– Vanlige mennesker kan endre verden

Dersom noen på forhånd hadde sagt til Wilhelmsen at han skulle bo i Tyskland og få tyske venner, ville han ikke trodd det. Han var med i motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen av Norge og følte stor bitterhet mot alt tysk.

Men freden i 1945 ble en nedtur for 19 år gamle Jens Jonathan. Samholdet og håpet om en annerledes verden som han hadde opplevd i krigsårenes motstandskamp, var borte. Han gikk inn i en depresjon og visste ikke hva han skulle gjøre med livet sitt.

Onkelen hans, Lauritz Johnson, forsto hvordan det var fatt. Han tilbød gutten en tur til Caux i Sveits, til en konferanse arrangert av Moralsk Opprustning. Selv om han alt i 16-årsalderen hadde forkastet troen på Gud, ble en utenlandstur for fristende. Det skulle bli hans livs avgjørende begivenhet.

– Jeg ble betatt av enigheten jeg opplevde på tvers av politiske meninger, rase, nasjonalitet og klasse. Og budskapet om absolutte normer gikk rett inn hos meg. Det fikk meg til å ta et oppgjør med ting i mitt eget liv. Og jeg besluttet meg til å tro på Gud og sette av tid til å lytte til ham hver morgen. Det var skjellsettende, hele mitt liv ble dreid om, sier Wilhelmsen i dag.

LES OGSÅ: Har ikke svar på når Gud redder

Tyskland

Det er en forbausende lett og ungdommelig 88-åring som tar imot oss i en herskapsvilla på Frogner, med Petter Stordalen som nærmeste nabo. Wilhelmsen bor imidlertid i det som pleide å være garasjen. Selve villaen disponeres av Initiatives of Change – organisasjonen som en gang het Moralsk Opprustning (MRA). Villaen ble kjøpt med bidrag fra mange støttespillere rundt i landet.

Og noen vanlig pensjonisttilværelse har Wilhelmsen ikke. Han deltar i det som skjer i villaen, han steller i huset og for sin pleietrengende kone. I år har han også gitt ut en bok: Kunsten å forsones. Tidsvitne på tre kontinenter. Der øser han av sine egne erfaringer med forsoning.

Det begynte i Tyskland i 1948. Wilhelmsen ble bedt om å bli med i et MRA-team som skulle oppføre teaterstykket Den glemte faktor. Budskapet i stykket var at mennesker kan forandre seg om de tar Guds kraft med som en faktor i regnestykket. Delstatsmyndighetene i Nordrhein-Westfalen mente det var et budskap som kunne trenges i et Tyskland som lå i ruiner, både fysisk og ideologisk. Det var sterke motsetninger innen gruveindustrien, der noen ledere på arbeidsgiversida hadde brune flekker på sitt rulle­blad og kommunistene dominerte fagforeningene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kommunist

Han ble innkvartert hos en av fag-foreningslederne for gruvearbeiderne. Max Bladeck var en ledende kommunist, som hadde kjempet mot nazismen. Når nordmannen kom tilbake til leiligheten der han sov på sofaen i stua, satt Max og ventet med to kopper te, lysten på en diskusjon med utlendingen.

– De første kveldene kom jeg med alle mine innvendinger mot kommunismen, og utfordret ham på det som jeg mente var dens svake sider. Så innså jeg at det ikke gjorde det minste inntrykk på ham. I min morgenmeditasjon fikk jeg den tanken at jeg i stedet skulle fortelle om meg selv og motsetninger mellom ideal og virkelighet i mitt liv, forteller Wilhelmsen.

Det forandret alt. Max Bladeck lyttet. Så begynte han å fortelle om sine problemer, blant annet om de bitre, personlige motsetningene innen partiet. De to ble venner, og det endte med at Bladeck ble en drivkraft i en bevegelse for bedre relasjoner mellom partene i arbeidslivet.

– Når dere i MRA forkynte samarbeid over klasse­grensene, bidro ikke dere dermed til å svekke motstanden mot kapitalismen og fagbevegelsens kampvilje?

– Jeg tror ikke det. Noen av arbeidsgiverne i Tyskland prøvde å utnytte den utstrakte hånden fra en gruppe fagforeningsfolk til å svekke deres kamp. De forsøkte også å bruke pengestøtten til å styre MRA i den retningen de ønsket. Men ved hjelp av folk i fagbevegelsen som hadde vært i Caux, fikk vi forhindret at vår aksjon ble misbrukt.

Wilhelmsen opplevde at det ble skapt et helt annet klima innen tysk industri. Det mener han var et av bidragene til det tyske «økonomiske underet» etter krigen. Han tror også det han var med på, bidro til forsoningen mellom Tyskland og Frankrike.

Gamle fiender

Wilhelmsen var engasjert i Tyskland til 1953. Da kom en invitasjon fra Tysklands gamle allierte, Japan. Noen ledende japanere hadde vært hos MRA i Caux og hørt om hva som var skjedd i tysk industri, og nå ville de lære. Max ble innbudt til Japan, og Wilhelmsen ble med.

– Så det underlige skjedde at jeg, den tidligere motstandsmannen, skulle bruke mange år på å arbeide for forsoning i de to store nasjonene som hadde vært våre fiender under krigen, sier Wilhelmsen i dag.

– Jeg måtte ta et oppgjør med min bitterhet mot tyskerne. Einar Gerhardsen sa noe viktig da han 
besøkte Tyskland i 1961: Det finnes ikke gode og dårlige nasjoner. Det finnes bare gode og dårlige mennesker.

LES OGSÅ: Prest under press

I 1962 engasjerte MRA seg for å få forståelse mellom hvite og svarte i Sør-Afrika. Igjen ble Wilhelmsen bedt om å delta.

– Forsoning forveksles ofte med å glatte over motsetninger og se gjennom fingrene med overgrep. Hva er ekte forsoning?

– Forsoning krever ekte anger. Et eksempel er forholdet mellom Vesten og de landene vi har kolonisert og utnyttet. Jeg tror ikke at vi europeere er klar over hvor dyp mistilliten er mot oss. Det er så mye som virker hyklersk i måten vi opptrer på. Det gjelder også i Midtøsten. Det mangler en uforbeholden og ærlig ment unnskyldning for måten vi har mani-
pulert grenser og folkeslag. Europa har ikke angret, og det er med på å gjøre forsoning vanskelig.

Egen urett

Også i Sør-Afrika opplevde Wilhelmsen at budskapet om forsoning ble misbrukt. Noen hvite brukte det som argument mot de svartes kamp mot apartheid. Likevel mener han forsoning er 
avgjørende for å komme ut av den onde sirkel av urett og gjengjeldelse.

– Forsoning utelukker ikke konfrontasjon og kompromissløshet i kampen for rettferd. Men kampen går over en terskel til det ødeleggende når den forurenses av hat og fiendebilder, sier Wilhelmsen.

– Når mennesker eller nasjoner tar et oppgjør med egne ugjerninger framfor å peke på andres, settes sterke krefter i sving, skriver han i boka Kunsten å forsones.

– Hva har livet lært deg?

– At alminnelige mennesker kan flytte på mye mer i nasjonenes liv enn de tror er mulig. Det er noe jeg har vært vitne til i mange land og mange sammenhenger.

– Hvor har du forandret ­mening?

– Jeg var i en lang periode for naiv når det gjelder betydningen av å forandre strukturer. Jeg holdt meg for mye til «blir du kun god, blir allting godt». Jeg har innsett at det ikke er nok å arbeide med seg selv. Vi må også ta politisk ansvar for å forandre strukturene.

Absoluttene

MRA var en arvtaker etter Oxford-bevegelsen, og hadde med seg derfra de fire absolutter: ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet.

– Er det mulig å leve etter slike absolutter?

– Nei. Men det er viktig å ha en målestokk som utfordrer vår måte å leve på. Det er ikke snakk om 
regler, det er en målestokk. Det trenger vi. Ærlighet, for eksempel, hvor viktig er ikke det når vi ser svart arbeid og Vimpelcom-saken. Kan vi som nasjon ha troverdighet når vi kritiserer andre dersom vi ikke lever i samsvar med idealene selv?

– Kan ikke dette bli en form for moralisme?

– Jo, og det var en periode da vi i MRA praktiserte det som en moralisme.

Islam

I våre dager har konflikten mellom islam og Vesten fått stor oppmerksomhet, nå sist gjennom brutaliteten til grupper som ISIS og Boko Haram. Initiatives for Change er i sitt verdensomspennende arbeid opptatt av å bygge ned unødige fiendebilder mellom muslimer og andre. Wilhelmsen selv er blitt nær venn med en av Oslos imamer, og en verdenskjent muslimsk lærd har flere ganger holdt foredrag i villaen på Frogner.

– Jeg tenker at vi må se muslimene her i landet som en mulighet. Hvis vi kan vinne deres tillit og vennskap, vil de formidle det tilbake til sine opprinnelige hjemland. Det kan bli en viktig fredsfaktor i verden. Vi må ta et oppgjør med diskrimineringen av innvandrere i arbeidslivet og andre sammenhenger og begynne å bygge vennskap. Vi må legge mer vekt på det vi har felles, og mindre på det som skiller oss.

– Hvilken alder er den beste?

– Japanerne mener de beste tidene i livet er i nærheten av fødsel og død. 50-årsalderen er lavpunktet. Da er du lengst borte fra den du virkelig er. Jeg tror 
jeg har hatt best liv etter at jeg fikk barn og barne-barn.

Gullfuglen

Wilhelmsen giftet seg forholdsvis 
sent i livet. Han fikk plutselig øynene opp for en av sine medarbeidere fra Japan, sveitsiske Klär. En lysende klar tanke slo ned i ham: «Klär er kvinnen for deg!»

– Det står for meg som en høyere makt hadde grepet inn. 50 år senere er jeg fortsatt overbevist om at jeg hadde skutt gullfuglen, sier han.

De fikk to døtre og ble en del av MRA-kollektivet i Oslo, der Wilhelmsen hele tiden har vært en drivende kraft både nasjonalt og internasjonalt.

– Har du brukt tid på noe som du angrer på?

– Ja, altfor mye tid har jeg brukt på å fokusere på mine synder. Den tiden jeg har brukt på å gruble over dem, har vært bortkastet og bare gjort meg selvopptatt.

I boka Kunsten å forsones forteller Wilhelmsen om hvordan han i en tung periode av livet reiste til et norsk retreatsenter. Der hadde han et syn for sitt indre øye av at Jesus kom og la hendene på hodet hans.

– Jeg hadde alltid følt meg som et femte hjul på vognen, som en outsider som måtte kjempe for å bli godtatt og verdsatt av mine venner. Det hadde gjort meg sjalu og vanskelig å samarbeide med. Opp-
levelsen fikk meg til å innse at jeg var godtatt og elsket av Gud, og ikke behøvde å bry meg så mye om å bli godtatt av mennesker.

– Hva vil du i dag si til et ungt menneske?

– At det er en kjærlig Gud som har en hensikt med ditt liv, og for sitt skaperverk. Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud. Den lyttende stillheten er vår mektigste forbundsfelle i kampen for en trygg fremtid.

– Hva er meningen med livet?

– Den som vil endre verden, må begynne med seg selv. Den prosessen er smittsom. Å starte slike kjede­reaksjoner og dermed bidra til å endre alt det som er galt i samfunnet, det gir livet mening.