Sosiolog sterkt kritisk til romfolks kultur

– Vi klarer ikke å gjøre noe konstruktivt mot andre mennesker når vi frykter, sier menighetsrådsleder Morten Carlstad.

Selv har han mistet frykten for den fremmede. Nå bor han og tre romkvinner på hvert sitt lille rom i kjellerleiligheten i menighetshuset ved Østre Aker Kirke. De har felles kjøkken og spiser sammen hver dag.

– Mange har lyst til å gjøre noe for romfolk, men tør ikke. Jeg anbefaler alle å prøve å bli kjent med dem, og ikke bare snakke negativt om dem, sier han.

Førmoderne. Førsteamanuensis i sosiologi Pål Veiden har lite til overs for dem som mener forståelse og samvær er veien til et bedre liv for romfolk.

– Vi vet statistisk at romfolk er blant Europas fattigste og dårligst utdannete. Det er et faktum. Det hjelper ingen å forstå dem, og aller minst dem selv, sier han.

Veiden er ansatt ved Høgskolen i Oslo og Akershus og arbeider med en rapport om romkultur og den norske romdebatten på oppdrag fra den liberale tankesmien Civita. Det må tas et oppgjør med deler av romkulturen, mener han.

– Romfolks kultur har mange førmoderne trekk sosiologisk sett, og det gjelder særlig familiekulturen og hierarkiet. Dette kolliderer i møte med det moderne, rasjonelle og individbaserte samfunnet.

Sosiologen innrømmer at mange av romfolkets problemer handler mer om fattigdom enn om kultur. Men han mener det ikke er tilfeldig at folkegruppen har utfordringer.

– Fattigdom er konkret og blir opprettholdt. Det vi gode borgere ikke liker ved romkulturen er jo nettopp det at den er fattig. Men hva gjør man for å komme seg ut av fattigdommen? Andre kulturer vil jobbe seg ut av den. Romfolket bruker den mest tilbakeskuende og irrasjonelle av alle metoder, nemlig å tigge. Det opprettholder fattigdom, og de blir aldri integrert.

Husrom. På menighetshusets lille kjøkken står de tre kvinnene som Morten Carlstad har gitt husrom. De lager risotto, fylte paprika og kyllingvinger. Simona Vaduva, søsteren Ofelia Vaduva og Sorina Gorgoteanu står tett sammen ved den korte kjøkkenbenken.

– Vi takker hjertelig for at vi har fått denne sjansen. Etter at Kirkens Bymisjon dukket opp i livet vårt, så dukket også Gud opp, sier Sorina.

Hun oppfordrer nordmenn til å komme bort og ta en prat med romfolk som sitter på gata.

– Det er veldig viktig for oss å bli kjent med nordmenn. Når noen hilser når de går forbi oss på gata, vet vi at vi eksisterer, fortsetter hun.

Hver dag vasker kvinnene sengetøy fra Tøyenkirken, der romfolk som tigger i Oslo kan sove om natten. De er ansatt i 30 prosent stilling av Kirkens Bymisjon for å ta klesvasken, og bor gratis i kjellerleiligheten i menighetshuset.

Etter at Simona ble portrettintervjuet av Vårt Land i juli, har mange nordmenn sendt henne penger og kommet bort for å hilse på henne på gaten.

– De forteller at de er lei seg på mine vegne og håper at jeg rekker å komme hjem til Romania til datteren min sin bursdag, forteller hun.

Fattigdom. Sosiolog Pål Veiden har ikke selv vært ute blant romfolk og observert, og sier han ikke har kommet lenger enn til å snakke med talspersoner for rom-museet i Brno i Tsjekkia og noen i Budapest.

– Jeg benytter meg av tall fra EU og flere rapporter fra European Roma Rights Centre i Budapest og rapporter fra EU-parlamentet.

Han mener at man ikke trenger å være i nærkontakt med kulturen man kritiserer.

– En del av dem som har vært i nærkontakt med kulturer de studerer, ender med en såkalt «forstående holdning». Det betyr at de forstår alt mulig rart, men det skjer ingen verdens ting. Det er helt uinteressant hva noen mener- etter å ha bodd sammen med romfolk i et år. De reproduserer bare -menneskene de møter.

Veiden mener det er mulig for romfolk å komme ut av fattigdom, og trekker fram Ghandi-skolen i Pecs i Ungarn som et eksempel. Til denne skolen kommer rom fra hele Ungarn. De bor på skolen i uka, og reiser hjem i helgene.

– Der får barna både respekt for kultur og tradisjon, men også et brudd med det undertrykkende og reaksjonære i kulturen, mener han.

Et rikere liv. Menighetsrådsleder Morten praktiserer det Pål Veiden tar avstand fra. Han forteller at han bruker all fritiden sin på romfolk, og opplever at han får tilbake fra hundre mennesker det han gir til ett. For tre år siden gikk han forbi en høygravid romkvinne på vei til kirken. Selv om han først lurte på om pengene hun tigget gikk rett i lomma på kriminelle, endte han til slutt med å inviterte henne på kaffe. Nå er rom-kvinnen og mannen hennes faste kirkegjengere.

Morten mener det trengs flere steder der rom og nordmenn kan møtes og dele et måltid sammen.

– Livet mitt er blitt rikere. Jeg setter større pris på de tingene jeg har, og romfolk møter meg med kjærlighet og et klapp på skulderen. Det er sant som det står i Bibelen, at man skal få igjen i mangfold.

Bønnerom. Også romfolk er opptatt av det kristne fellesskapet. I Markus kirke i Oslo møtes de hver tirsdag for å be, spille og synge sammen. Simona, Ofelia og Sorina er der denne tirsdagskvelden i juli. Under bønnen lukker de øynene, rynker pannen og løfter hendene.

Romkvinnene verdsetter fellesskapet som de får med nordmenn gjennom organisasjoner som Kirkens Bymisjon. Samtidig opplever de at nordmannen i gata har et blandet syn på dem. Simona og Ofelias storesøster Lidia Vaduva har kommet til Oslo for å tigge hver sommer siden 2006.

– Noen ser på oss med gode øyne, men veldig mange tror at vi alle stjeler. Det er noen få tiggere som stjeler, men folk tror at alle gjør det, sier Lidia.

– De som stjeler er bedre kledd, rene og sover ikke på gata, fortsetter- hun.

Kvinnene vil gjerne sende barna på skole, slik at de slipper å tigge. Men barnetrygden de får, dekker bare utgiftene til skolemat i fire dager, forteller de. Selve skolegangen i Romania er gratis, men foreldre må betale bøker, uniform, utstyr, mat og utgifter til foreldreutvalg.

– Datteren min er sju år og kan allerede gangetabellen. Hun kan også skrive og lese litt. Det er ingen god følelse å sitte om kvelden og tenke på at jeg ikke har råd til å sende henne på skole, sier Sorina.

– Ukultur. En som har gått hardt ut mot kriminalitet blant romfolk, er etterforsker og tidligere politioverbetjent i Oslo, Finn Abrahamsen. Han er enig med Veiden i at romfolk blir forstått i hjel, og at det har utviklet seg en ukultur blant dem i Norge.

– De fastboende i Norge mottar i hovedsak trygd, noe de får allerede som ungdommer. Vi får nå en ny type romfolk som har rømt fra fattigdom i blant annet Romania. Etter noen få år med fast opphold vil også disse ende opp med trygd, tror han.

Myndighetene må stille strengere krav, oppfordrer Abrahamsen.

– Det umyndiggjør dem å bli forstått. Det å bli tatt på alvor som menneske innebærer også å bli stilt krav til og ha plikter.

Han advarer mot at barn av romfolk er borte fra skolen, og at jentebarn giftes bort fra tolvårsalderen. Romkvinner som svindler til seg trygd gjennom å dikte opp barn er også et stort problem, ifølge Abrahamsen. 70 barn ble slettet i Folkeregisteret da Nav aksjonerte mot romfolk tidligere i år.

– Vi må kreve noe av dem, for dette fortsetter bare i generasjoner. Det nytter ikke å si at de må gå på skole. De må følges opp fra de er helt små, fra fødselskontroll, via barnehage og så videre. Man må faktisk bruke tvang. Det er det eneste de forstår.

– Feilslått. Det blir feil å bare kritisere romfolks kultur og historie, mener Chalak Kaveh, stipendiat i historie på Universitetet i Oslo. Han arbeider med et doktorgradsprosjekt om myndighetenes politikk overfor sigøynere og tatere i perioden 1900 til 1951, og har deltatt aktivt i debatten om romfolk.

– I stedet for å diskutere tigging som fenomen, snakker man om hvem som står bak tiggingen.

Romfolket er ikke modernitetens unnasluntrere, understreker Kaveh.

– I så fall hadde de for eksempel ikke kommet til Norge for å spare penger til nettopp å bygge seg hus i Romania, og slik sett forholdt seg til bofasthet.

Sosiolog Pål Veiden mener derimot vi må spørre oss hva som er verneverdig med kulturen til romfolk.

– Vi bruker ord som «kultur», «tradisjon», «ære» og «stolte folk». Men egentlig snakker vi om vold og undertrykking. Innad er justisen beinhard, med familiepatriarker og kjønnsfordeling.

Veien mener ingenting er enklere enn å sitte på høgskole eller universitet og snakke m det multikulturelle og mangfoldige samfunnet.

– Hvor tolerant er du når du har en sigøynerfamilie i etasjen under deg, oppgangen er griset ned og det er bråk døgnet rundt? Det koster så lite å være edel. Jeg tror en del som er ute i felten har andre opplevelser, særlig med blikk på barn og unge. Jeg tror det ville vært en stor fordel om flere romfamilier ble fratatt ungene sine. Men det er ekstremt ubehagelig å si noe sånt, fordi den ekle høyrepopulismen spøker i bakgrunnen, sier han.

– Mindre vold. Romfolket som er samlet til bønn og sang i Markus kirke protesterer mot at det er mye undertrykkelse og vold i kulturen deres.

– Tidligere var det mer av det, men jeg tror ikke det er så mye vold mot kvinner nå, sier Lidia.

– Det kan sikkert skje når menn sitter og spiller kort og drikker alkohol. Menn blir frustrert når de taper penger, og voldelige når de kommer hjem, forteller Simona.

– Hos oss er det ofte slik at mor i huset jager bort far når hun er sint, innvender hun.

Latter sprer seg rundt bordet.

– Pubens fylleprat. Prosjektleder Maria Rosvoll ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) mener at sosiolog Pål Veiden nører opp under folks fordommer gjennom uttalelsene sine. Hun minner om at det finnes mange ulike grupper av romfolk.

– Det er overraskende at Veiden vil gi legitimitet til pubens fylleprat. Han er ikke hvem som helst, og påstandene hans er historieløse og nedlatende. Han er en av mange populister som dukker opp rundt omkring i Europa og skylder på ofre, hevder Rosvoll.

– De mener at de sier høyt hva den stille majoriteten tenker, men de utgjør en del av høyrebølgen og populismen. Uttalelsene deres er ikke basert på forskning og erfaring, men på synsing.

Krisetider. Tilbake i Markus kirke er romfolk uenige i Veidens påstand om at de har problemer med å tilpasse seg det moderne samfunnet.

– Vi kan ikke slippe familien. Vi er vant til å være en enhet. Gud velsigner brødet for oss, og vi blir alle mette. Vi gjør som Jesus gjorde. Han hadde litt brød og fisk, ikke mye, men han delte det slik at alle hadde noe å spise. Vi samler oss rundt det lille vi har, slik at alle blir mette, sier Simona.

De protesterer mot påstanden om at de ikke ønsker å jobbe, men velger å tigge.

– Nordmenn gir oss ikke jobb, fordi de mener at romfolk ikke er gode til å jobbe, sier Lidia.

De forteller om jobber de har hatt i landbruket i ulike europeiske land, og at de har lært seg spansk, italiensk og portugisisk. Mange romfolk har tatt sesongarbeid i landbruket, men dette har blitt vanskeligere jobber å få under den økonomiske krisen.

McDo. Norske medier skriver stadig om romfolks toalettvaner og hvordan det påvirker bymiljøet. Tøyenparken barnehage i Oslo måtte holde midlertidig stengt tidligere i sommer, etter at noen hadde brukt lekeområdet rundt barnehagen som offentlig toalett. Barnehagelederen presiserer at de aldri har sagt det er romfolk som står bak. Tidligere i sommer ble Botanisk hage stengt deler av dagen fordi de ansatte fant avføring fra mennesker.

Det hender at romfolk bruker- McDonalds-restauranter i Oslo for å gå på do og dusje eller tigge etter mat mellom bordene, forteller McDonalds’ kommunikasjonsdirektør Margaret Brusletto.

– Hvis romfolk kjøper en cheese-burger til en tier og spiser måltidet hos oss, er de selvsagt velkomne. Hvis ikke, så har vi i en del tilfeller sett oss nødt til å vise dem bort.

Hun understreker samtidig at alle er velkomne til restaurantene, og at de tar diskriminering alvorlig.

Drittprat. Romkvinnene reagerer på omtalen av toalettvanene deres.

– Hvor skal vi gå, når ingen butikker eller restauranter vil slippe oss inn? Vi blir til og med jaget ut fra McDonalds før vi rekker å bestille mat, sier Lidia.

– Folk er forskjellige blant oss, akkurat som blant nordmenn. Det er også nordmenn og andre nasjonaliteter som stjeler og skylder på romfolket, fortsetter hun.

– Folk har nok rett i at det blir mye søppel, men jeg tror ikke de har rett når det gjelder toalettvanene våre. Det er et problem som man må løse. Hvis du ikke har noe sted å gå på toalettet, blir du nødt til å gjøre fra deg et annet sted, sier Simona.

– Også nordmenn gjør fra seg ute om natten, sier Lidia.

De ler.

Folk i arbeid. Fem oransje vester med påskriften «Rom for alle» beveger seg rundt i gatene på Tøyen i Oslo en tidlig torsdag morgen. Ionut Sabados, Titi Gheorghe og Stefan Witel Stan fjerner sneiper og søppel. Violeta Sandu og Alina Rosmalin samler sand og løv i små runde hauger med kost og støvbrett. De fem kom til Oslo for å tigge i sommer. Nå er de blitt med på et program med arbeidstrening og engelskkurs, som tilbys av Kirkens Bymisjon.

– Dette programmet er en veldig god ting. Hvis vi finner oss en jobb, trenger vi ikke å tigge, sier Violeta.

– Det er veldig vanskelig å finne jobber, og derfor tvinges vi til å tigge, fortsetter Alina.

Leder for prosjektet, Hilde Kirkebøen, vil ikke lokke folk til Norge.

– Målet vårt er å gi dem som allerede er her en mulighet til å komme seg ut av tigging, sier hun.

Titi Gheorghe er glad for å få papirer på innsatsen. Han tror det kan hjelpe ham med å få en jobb i Romania.

– Dette prosjektet bidrar til å vise dem som ikke kjenner romfolk så godt at vi ønsker å jobbe. Vi har familier som er avhengige av å få penger fra oss, og vi har lyst til å bringe fram smilene i ansiktene deres.

En rusmisbruker som sitter på gata ser Vårt Lands fotograf ta bilder av de to romkvinnene med koster og søppelsekker.

– Du vil bare ta fordelaktige bilder av dem og sette dem i en gullramme, roper han.