Tidsvitnet som tiet i 35 år

På bildet over ser du Alf Knudsen slik han så ut da han ble arrestert av norsk grensepoliti i 1942. De neste tre årene av hans liv ble så brutale at han valgte å tie i 35 år.

I dag er Alf Knudsen og Samuel Steinmann er de to eneste gjenlevende norske Auschwitz-overleverne. De siste tiårene har Knudsen har vært tilbake i konsentrasjonsleiren i Polen 105 ganger, og tusenvis av norske skoleungdommer har fått høre hans historie.

For snart fem år siden intervjuet vi Alf Knudsen, til en artikkel som sto på trykk i papirutgaven av Vårt Land 16. oktober 2010. I forbindelse med at det den 27. januar er 70 år siden fangene i konsentrasjonsleiren ble frigitt, publiserer vi nå artikkelen på ny:

Fanget i taushet

Kvelden 3. september 1942 ba 17-åringen Signe Bogen kjæresten Alf Knudsen om vente med å reise over riksgrensen til Sverige. Dagen etter var han vekk.

Tre år senere dukket Knudsen opp igjen. Men det skulle gå 35 år før han fortalte hva som faktisk hadde skjedd.

– Jeg ville snakke med pappa før Alf dro. Han hadde kontakter i Hjemmefronten som kunne få folk trygt over grensen, forteller Signe, nå med etternavn Knudsen.

LES OGSÅ: Mona Levin – Ingen barn er nazister

Lenge nok

Men Alf ville ikke vente. Han hadde gått lenge nok hjemme i Son i Akerhus og sett hvordan den tyske okkupasjonsmakten tok seg til rette. Da det tyske sikkerhetspolitiet utstedte forbud mot å lytte til radio, mistet Alf jobben med å polere sølvsuperkabinettene fra Tandberg på Son trevarefabrikk.

19-åringen hadde lovet kameratene Kristian Sjøvold og Knut Jensen - begge 17 - at de skulle reise dagen etter. Planen var å følge den norske regjeringens oppfordring om å komme seg over til England. Der ville Alf inn i handelsflåten.

Ungdommenes eventyr fikk en fatal kursendring allerede i Halden. De ble arrestert av norsk grensepoliti.

Følg oss på Facebook og Twitter!

9. april

87-åringen sitter ved stuevinduet øverst i Labobakken med panoramautsikt over Sonskilen. Båthavna er i ferd med å tømmes for høsten.

Slik var det ikke 9. april 1940. Da hadde de tyske krysserne Lützow og Emden ankret opp ved Bevøya. Krigsskipene hadde fulgt Blücher på vei inn mot hoved-staden.

Signe Knudsen (85) byr på nytraktet kaffe og vafler. På salongbordet, mellom rømme og syltetøy, ligger boka Fanget - tre år i Hitlers dødsleire. Alf Knudsens utrolige historie. Forfatteren, Vårt Land-journalist Øystein Franck-Nielsen, får husets største tekopp. Han er husvarm her, det har blitt mange timer med Knudsen for å få eksfangens krigshistorie på trykk.

– Alf har sin egen måte å fortelle på. Det er fritt for klisjeer og tyskerhat. Han er rolig, nøktern og har stor appell til ungdom, sier Franck-Nielsen.

Ekteparet vendte nylig hjem fra nok en tur til Tysklands fangeleirer med stiftelsen Hvite busser. For Alf var det tur nummer 93 som tidsvitne. For Signe var det tur nummer 85.

– Alf sa ikke et ord på 35 år om det han opplevde i fangenskap, sier Signe Knudsen.

– Jeg bestemte meg for å legge lokk på alt da jeg kom hjem. Broren min hadde vært i handelsflåten. Vi hadde traumer om natta. Han ble torpedert, og jeg gikk dødsmarsjer, forteller Alf rolig.

Krigen var over, han ville legge den bak seg og begynne på nytt.

Grini

Etter arrestasjonen ble de tre kameratene sendt til Oslo. Her ventet røff behandlig og flere dager i eneceller. De tre mistet kontakten med hverandre før de møttes igjen på Grini. Tyskernes fangeleir i utkanten av Bærumsmarka var inngangsporten til det omfattende systemet med konsentrasjonsleirer i Europa.

I mars 1943 ble guttene sendt «på transport» til Tyskland med fangeskipet Donau. Deretter bar det videre med tog, til lange opphold i Sachsenhausen i Tyskland, Majdanek og Auschwitz i Polen og til slutt i tyske Buchenwald.

Til sammen ble det tre år i fangenskap, til tider under ekstreme og umenneskelige forhold. Flere ganger var Alf Knudsen og hans kamerater en hårsbredd fra døden på grunn av sykdom og mat- og vannmangel. I Sachsenhausen havnet Knudsen på sykebrakka med livsfarlig skarlagensfeber. Da han måtte gå på bena fra Majdanek til Auschwitz - en dødsmarsj på 105 kilometer over tre døgn, uten vann og mat - var det også nære på. De som sakket akterut, ble skutt.

– Når jeg dør, er jeg programforpliktet til å bli kremert. Det kunne jeg vært flere ganger, sier Knudsen.

Han har vært øyenvitne til tyske offiserer som har utført groteske handlinger mot medfanger, barn og kvinner.

– I Majdanek tok kommandanten Anton Thumann en liten gutt som gråt på grunn av kulda i bena og slo ham med full kraft mot plankeveggen. På avstand kunne vi se hvordan det vesle hodet ble knust mot veggen, forteller Knudsen.

Han har sett tusenvis av medfanger bli brutalt henrettet - mennesker han har delt seng og mat med, og stått skulder ved skulder med i kalde godsvogner på vei fra leir til leir.

LES OGSÅ: Om liv i dødens Holocaust

Småkjærester

Hjemme i Son satt Signe Bogen og visste ingenting om Alf Knudsens skjebne. 17-åringen kjente ham fra barnsben av, fra skole og nærmiljø.

– Jeg pleide å lufte hundene når han gikk til skolen. Da kunne jeg få et glimt av ham. Alf var en ung, ettertraktet mann, sier hun.

– Var dere kjærester?

– Kall det småkjærester, sier Alf med et smil.

– Hva er forskjellen på det og vanlige kjærester?

– Det får du spørre Alf om, sier Signe ertende.

– Var du sint på ham fordi han dro?

– Nei. Han måtte holde løftet sitt til kameratene, og gjorde det han måtte gjøre.

På en måte var det like bra at han ble arrestert. Signe er usikker på om hun ville fått se kjæresten igjen om han hadde kommet seg til England og dratt til sjøs.

– På havet kunne hva som helst skje. Han hadde kanskje ikke kommet hjem i det hele tatt. Det var mange som ikke gjorde det.

Hun hadde nok å henge fingrene i. For eksempel å hjelpe faren med å kopiere nyheter fra England - alltid med fare for å bli avslørt.

– Jeg tror jeg klarte å skrive fem kopier på en skrivemaskin ved å bruke blåpapir. Det var alvor, og ikke noen lek.

Livstegn

Ett eneste brev fikk hun mens kjæresten var i fangenskap. Der stod det ingenting om hvordan han hadde det.

– Tenkte du på de som var hjemme i Norge?

– Nei, vi tenkte bare på å overleve og håpet inderlig på at vi skulle få reise hjem, sier 87-åringen.

– I boka sier du at det var farlig å lengte hjem, hvorfor?

– Vi merket det. I Majdanek var det en kar som begynte å snakke om at vi aldri ville komme levende ut, og at vi ikke ville få se familiene våre igjen. Han ble fort syk og fikk tuberkulose. Du måtte ikke tenke for mye på de der hjemme, det viktigste var å tenke på hvordan du kunne overleve.

23. mai 1945 var Knudsen tilbake i Son igjen. Før han kom hjem hadde han bestemt seg for at han ikke skulle fortelle en levende sjel om opplevelsene. En av de første han møtte var Signe.

– Ei venninne kom og sa at jeg måtte ta på meg det røde skjørtet og de små, sorte skoene. For Alf var kommet hjem, forteller Signe.

Gjensynsgleden var gjensidig: Tre år senere giftet de seg. Og ikke lenge etter fikk de to sønner.

Men Alf var taus og ville ikke fortelle om fangelivet på tross av oppfordringer fra slekt og venner. Han jobbet i bygningsbransjen og spilte fotball. Dagene var lite preget av minnene, men om natten herjet skrekkbildene i hans sinn.

Fange nummer 190515 skrek så høyt at hele huset våknet.

– Hva er det med pappa, spurte ungene engstelig, og krøp opp i senga på hver side av meg.

– De hadde våknet av hylene hans. Det var ikke så lett å forklare når jeg ikke visste noen ting, sier Signe med tårer i øynene.

Ektemannens traumer påvirket familielivet så mye at hun måtte drøfte det med legen sin.

– Ungene maste stadig om tallene på armen hans. Det ble jo litt rart å si at det var telefonnummeret vårt, når vi ikke engang hadde telefon!

Marerittene kommer tilbake med jevne mellomrom.

– Det er faktisk bare tre måneder siden han hadde et.

Tilbake til Majdanek

I 1980 begynte Alf å åpne seg. Bladet Vi Menn ville lage reportasje med de seks overlevende fra Majdanek i Polen, og inviterte Alf og Signe Knudsen på en reise tilbake til leirene - med andre overlevende.

– Vi møttes på Lillehammer. Seks tidligere krigsfanger og konene deres. Jeg hadde ørene på stilker, ville høre alt som ble fortalt, sier Signe.

Planen var å besøke Auschwitz. Signe ble advart om at møtet med leiren kunne bli veldig sterkt. Reiseruta ble lagt om, og turen gikk i stedet til Majdanek, som regnes som den best bevarte leiren. Den er i stor grad slik den var da de siste fangene forlot den.

– Jeg brøt fullstendig sammen da jeg fikk se alt. To av mennene måtte støtte meg. Ovnene, brakkene, alt håret de hadde samlet opp. Alf hadde jo ikke sagt et ord om hvor vondt han hadde hatt det, og det var i iskalde Majdanek han hadde hatt det verst, sier Signe.

Besøket ble et vendepunkt. Da fikk også sønnene høre at faren hadde vært fange under krigen.

– Jeg tror ikke vi skjønte rekkevidden av det han fortalte. Vi hadde hørt at millioner av jøder ble drept, men klarte ikke forestille oss far inn i det, sier sønnen Arvid Knudsen på telefon. Han var den første som oppmuntret faren til å formidle historien sin videre.

Sønnen forteller om en far som var tilbakeholden med egne følelser, også overfor egne barn.

– Jeg tror han skjøv opplevelsene ved å jobbe og å bygge opp et nettverk hjemme.

Sønnene har også med faren tilbake til leirene. Siden dro barnebarna. Da forsto de mer av hva han hadde vært gjennom.

– Men jeg må fortelle noe pussig. Da vi ble konfirmert, holdt ikke far tale. Han sa aldri noe i festlig lag. Men nå holder han et gnistrende foredrag foran 300 mennesker, og har gjort det hundrevis av ganger.

Hvite busser

I 1995 reiste Alf og Signe Knudsen på sin første tur med norske skoleungdommer for stiftelsen Hvite busser. På forhånd var Knudsen svært nervøs.

– Bare fortell det du har opplevd, Fortell sannheten så langt som du husker. Det er det dette går ut på, oppmuntret reiselederen ham.

– En slektning av meg deltok på en tur. Da han kom hjem, fortalte han at han var blitt kjent med en helt ny Alf, sier Signe Knudsen.

– Jeg ville ikke skrive bok, men så kom det barnebarn, og jeg tenkte at ettertiden kanskje ville ha et lite minne om den gærne bestefaren sin. Vi som overlevde er forpliktet til å fortelle på vegne av de som ikke kom tilbake, mener Knudsen.

– Har du angret på at du tok av sted den septemberdagen i 1942?

– Nei. Da hadde jeg vel sittet på gamlehjem nå som en gubbe uten å tenke på noen ting. Det jeg opplevde de tre årene var ekstremt. Vi trodde det ville bli fred i verden etter 1945, men det har ikke vært en dag uten krig. Å få lov å fortelle det vi så og opplevde til unge mennesker i dag, gir mening.

(Hoveddelen av denne saken sto på trykk i Vårt Lands papirutgave, 16. oktober 2010.)