsker at vi skal få en enda sterkere forankring i hjemlige kirker og menigheter. KN skal ha samme tydelige og diakonale forankring hjemme som ute, der vi jobber med religiøse­ krefter som både kan og vil forandre en urettferdig verden, sier Helland.

1.000 ansatte. 41-åringen leder en organisasjon med 850 millioner kroner i omsetning og rundt 1.000 ansatte, flesteparten ­lokalt ansatte i fattige land. Hun påpeker at KN har et diakonalt mandat om å hjelpe de mest utsatte til mer verdige liv, der lojaliteten alltid skal være hos de fattige og undertrykte:
– KN skal ikke evangelisere eller ta teologisk stilling, men vi skal ta standpunkt i spørsmål som handler om å løfte mennesker ut av urettferdighet og fattigdom. Selv om vi ikke tar partipolitisk stilling, er vi ikke nøytrale. Vi er på de fattige og marginalisertes side. Diakoni er derfor per definisjon politikk, og slik sett vil KN gå i en mer politisk retning, sier Helland.
Blant annet oppfordrer hun regjeringen til å investere minst 1 prosent av Pensjonsfondets verdier i Afrika.
– Fondet bør i sterkere grad investere i voksende markeder som Afrika, der pengene dessuten­ har en utviklings­effekt. I dag investerer vil nesten alt i vestlige land med synkende vekst, sier Helland.

Urokråke. Hun understreker at KN i tillegg til sitt omfattende
humanitære arbeid, vil være en urokråke overfor makt og myndigheter. Det betyr kritiske­ spørsmål i tilfeller der norske egeninteresser går foran internasjonal solidaritet.
– I utviklingspolitikken har Norge et stort forbedringspotensial. Vi trenger et regelverk som sikrer at norske våpen ikke havner i konfliktsoner. Og vi trenger en handelspolitikk som favoriserer fattige land. Norge må jobbe for at alle rike land legger om landbruksstøtten. Vi må bort fra støtte som gir overproduksjon og store klimautslipp. I stedet bør vi støtte bærekraft, distriktsbosetting og kulturlandskap. Etter en slik omlegging kan gjerne summen som brukes til landbruksstøtte
økes.
Helland anklager den rødgrønne regjeringen for å ha videreført en tradisjon der utviklingsinteresser i Sør må vike hver gang de kolliderer med norske egeninteresser, som når oljeindustriens fortjeneste går foran hensynet til fattige mennesker som rammes av klimaendringer. Og hun mener at både den røde og den blå siden i Norge later til å ha mest tro på enkel humanitær innsats og på privat sektor, mens de neglisjerer betydningen av å hjelpe fram et sterkt sivilt samfunn i Sør der frivillige organisasjoner kan holde egne myndigheter i ørene.

Ingen garanti. – Økonomisk vekst er ingen garanti for å skape utvikling og sterkere ­demokrati. Det har vi sett mange eksempler på i utviklingsland som har funnet store ressurser av olje og andre råvarer. Jeg er redd norske myndigheter i utviklingspolitikken tenker for mye på harde tiltak som investeringer, teknologi og økonomisk vekst, og for lite på myke tiltak for å bygge demokrati og sivilsamfunn.
Den nytilsatte KN-sjefen avviser kritikk om at bistand ikke har noen positiv effekt. Hun vil gjerne ha debatt om hvordan utviklingspolitikken skal bli mer effektiv, men påpeker at det er grundig dokumentert at bistand virker. Derfor stiller hun også spørsmål ved en varslet ny politikk fra EU og andre, om å kutte bistand til mellominntektsland.
– Brorparten av verdens fattige lever i mellominntektsland som India, Kina og Brasil. Noen av de som har det aller verst, bor i slummen i storbyer i land med god økonomisk vekst, men med svært dårlig fordeling.
Helland peker på den sterkt voksende økonomien i det sørlige Afrika, der veksten blir fordelt på altfor få mennesker. Hun mener det er viktig å fortsette utviklingsarbeid som kan styrke kirken og frivillige organisasjoner som kan utfordre landets myndigheter til å fordele veksten mer rettferdig, for eksempel ved å bruke mindre til militæret og mer på helsevesen og skole.
– Vekst er nødvendig, men bare hvis den er bærekraftig og rettferdig, noe den ikke er i nordlige og vestlige land i dag. Det kan være veldig ubehagelig å gjennomføre de grep som våre rike samfunn må ta for å få en rettferdig vekst, men noen må ta på seg den upopulære oppgaven med å si fra.