Sorgen etter Utøya er ikke blitt mindre

ÅRNES: – Den er som et stort basseng som fyller alt. Den er så stor, og det er ikke plass til noe mer, sier Sissel Stenberg om sorgen over datteren Victoria.

Victoria Stenberg var 17 år da hun ble skutt og drept ved pumpehuset på Utøya 22. juli 2011.

– De som ikke er direkte berørt, går videre. De tenker kanskje at vi også må gå videre nå, etter to år. Likevel er det slik at sorgen tar lang tid, og det må den bare få gjøre, sier Stenberg.

Ved pumpehuset. I andre etasje i huset på Årnes står døra inn til Victorias rom åpen.

– Det er fortsatt helt uvirkelig. Noen ganger tenker jeg at hun snart må komme hjem, men det gjør hun jo ikke, sier moren.

Soverommet er urørt. På veggen henger det et bilde av Victoria og kjæresten, på en kommode står parfymer og et smykkestativ. På døra henger bilder fra oppveksten, bilder Victoria fikk i konfirmasjonsgave av en venninne.

– Toårsdagen for Utøya skal vi være der Victoria ble drept. Vi skal være ved pumpehuset rundt kvart over seks, da hun ble skutt, sier Stein Ivar Stensberg.

Ved å være på stedet der hun ble drept sier de to at de ser for seg hva som skjedde, og at de på den måten bedre forstår og bearbeider det som har skjedd.

– Det å være der, og å se hvordan det ser ut i forhold til vannet og bakken opp mot stien, det får oss til å bearbeide det som skjedde. For oss hjelper det å være der, sier Sissel.

Tenkerom. Soverommet til Victoria er blitt et tenkerom for familien.

– Jeg sitter av og til her for å tenke. Det er fint å huske henne her, sier moren.

Selv om to år er lang tid, understreker hun at det ikke er noen lang tid når det gjelder sorgen over en mistet datter.

– Folk reagerer selvfølgelig forskjellig. Likevel er to år bare en liten del av hele livet ditt, sier hun.

De to mener sorgprosessen har blitt litt utsatt ved at det var så mye offentlig oppmerksomhet rundt saken det første året. Da offentligheten i stor grad gikk videre ett år etter, var det deres tur.

– Det første året er spesielt, for du har den første julen, den første påsken og alt dette. Det andre året forventet vi at vi hadde kommet lenger, men vi innså tidlig at det kom til å bli like vanskelig som det første. Da fikk vi oss enda en nedtur, sier Sissel.

Sykmeldt ennå. Sissel er fremdeles sykmeldt etter det som skjedde 22. juli 2011.

– Det kommer til å bli vanskelig resten av livet vårt, men vi må bære med oss sorgen videre. Likevel håper vi det blir bedre for hvert år som går, sier de.

Sissel mener dagens samfunn ikke er laget for at man skal kunne bearbeide ting over tid.

– Alle forventer at alt skal gå fort. Men sorgen forsvinner ikke, og det tar lang tid å bearbeide den. For oss handler det om å bearbeide det på vår måte.

Begge tror 22. juli blir en fin og viktig dag.

– Det å være ved pumpehuset på Utøya, der Victoria var de siste minuttene av sitt liv, det hjelper oss med å gå videre, sier de.