Nyheter

Tar morens selvmord til retten

Godelieva De Troyer fikk hjelp til å dø etter langvarig depresjon. Nå går sønnen rettens vei for å endre belgisk selvmordspraksis.

I april 2012 fikk Godelieva De Troyer hjelp til å dø etter dyp ­depresjon.

Nå stevner sønnen hennes den belgiske stat for den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Han mener Belgia­ har utvidet mulighetene til ­assistert selvmord uten å gjøre nok for å beskytte sårbare menneskers liv.

Fikk først nei

Sønnen, Tom Mortier, visste at moren var kronisk deprimert og ønsket dødshjelp. Han hadde samtidig blitt forsikret av hennes faste lege at hun ikke ville oppfylle betingelsene for dette. Betingelsene for å få hjelp til å dø i Belgia, sier at man må ha uutholdelige fysiske eller psykiske lidelser. De Troyers lidelser hadde­ blant annet sammenheng med et samlivsbrudd. Etter dette hadde hun også brutt med øvrig familie. Og Mortier mente at ­moren kom til å bli friskere hvis hun og familien fikk kontakt igjen.

De Troyer var først blitt nektet eutanasi av sin faste lege gjennom 20 år. Men den neste ­legen hun tok kontakt med, en av Belgias­ ledende eutanasi-leger, sa ja. Det skjedde samtidig som Mortiers mor donerte 2.500 Euro til en stiftelse som legen selv er sterkt involvert i.

Krever beskyttelse

Nå legger sønnen frem saken for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette fordi dagens belgiske praksis ikke gir nok beskyttelse for livet, sier Mortiers advokat Roger Kiska til Vårt Land.

– Belgia er forpliktet under den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen til å ta positive grep for å sikre at livet til uskyldige beskyttes. I denne saken, som i mange andre, ville omsorg – og ikke drap, ha forhindret det tragiske dødsfallet samt all lidelsen hos de nærmeste, sier Kiska.

Kiska jobber ved Alliance ­Defending Freedom (ADF), en amerikansk organisasjon som jobber med menneskerettighetsspørsmål, og som har en europeisk gren.

Mentalt syk

Sykehuset ved Vrije Universiteit Brussel, der moren døde, har understreket at alt skjedde etter De Troyers frie vilje.

Men Mortier reagerer på hvordan fysisk friske personer kan få eutanasi uten at den nærmeste familie eller venner kontaktes. Han mener også det ikke er ­avklart hvilke kriterier som må ligge til grunn for å bedømme når noen har «uutholdelig lidelser».

– Kan vi stole på en slik vurdering for en mentalt syk person? spør Mortier.

– Sårbare dør

De Troyers ­etterlatte reagerer på hvordan eutanasilovgivningen er blitt innført uten at myndighetene har rettet blikket mot hvordan de skal beskytte mennesker.

– Sikkerhetsprosedyrene som skal beskytte mulige ofre, slik som Toms mor, er forsvunnet, sier Roger Kiska, og fortsetter:

– Dette har skjedd samtidig som den belgiske eutanasiloven er blitt utvidet i ufattelige proporsjoner. Nå inkluderer den både barn og mennesker som er deprimerte. Belgia har nektet å straffeforfølge brudd mot eutanasiloven. Resultatet er at sårbare mennesker dør, hevder han.

Saken ble meldt inn for domstolen i høst. Nå venter de etterlatte på at søknaden blir behandlet. Hvis den blir akseptert, vil prosessen frem til endelig dom foreligger ta mellom ett og tre år.

Striden står om menneskerettene

Både dem som kjemper for og mot assistert selvmord viser til idéer om at mennesker har ­naturgitte rettigheter. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er derfor helt sentral.

– Dette vil være en ideologisk kamparena i årene fremover, fordi det oppstår et spenningsforhold mellom to menneskerettig­heter: Respekten for privat-
livet, og retten til liv, sier Erling Johannes­ Husabø, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Viktig dom

Den første saken i domstolen som for alvor trakk opp linjer om hvordan menneske­rettighetene fungerer som juridiske argumenter i spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp, var den såkalte­ Pretty-saken fra 2003. Diane Pretty, en britisk kvinne, led av en uhelbredelig muskelsykdom. Hun ville kontrollere hvor og når hun skulle dø, 
for å slippe lidelsene i den siste fasen av sykdommen. Fordi hun selv var lam, ­ønsket hun at mannen skulle hjelpe henne med det. Men medvirkning til selvmord er straffbart etter engelsk rett. Pretty søkte derfor påtalemakten i England om å garantere 
for at det ikke ville bli reist tiltale mot mannen i etterkant. Ønsket ble avslått, og saken gikk helt til menneskerettsdomstolen.

Helt sentralt i denne saken sto særlig to paragrafer: Retten til liv, som er forankret i artikkel to. Og respekt for privatlivet, som er forankret i artikkel åtte.

Statlig plikt

Husabø peker på at det er flere aspekter ved Pretty­-saken som vil være relevante når Tom Mortier nå stevner belgiske myndigheter inn for domstolen. Det viktigste argumentet til Mortier er at staten har en plikt til å sikre at sårbare personer har rett til liv.

– Retten til liv står helt sentral i menneskerettighetene, konstaterer Husabø, og forklarer:

– Det innebærer først og fremst et forbud mot forsettelig å ta andres liv, noe som ikke direkte brytes ved medvirkning til selvmord. Samtidig heter det også at partene skal sikre den enkeltes menneskerettigheter. Dette betyr at staten har en aktiv plikt til å sikre den enkeltes liv.

Denne sikringsplikten vil stå sentralt i sak som Mortiers, ­påpeker Husabø.

– Selv om en stat har åpnet for at det i hvert fall ikke er straffbart med medvirkning til selvmord, kan det likevel være slik at reglene og praksis rundt dette er utrygg, og dermed i strid med menneskerettighetene.

At assistert selvmord skjer med vilje, er også et hoved­poeng i den belgiske lovgivningen. I Mortier­-saken spør imidlertid Tom ­Mortier om morens vurdering var til å stole på når hun var mentalt syk. Selvbestemmelsen var også et viktig poeng i Pretty­saken.

– Domstolen sa den gang at det å bestemme over sin siste livsfase i utgangspunktet hører til privatlivet. Men de ville likevel ikke si er at det er en positiv rett. Den la særlig vekt på sårbarheten til den gruppen som kan være aktuell for aktiv dødshjelp. Problemstillingen om selvbestemmelse blir veldig aktuell når noen har en diagnostisert psykisk lidelse. I slike tilfeller er jeg sikker på at domstolen vil fremheve at staten må sørge for at sårbare personer ikke lett må hjelpes inn i døden, sier Husabø.

Selvbestemmelse

Avgjørelsene i Strasbourg er også viktig for aktører som kjemper for aktiv dødshjelp. Den sveitiske organisasjonen Dignitas, som ledes av den sveitiske menneskeretts­advokaten Ludwig A. Minelli, retter mye av innsatsen nettopp inn mot Strasbourg. Argumentet er at retten til liv, betyr at mennesket skal rett til et verdig liv, inkludert en selvbestemmelse over livets slutt.

– Hvor langt kan dette strekkes?

– Det er problemstillingen her. Staten har samtidig en plikt til å sikre retten til liv. Er det slik 
at selvbestemmelse står over 
retten til liv? Innenfor bevegelsen i Europa som arbeider for ­eutanasi, hevder mange at selvbestemmelsen må medføre at den enkelte gir avkall på retten til liv. Dette passer godt med den mer individualistiske moral­forståelsen som har preget 
vår generasjon, men det er ­likevel ikke en anerkjent synsmåte når det gjelder menneske­rettene, mener Husabø, og fortsetter:

– Ser vi til menneskerettighetenes vugge i opplysningstiden, ble retten til liv regnet som en av de uavhendelige rettighetene, altså som du ikke kunne gi avkall på. Du kunne for eksempel ikke selge deg selv som slave, og slik gi avkall på friheten. Autonomi er fortsatt viktig og sentralt, for eksempel i et spørsmål om å frasi­ seg medisinske inngrep man ikke ønsker. Men det er noe annet om man har rett til å gjøre krav på inngrep som gjør ende på livet.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter