Nyheter

Svarte penger, rød kjærlighet

Norges Fotballforbund synes det er forkastelig at folk kjøper cupfinalebilletter på svartebørs. Men hvordan skal jeg ellers få sett kampen?

KOMMENTAR: Mitt første cupfinaleminne med Brann er en kamp jeg aldri fikk billett til. Det skulle bli et mønster som fulgte med meg resten av livet. Året var 1987 og vi skulle møte Bryne på Ullevaal. Jeg hadde spurt min far om ikke vi kunne reise til Oslo å se på, men det var lite håp. Kampen var utsolgt. Det var ikke billetter å få. Og som om ikke det var nok, Bryne vant 2-1 etter scoring av den totalt ukjente Kolbjørn Ekker.

Ikke nå heller, nei. Jeg slapp å vente lenge på revansjemulighet. Året etter skjedde det ingen trodde var mulig. Brann hadde hatt en forferdelig sesongstart og den unge BT-journalisten Davy Wathne hadde lovet å gå over fjellet hvis Brann kom til cupfinalen. Spillerne fulgte opp med at de ikke skulle barbere seg før de var utslått. Det varte og rakk, helt til Rosenborg stod på andre banehalvdel den 23. oktober 1988.

Også denne gangen maste jeg om vi ikke skulle reise over, men det var ikke billetter å få. Og som om ikke de var nok, Rosenborg ble cupmester etter omkamp.

Forbigått av direktørfruer. I hele min oppvekst var Brann det viktigste som skjedde. En søndag uten kamp føltes meningsløst, mens høstdepresjoner var noe som inntraff automatisk etter siste serierunde. Jeg elsket klubben betingelsesløst, stilte opp i tykt og tynt og kunne finne på de mest utrolige forklaringer for å slippe unna familiesammenkomster som kolliderte med Brann-kamp.

Men hver gang høstmørket senket seg og Brann kvalifiserte seg til cupfinalen eller andre store begivenheter, kunne jeg være sikker på at en mengde direktører, direktørfruer og sponsorer snek seg foran i køen. Det gjentok seg i cupfinalen mot Rosenborg i 1995 (som vi selvsagt tapte), og fortsatte i europacupkvartfinalen mot Liverpool hjemme på Stadion i 1996.

Løsningen. Rosenborg reduserte min livskvalitet på 1990-tallet. Og det var selvsagt utgjort at da vi omsider var klart for en ny cupfinale i 1999, så stod trønderne på andre banehalvdel. Men denne gangen hadde jeg funnet ut av hvordan jeg skulle komme på kamp – svartebørs.

Det var overraskende lett. Jeg tok kontakt med et svartebørsfirma, la på bordet 1395 kroner og noen dager senere lå billetten i postkassen. Det var en magisk opplevelse som møtte meg da jeg gikk inn på landslagsarenaen 30. oktober 1999. Bruset, det røde folkehavet, den fantastiske stemningen var verd hver krone – trass at Brann tapte.

Ja, selvsagt gjorde de det. 2-0 til Rosenborg.

De som ikke fortjener det. Samme resept ble fulgt da Brann møtte Rosenborg i 2004 var Lyn motstander. Prisen husker jeg fortsatt, 1495 kroner. Og endelig vant Brann. I mitt 27. år skulle jeg omsider få oppleve å stå på Ullevaal som seierherre.

I år har jeg ikke stresset med å skaffe meg billettet. Nå har jeg lært systemet. Det florerer av billetter der ute. Forklaringen er like enkelt som den er tåpelig. Mens klubbene får altfor lite billetter, pøser Norges Forballforbund ut billetter til ansatte, gamle fotballspillere, sponsorer, sesongkortinnehavere på landskamper og ulike idrettslag.

Min passelig fotballinteresserte sidemann i Vårt Land har for eksempel fått billetter fra en nabo som jobber i NFF, to andre i avisen ser kampen på pressekort, en politiker får billett fra samboerens onkel, som tilfeldigvis jobber rundt landslaget.

Jobber du i Frisk Forsikring, NFFs største sponsor kan du regne med å bli kastet billetter etter deg. Forballforbundet deler nemlig ut 2650 til sine samarbeidspartnere. NFFs såkalte fotballfamilie har krav på 1500 billetter, kretsene og klubbene 2500, sesongkortinnehavere 350 og UBC (Ullevaal Businessclub) har krav på 2.200.

Politimat. En sesongkortinnehaver for landskamper kan lett finansiere neste års kort ved å selge cupfinalebilletter på svartebørs. Jeg skulle ikke brydd meg, men hva svarer NFF, organisasjonen som har laget systemet.

– Det er en uting at folk selger billettene på denne måten, sier Yngve Haavik, informasjonsrådgiver i Norges Fotballforbund, om svartebørs. Så legger han til.

– Det er politiet som håndterer dette, ettersom svartebørssalg er ulovlig.

Når vi vinner. Til sammen disponerer NFF 9.200 av 25.000 billetter. For undertegnede som bor i Oslo og dermed ikke har sesongkort på Brann Stadion har det bare eksistert en vei inn på Ullevaal. Jeg kunne søke om å få tildelt en av NFFs 2500 billetter. Det gjorde jeg sammen med 224.436 andre. Jeg nådde ikke opp. Det gjorde heller ingen andre jeg kjenner.

I et system der sesongkortinnehavere på landskamper (Hvem i Bergen trenger det?), NFF-ansattes naboer, gamle fotballspillere og sponsorer prioriteres før ekte supportere bør ingen bli overrasket over at det oppstår svartebørssalg. Kanskje fortjener sponsorene alle billettene? Kanskje er Ullevaal Stadion for liten? Men kanskje trenger en heller ikke å se så svart på svartebørshandel. Ingen tvinges til å betale 2000 kroner for en billett. Kampen går gratis på TV. Vil en det til livs er det bare en ting å gjøre: Gi alle billettene til supporterne.

Uansett. Når Carl Erik Torp i morgen løfter pokalen etter seier mot Aalesund på Ullevaal Stadion, da skal jeg være der. Ja, det er jeg villig til å gå i fengsel for!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter