Teolog-kollega: Gudsbegrepet er en nerve i Inge Lønnings tenkning

– Forferdelig trist, sier Svein Aage Christoffersen om Inge Lønnings bortgang søndag.

Han er professor ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Her arbeidet Lønning fra 1965 til 2008, og helt til det siste var han jevnlig på besøk hos sine tidligere kolleger på Blindern i Oslo.

– Vi fikk ikke følelsen av at han hadde tatt inn over seg at han var blitt 75 år. Vi hadde heller ikke tatt det inn over oss, for han var vital som menneske, sier Christoffersen som har kjent Lønning helt siden han selv begynte som student ved TF i 1967.

LES OGSÅ: Inge Lønning er død

Nerven. Lønning står som en bauta i norsk teologi. Men også internasjonalt har han en høy stjerne. Da det tyske oppslagsverket Theologische Realenzyklopädie ble gitt ut i 1984 var det nettopp Lønning som ble bedt om å skrive artikkelen Gott – Gud. Her drøfter Lønning gudsproblemet i nyere systematisk teologi, og setter det inn i en bred idé- og kulturhistorisk sammenheng.

– Gudsbegrepet er en nerve i hans tenkning, fastslår Christoffersen.

Et menneskesyn og et gudsbegrep som er uløselig forbundet, var drivkraften bak engasjementet både som politiker og teolog, mener Christoffersen.

– Det som drev ham var at det sto noe viktig på spill for ham. Noe helt grunnleggende menneskelig. Og talen om Gud var noe som gikk helt inn i kjernen av det å være menneske, forklarer Christoffersen.

LES OGSÅ: 'Det viktigste er det du får, ikke det du får til'

Åpent. Som student opplevde han at Lønning hadde enorm glede av å formidle. Lønning foreleste om og forsket på systematisk teologi, hermeneutikk (fortolkning av tekster) og ikke minst Martin Luther. Lønnings doktorgrad handlet om Luthers skriftforståelse.

– Inge åpnet studiet av Luther for oss. Luther ble en levende, spennende og uortodoks tenker. Og alle vi som fulgte forelesningene til Inge på den tiden fikk et vedvarende engasjement i å lese Luther.

Lønning har preget to generasjoner norske teologer. Men å lage en «Lønningsk teologi» er likevel ikke mulig, påpeker Christoffersen.

– Han ville ikke ha elever som bare gikk i hans fotspor. Han ville at vi skulle gå våre egne veier. Vi ble konfrontert med de store spørsmålene, men uten en fasit. Dette var en voldsom stimulans for oss, minnes Christoffersen.

LES OGSÅ: Det politiske Norge i sorg etter Lønnings bortgang

Politisk dyr. Inge Lønning var rektor ved Universitetet i Oslo fra 1985-1992. Etter hvert forsvant han mer og mer over i politikken.

– Følte dere at dere mistet ham?

– Vi mistet ham. Men vi forsto også at vi ikke kunne beholde ham som en hemmelighet på fakultetet. Og det var hans valg. Han ønsket å være ute blant mennesker. Han var et politisk dyr, som var kompromissløst opptatt av menneskeverdet, sier Christoffersen.

Det ble til politikkens fordel, mener Christoffersen.

– Han hadde ingen sans for renkespill. Han trodde at hvis man setter seg ved et bord og snakker sammen, så vil det beste argumentet vinne. Slik er ikke nok politikken skrudd sammen, dessverre. Men det er likevel utrolig flott å ha en politiker som faktisk tror at det er argumentene som vinner frem.

LES OGSÅ: Det politiske Norge i sorg etter Lønnings bortgang

På spissen. Politikeren Lønning ble dessuten kjent for den spisse formuleringen. Det kjente kollegene på universitetet godt til.

– Inge ønsket ikke å tråkke på noen, han ville bare at den andre skulle innse hvor flott formuleringen var. Men noen førte ganger formuleringsevnen hans til at andre ble såret, og da ble han utrolig lei seg, sier Christoffersen.

Han hursker da Lønning gikk av som rektor, og utdanningsminister Gudmund Hernes (ap), som også er kjent for å være kjapp i replikken, fortalte at han hadde oppdaget hvordan han kunne «vinne diskusjonen» selv om Lønning hadde fått den siste og mest treffende replikken.

«Da lot jeg som jeg ikke skjønte replikken, og da ble Inge så skuffet» fortalte Hernes.

Som rektor måtte Inge Lønning klippe snorer og holde taler, og på mange av arrangementene fulgte Christoffersen med i kraft av å være dekan på TF.

– Men det slo meg at det aldri kjedelig å høre talene hans. For hver eneste gang sa han noe viktig, noe som lå ham på hjertet. Noe som i bunn og grunn handlet om det samme, men som han formulerte på mange måter, og hvor det nok var Luther som lå i bunn med sin tanke om at mennesker lever av nåde, og at vi mottar livet fra Guds hånd, sier Svein Aage Christoffersen.