Nyheter

Spiste hestekjøtt – ble forvist

Mange steiler ved tanken på å spise hestekjøtt. – Ikke så rart, mener arkeolog Kristin Oma.

«Mørt og smaksrikt. Oksekjøtt slik det smaker når du drømmer om det.»

Slik beskriver gastronom og matskribent i Dagbladet Andreas Viestad hestekjøtt. «En fantastisk råvare», sier daglig leder ved Vollan gjestestue i Balsfjord i Troms. Likevel grøsser mange ved tanken på å spise hest.

Forrige uke ble det avslørt at ferdiglasagne fra Findus inneholdt hestekjøtt. Storbritannias utenriksminister William Hague kalte det «totally unacceptable», og de franske produsentene gav to rumenske kjøtthandlere skylda for det de mente var «feilmerking med vilje». Onsdag innkalte EU til krisemøte om «hestekjøtt-skandalen», som handler om feilmerking og dårlig sporbarhet. Men kanskje også noe mer.

– Legger man disse bekymringene til side, sitter vi tilbake med et hylekor som reagerer på at det er hestekjøtt i det de spiser, sa Birger Svihus, ernæringsprofessor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap til NTB i går.

Hedensk hest. – Jeg tror folk reagerer mer fordi saken gjelder nettopp hestekjøtt. I Norge, og også i Storbritannia, er det tabu å spise kjøttet. Det har blitt banket inn i oss fra gammelt av, sier Kristin Armstrong Oma.

Hun er postdoktor i arkeologi ved Universitetet i Oslo og nestleder i organisasjonen Minding Animals, som jobber med forskning på forholdet mellom mennesker og dyr. I 2011 skrev hun boka Hesten – en magisk følgesvenn i nordisk forhistorie. Grunnen til at hestekjøttet oppleves som uspiselig for mange, henger direkte sammen med den brutale kristningen av Norge rundt år 1.000, mener hun.

Før var hestekjøtt vanlig å spise under de rituelle offerfestene til ære for de norrøne gudene, såkalte blot. Det ble kokt i store kjeler, og ifølge sagaene ble både kjøttet og kraften fortært. Noen ganger skvettet man også blodet på gulv og vegger.

Som mange andre hedenske skikker, ble hestespisingen forbudt da Norge ble kristnet.

'Som Jesus.' En av grunnene var nok hestens religiøse symbolkraft, tror Oma.

– Innenfor norrøn mytologi ble hesten brukt på samme måte som de kristne bruker Jesus. Mens man under nattverden spiser og drikker et symbolsk Jesu legeme og blod, spiste man i det gamle Norge hestekjøtt for å oppnå kontakt med gudene, sier hun.

I Sagaen om Håkon den gode fortelles det om denne konflikten mellom de kristne og hedningene: På et midtvintersblot hos Sigurd jarl i Trøndelag maser folk på kongen om at han skal spise hestekjøtt. «Det ville ikke kongen for noen pris», står det. Han ville heller ikke drikke av suppa kjøttet hadde kokt i, eller spise fettet fra hesten. Det endte med at han måtte gape over hanken av kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, med et linklede mellom hanken og munnen. Han unngikk dermed direkte kontakt med hestekraften.

I den første Gulatingsloven, som antakelig ble skrevet ned på siste halvdel av 1000-tallet, står det at den som spiser hestekjøtt på en vanlig hverdag må skrifte og betale bot til biskopen. Den som spiser hestekjøtt i forbindelse med religiøse høytider, mister gård og grunn og blir forvist fra landet.

– Det var lovens strengeste straff. Da var du virkelig en persona non grata, sier Oma.

Berømt hestekjøtt. Likevel ble det nok spist hestekjøtt i Norge også etter Gulatingsloven, men mer i det skjulte, og antakelig ikke i stor skala.

– Ved noen tidligere middelalderplasser på Kaupang er det funnet hestebein med kuttmerker og andre kjennetegn som viser at de er måltidsrester, sier Oma.

På Island er hesteavl til slakt vanlig, noe Oma mener skyldes at kristningsprosessen der var en annen enn i Norge. Islenderne fikk utøve sin private kult i fred uten at noen blandet seg, og spising av hestekjøtt ble aldri forbudt. Mange matglade nordmenn er imidlertid for lengst kommet over heste-tabuet. På Vollan gjestestue i Balsfjord i Troms serveres en meget populær hestebiff.

– Det er som en helt ordinær biff, ikke noe hokus pokus, sier daglig leder Håvard Lydersen.

– Noen har selvsagt en viss aversjon mot å smake, men vi får flere negative tilbakemeldinger når vi ikke har den, ler han.

Lydersen tror reaksjonene på hestekjøtt-i-lasagnen-saken handler mer om dårlig merking enn om at det er hestekjøtt som er funnet i maten.

Heste-iver. Gjestestua har hatt hestebiff på menyen i over ti år, helt siden Lydersen ble inspirert på et restaurantbesøk i Oslo.

– I begynnelsen fikk vi noen bemerkninger under beltestedet, men så begynte ryktene og gå, og folk begynte å smake. De som tar steget fullt ut, blir positivt overrasket.

Foreløpig serveres kun hestebiff, og noen ganger gryte av hest.

– Men nå som hestekjøtt er i vinden, bør jeg kanskje utvide menyen. Jeg utelukker ingenting!

For Kristin Oma er det imidlertid utelukket å spise hestekjøtt.

– Jeg husker faren min kom hjem fra restaurant da jeg var liten, og sa han hadde spist hestekjøtt. Han hadde et glimt i øyet, nysgjerrig på hvordan jeg ville reagere. Jeg syns nok det var skrekkelig, men gjort er gjort og spist er spist.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter