Nyheter

Strikker gatelangs

De tigger på gata. Nå har de også noe å selge. Noe som nordmenn vil kjøpe.

– La meg vise deg hvor vi sitter, sier rumenske Simona Constantin og tar oss med på en tur rundt til tiggerne i Skien sentrum.

Simona er rom. I tre måneder har hun forlatt sine to barn for å tigge i Norge. For femte gang.

Cristina Bilin sitter med en tom kopp foran seg på fortauet og flere bæreposer rundt seg. Simona ber henne finne fram strikketøyet og vise oss strikkevarene hun selger. Cristina legger ni hjemmestrikkede sokker og tre hårbånd på en plastpose på fortauet. I løpet av en dag selger hun vanligvis en til to sokkepar.

Etter to minutter stopper en kvinne på sykkel og ber om å få kjøpe et par sokker til den kommende svigersønnen sin.

– Jeg likte så godt at de hadde begynt å strikke og har vært på jakt etter strikkevarene deres, sier Kari Vogsland.

Hun er folkehelsekoordinator i Drangedal og kommer rett fra et møte om hvordan man kan inkludere fremmedspråklige i friluftsliv. For tiggerne blir det vel mye liv i friluft i jakten på noen kroner. Men nå har noe skjedd. I stedet for å tigge har de noe å selge.

LES OGSÅ: Tiggere i Drammen får overnatte i kapell

Lære å fiske

Linda Andernach Johannesen fulgte det gamle ordtaket «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet». Pastoren i Skien Misjonskirke ga tiggerkvinnene i Skien garn. Så lærte hun dem. Ikke å fiske, men å strikke.

Det tok tid før hun turde å ta kontakt med tiggerne første gang. I sommer spurte hun Simona om hun ville lære å strikke. Da hadde barne- og familiepastoren en stund lurt på hva hun kunne gjøre for at tiggernes hverdag kunne bli mer verdig – og mindre kjedelig. Simona ville lære, men det måtte skje på gata, for hun kunne ikke gå fra jobben sin.

– Sitte på gata og strikke! Tanken gjorde meg flau, men jeg psyket meg opp. Det ble en fin opplevelse. Det var hun, meg – og Jesus. Slik har vi lært hverandre å kjenne, ved å sitte på gata og be og tenke høyt sammen, sier pastor Andernach Johannesen.

Hun har lært tiggerne å kjenne som dypt troende, ortodokse kristne. Strikkeideen hevder hun kom fra Gud.

LES OGSÅ: «Ikkje lett å vere god» av Johannes Morken

To par

På gata betaler Kari Vogsland 200 kroner for Cristinas ullsokker. Prisen bestemmer kunden selv. Senere på dagen skal Vogsland besøke en barnefamilie, så hun kjøper like godt et par barnesokker også.

– Et par med fine farger, takk.

De gir hun 50 kroner for. Vogsland forteller at hun en gang inviterte en romkvinne hjem for å vaske huset. Selv hadde hun vondt i ryggen og liten lyst til å ta husvasken, så 300 kroner for to timers jobb betalte hun mer enn gjerne.

– Takk skal du ha. Ha det bra, sier Simona på Cristinas vegne – på godt norsk – og slenger med et «god helg», selv om det bare er onsdag.

Vogsland kommer tilbake på lørdag lover hun, før hun sykler bort.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Gir rabatt

Ute er det småkaldt, men inne i garnbutikken Bernina søm og strikk er det lunt. Noe av garnet får de rumenske kvinnene fra folk i gave, men de handler også her hos innehaver Inger Haugerud.

– Disse betaler vi ti kroner for, sier Simona og peker på garnbunter som koster 15 kroner stykket.

Haugerud hjelper dem ved å gi rabatt. Når de mangler penger, får de likevel garn og strikkepinner. Betale kan de gjøre senere.

– De er ærlige, så jeg får pengene mine. Det er jo gøy at de sitter og lager ting, sier Haugerud.

Når hun får høre at en kunde har betalt to hundre kroner for et par sokker, mener hun at det er godt betalt. Hun synes folks holdninger til rumenerne har blitt mer positiv nå når de har ting å selge.

– Nå får dere mer respekt, sier hun på norsk henvendt til Simona, som forstår.

– Stemmer det?

– Selvsagt. Folk oppfører seg annerledes. Mange er overrasket over å se meg nå når jeg lager noe. Alt på grunn av Linda. Når jeg kommer hjem til Romania, skal jeg lage noe til barna mine. Et skjerf, kanskje.

Hjemme venter to gutter på fem og seks år på mor. De skifter på å bo hos sine fire besteforeldre, for Simonas mann er også i Skien.

LES OGSÅ: Sosiolog sterkt kritisk til romfolks kultur

Klem og kurs

Simona har sin faste plass på fortauet der folk går mellom en kafé og kjøpesenteret. Et ideelt sted, mener hun. Hun har to stykker isopor, ett til å sitte på, ett til å stille ut strikkevarene sine på. Sokkene er pent buntet sammen med garntråd.

Sammen med Cristina og Anka Bonculaenscu, som også strikker, setter hun kurs om misjonskirken i byen. Simona og en som heter Liliana, var de første som Linda Andernach Johannesen lærte å strikke. Nå har læremesteren invitert kvinnene til strikkeundervisning og møter dem med en klem i døra.

– Dere er så flinke, sier Linda Andernach Johannesen.

Selv lærte hun bort enkel rillestrikk og tenkte at de kanskje kunne lage sitteunderlag. Hun innrømmer at hun ikke hadde så stor at tro på at tiggerkvinnene ville klare å lage så mye ut av det lille de lærte. Der tok hun feil. Da pastoren kom tilbake etter ferie, oppdaget hun at de hadde klart å lage sokker. Men ikke bare det.

– Da vi lærte strikkingen, ble vi inspirert til å lage pannebånd med blomster. Det fant vi ut selv, forteller Simona og smiler.

De to som lærte å strikke, hadde dessuten lært bort håndarbeidet til flere kvinner.

En drøm

I misjonskirkens kjeller møter rumenerne to som vil lære de rumenske kvinnene å bli enda flinkere i håndarbeidet. Katrine Sletten Haraldsen er håndverkslærer. Hun viser Simona hvordan hun kan strikke flettede hjerter som kan henges på juletreet. Elise Gjerpe Solberg er også lærer. Hun introduserer Anka og Cristina i heklingens kunst. Lærerne synes gatestrikkerne er flinke.

Rumenerkvinnene har ingen sterke håndverkstradisjoner, forteller de. Mens mennene er blikkenslagere, feiere eller smeder, skal kvinner stelle for familien.

Hva kan det bli av dette håndarbeidet? Linda Andernach Johannesen mener det beste ville vært om de kunne strikke hjemme i Romania, men at produktene selges i Norge.

– Vi har drømt litt om dette, for det er viktig at de er hjemme hos familien sin. Jeg har lyst til å tenke ut et håndverk for mennene også, sier misjonskirkepastoren.

Kjærlighetens pris

Hun ser flere ringvirkninger. En ting er at rumenerne drar inn mer penger når de har noe å selge, men det gjør det også lettere for nordmenn å stoppe opp og prate med dem.

– Det viktigste er likevel at de får mer verdighet. Forholdet til andre blir mellom en kjøper og selger, ikke giver og mottaker.

Hva vil hun si til dem som vil hjelpe, men er redd for at bakmenn utnytter tiggerne, eller som er redd for å bli utnyttet selv?

– Ja, man risikerer å bli utnyttet og lurt. Men er ikke det kjærlighetens pris?

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter