Verdens
 største
 minneprosjekt skaper splid

I nesten 20 år har europeere snublet over navnene på nazi-ofre fra 2. verdenskrig. Ideen om de små, kvadratiske messingplatene som er satt ned i bakken der ofrene bodde, ble unnfanget av den tyske kunstneren Gunter Demnig. Han kalte dem «stolpersteine» (snublesteiner). Siden har steinene spredt seg til 18 europeiske land og 1.000 byer – Norge inkludert.

– Jeg føler jeg gir pårørende­ muligheten til å finne igjen 
de som har forsvunnet i konsentra­sjonsleirene, uttalte han til italienske medier da han la ned stein nummer 50.000 i ­Europa tidligere denne måneden.

LES OGSÅ: Tidsvitnet som tiet i 35 år

Det skjedde i den italienske­ byen Torino. Steinen er til minne­ om Eleonora Levi, som ble ­deportert til Auschwitz 5. april 1944.

– Det viktigste er at hvert ­offer blir husket for sin historie. Hvert offer har rett til sitt minnesmerke­, sa Demnig, som tidligere har sitert den jødiske skriftsamlingen Talmud: «Et menneske blir først glemt når navnet blir glemt».

Forbud mot steinene

Prosjektet blir kalt verdens største minneprosjekt, men høster også sterk kritikk. Flere har klaget på at steinene har blitt lagt på ­deres eiendommer uten at de har blitt spurt. Andre er redd for at de ­jødiske minnesmerkene vil tiltrekke høyreekstremistiske ­angrep.

Aller lengst har den tyske byen München gått, som i 2004 la ned et forbud mot steinene. Byen, som var sentral i framveksten av nazibevegelsen på 1920-30-­tallet, gikk så langt at de tok opp igjen steinene til et ektepar som allerede hadde blitt hedret med plaketter.

«Det var som om foreldrene mine ble deportert for andre gang», skrev den da 91 år gamle sønnen til byrådet etter hendelsen.

LES OGSÅ: – Ingen barn er nazister

Tråkket på

Motstanden i München kommer fra uventet hold. Charlotte Knobloch er ­leder for de tyske jødenes ­sentralråd (ZdJ) og visepresident i Den ­jødiske verdenskongressen, 
og mener at det er et nytt overgrep at minnesteinene blir tråkket på av folk på gata.

– De som ble myrdet i Holocaust fortjener noe bedre enn at man plasserer en plakett i støv og gjørme og det som verre er, sier hun til nettavisen thelocal.de.

Knobloch møter en økende motstand fra sine egne. En av dem er Sidsel Levin, direktør ved Jødisk Museum i Oslo.

– Man kan se helt motsatt på det. Når folk «snubler» over steinene, tar man ofte et skritt tilbake og ser hva det handler om. Vi har fått mange fine tilbakemeldinger på dette, sier Levin til Vårt Land.

«Sterkt»

Museet var med på å bringe kunstprosjektet til Norge og står for koordineringen. ­Direktøren synes minneprosjektet er «sterkt»:

– Du bringer ikke menneskene tilbake, men navnene blir ikke glemt. Jeg har selv sett at det har hatt en virkning på lokalmiljøet­ rundt der steinen er lagt ned, sier Levin.

Den siste tiden har presset­ mot forbudet i München økt. Den nye ordføreren er 
for minnesteinene, forbundskansler Angela Merkel har ­engasjert seg, og det jobbes hardt mot ­byrådet for å gjøre om vedtaket fra 2004. Ifølge en lobbygruppe skal det nå være flertall for å endre dette allerede i ­februar.

Protester

Til sammen 234 steiner er lagt ned i Norge – 
og flere skal det bli når kunstner Gunter Demnig kommer tilbake til i juni. Rundt 50 steiner skal legges ned i Oslo, samt flere 
i Bergen, Ålesund og Trondheim.

LES OGSÅ: Dagens lærebøker stopper ved Auschwitz

Men også i Norge har minne­steinene skapt friksjon. I Stavanger protesterte noen beboere i Solheimsveien på minnesteinene over familien Joseff, som hadde bodd i huset under krigen før de ble deportert og drept. Steinene ble plassert på fortauet rett utenfor porten til huset.

«Vi reagerer sterkt på at ­kommunen har tillatt at vårt hus og hjem er gjort om til krigs­minnesmerke på denne måten. Vi har ikke bedt om det og vi 
har aldri blitt kontaktet av ­Stavanger kommune i sakens anledning», skrev to av beboerne i et leserinnlegg i Stavanger ­Aftenblad.

Det endte med at steinene ble flyttet 6,6 meter.

Følg oss på Facebook og Twitter!