Nyheter

– Sorg er ingen 
konkurranse

To døtre kom til Gardermoen i kister. 
Bjørn A. Kløvstads sorg er dobbel. 
I dette intervjuet snakker han likevel 
om «singelsorgen».

5. oktober 2004: Det er en vanlig arbeidsdag. Rett før lunsj vibrerer telefonen. Bjørn løfter den. Det er eksen som ringer. Ikke uvanlig. Hun og Bjørn har god kontakt. Men nå hører han umiddelbart at noe er galt.

Hun sier at hun er på sykehuset. Hun er der med datteren, Rikke. Det er krise:

Rikke har hjertestans. Legene jobber på spreng for å få hjertet i gang igjen.

Så mye mer blir ikke sagt i den korte samtalen. Bjørn føler seg langt unna. Rikke og moren er på Gran Canaria, der Rikke (20) fullfører videregående skole. Hun trenger det varme klimaet på grunn av helsen sin.

Allerede da hun var tre år gammel, fikk Rikke konstatert kreft. Magen var full av svulster, og ­legene ga henne minimal sjanse til å overleve. Jenta måtte gjennom benmargstransplantasjon og brutal strålebehandling, noe som ga en rekke senskader. Men Rikke levde. Hun ble omtalt som et medisinsk mirakel.

Det har gått en time da telefonen til Bjørn ringer igjen. Han hører det med en gang. Rikke er død.

Få dager senere kommer hun til Gardermoen i en sinkkiste.

9. februar 2014: Bjørn er i Haugesund. Håndballaget han er trener for, har spilt kamp. Nå er de på vei mot flyplassen. Telefonen ringer. Det er samboeren. «Hei, vennen», sier Bjørn. En ukjent stemme svarer.

Det er presten på Kolbotn som ringer fra telefonen til samboeren. Bjørn aner uråd. Presten sier at noe fryktelig har skjedd. Fanny er død.

Det er et sjokk. Han får kortversjonen av det som har skjedd. Fanny (20) var på rundreise i Afrika med fire venninner. På vei inn i Okavangodeltaet i Botswana møtte de dårlige værmeldinger. Andre turister forlot området. Men guiden deres mente det var trygt. De innlosjerte seg i telt for natten. Det begynte å tordne og regne. Turvenninnen, som Fanny delte telt med, var livredd og våken mye av natta. Men Fanny beroliget henne og sa at det skulle gå bra.

I femtiden hørte jentene et voldsomt brak. Et lynnedslag traff et tre og kappet av en stor gren. Den falt ned over teltet til jentene. Fanny ble drept på stedet. Venninnen var uskadd.

Det tar noen dager etter hendelsen før Bjørn igjen må kjøre opp til Gardermoen. Der venter en ny kiste.

Singelsorg

Bjørn A. Kløvstad har tenkt mye på sitt møte med de forseglede sendingene på flyplassen. Hans refleksjoner kom i vinter på trykk i et leserinnlegg i Aftenposten. «Singel-sorgen har ingen stemme», het innlegget.

«Ingen av mine døtre ble mottatt med pomp eller prakt på flyplassen. Ingen hornmusikk, ingen konge, ei heller statsminister. Nei, vi måtte pent vente alene, utenfor det høye gjerdet, til begravelsesbilen kom kjørende»,­ skrev han.

Bjørn har følt at hans egen sorg, og de fleste etterlattes sorg, står i stor kontrast til den nasjonale fellessorgen vi alle markerer når det har gått ti år siden tsunamien eller tre år siden Utøya. Hele det offisielle Norge og alle mediene deltar i disse sorgprosessene, og ti år regnes slett ikke som noen utløpsdato for hvor lenge det er lov for de berørte å savne og sørge.

– Vi som bare har en liten individuell katastrofe å bære på, vi som bærer sorgen alene, vi er så uendelig mange flere. Men hvem roper ut for oss? Jeg fikk lyst til å gjøre det. Ikke for at sorg skal være en konkurranse om oppmerksomhet. Men for å vise at sorg uansett er individuelt, og at ingen skal kreve at andre må bli ferdig med å bearbeide sorgen sin.

Bjørn sier han skrev innlegget i Aftenposten etter å ha tygget på dette lenge. Han hadde også diskutert det med familien sin. Noen måtte gi en stemme til singelsorgen.

Mange tsunamier

Rikke Cecilie Kløvstad døde bare to måneder før tsunamien i 2004. Allerede samme vinter begynte pappa
Bjørn å kjenne på forskjellsbehandlingen. Myndighetene sendte fly til Thailand for å hente­ nordmenn. Selv måtte han og ­familien stille privat garanti for å få kisten hjem fra Gran Canaria.

– Min hensikt er ikke å sette gruppene opp mot hverandre. Jeg er ikke misunnelig på andre som sørger. Men jeg håper at jeg kan bidra til at myndighetene forstår hva alle de individuelle­ «tsunamiene» betyr for hver enkelt familie som blir rammet.

– Hvordan kan myndighetene vise det?

– Ved å gi hjelpetilbud som fanger bredere. Singelsørgende har det like vondt som de som rammes av nasjonale katastrofer. Noen ganger vondere, fordi deres sorg ikke er offentlig eie. De blir oversett også av mediene.

– Kan ikke medieomtale også være en belastning?

– Jo, det tror jeg nok. Det finnes sikkert noen pårørende ­etter store katastrofer som skulle ­ønske de slapp de offentlige markeringene. Jeg ser for meg at medieomtale kan rippe opp i ting som er i ferd med å gro.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dårlig samvittighet

For Bjørn er singelsorgen fortsatt en dobbeltsorg. To døtre. Ti års mellomrom.

– Da Fanny døde for ett år siden, la den ferske sorgen seg oppå den gamle. Og den rev opp sårene og arrene etter at vi mistet Rikke. Det førte til en rekke nye dilemmaer, blant annet dette: Fordi den siste sorgen dominerte over den gamle sorgen, burde jeg da ha dårlig samvittighet over at jeg på den måten sviktet Rikke?

Da Rikke døde i 2004 bestemte Bjørn og samboeren seg for at sorgen ikke skulle få hindre dem i å leve for dem som var igjen.

Da Fanny døde i fjor var det vanskeligere å restarte. Bjørn søkte hjelp og fikk det hos Seksjon for sorgstøtte på A-hus. Han mener dette har hjulpet ham til å overleve. Han fant fram til senteret på egen hånd, og han mener bestemt at dette burde være et lavterskeltilbud som alle etterlatte burde bli tilbudt.

Sammen med terapeutene har 
Bjørn og familien laget ­regler for hva de skal snakke om hjemme, og hvordan de snakker om det.

– Sorgreaksjoner er veldig ulike. Vi ble enige om at vi alle måtte få ha vår egen sorgreaksjon, uten å monopolisere den og påtvinge andre den. Det er ingen fasit.

Håndball-terapi

Bjørn har funnet måter å håndtere sorgen på som fungerer for ham. Han vet ikke om det ville fungert for andre. Selv nevner han håndballen som sin beste terapi:

– Når jeg er på trening eller kamp, må jeg være ekstremt tilstede. Da er jeg i en boble, helt oppslukt, og det gjør at sorgsenteret i hjernen min får hvile i noen timer.

– Hva kan vi alle gjøre for å hjelpe hverandre gjennom sorg?

– Ikke være redd for å bry oss. Det er mitt budskap: Det er bedre å bry seg for mye enn for lite. Vi har skrevet en del om sorgprosessen vår på Facebook, og vi har fått mye varme og omtanke tilbake. Det har vært håndtrykk, klemmer og gode ord. Små ting kan være store nok til at man kommer seg gjennom en dag når alt er svart.

– Forventer vi i vår kultur at sorg skal være ferdig på normert tid?

– Der er nok samfunnet vårt i endring. De sosiale mediene har gjort åpenheten større, og det er blitt lettere å meddele at man har det vanskelig. Det skal mer til å ringe rundt og si noe sånt, enn å legge ut en melding på nett, der man får respons og omtanke tilbake ganske fort.

– Hvordan var responsen etter innlegget i Aftenposten?

– Helt enorm. Jeg har fått mange hundre tilbakemeldinger. Både fra folk jeg har kjent lenge og fra helt ukjente. Det at jeg åpnet opp og fortalte, har gjort at mange kommer til meg med sine historier. Mange har også delt ­artikkelen min, og på den måten gjort andre oppmerksomme på den byrden de selv bærer.

54-åringen fra Kolbotn understreker at hans egen sorg ikke er det viktigste, men at han er villig til å snakke om den som et virkemiddel for å få singelsorgen opp på samfunnets dagsorden. Han mener at hans egen sorg gir engasjementet hans i denne saken troverdighet.

– Hva kan kirken gjøre for at sørgende ikke skal bli glemt?

– Åpenhet er det viktigste. Vår lokale kirke har vært tilstedeværende og fantastisk. Jeg er positivt overrasket over varmen og medmenneskelighet som er vist, uten at de på noen måte har forsøkt å selge oss et budskap. Dessuten er det fint at vi har ­allehelgensdag, hvor vi sammen tenker på de som er gått bort.

Egne valg

– Hva har sorgen gjort med forholdet til dine to gjenlevende barn?

– Hvis mine barn så at jeg brukte mer tid på de som er gått bort enn på de som er igjen, så ville jeg tatt fra dem noe viktig. Så jeg oppfordrer mine barn til å ta egne valg og ønsker ikke på noen måte å bremse dem. Jeg støttet Fanny da hun ville ut på sin store reise, selv om jeg visste at det ikke var ufarlig. Nå er turen kommet til min sønn, som planlegger å studere i Frankrike fra høsten av. Dette støtter jeg ham på, selv om det betyr at avstanden blir større.

– Noen sier at det å overleve egne barn er den største av alle sorger?

– Vi skal ikke generalisere om det heller. Sorg er subjektivt. Vi skal ikke lage noe hierarki av det. Jeg møtte nylig en gammel skolevenninne. Hun takket for kronikken min. Det viste seg at hun hadde mistet to kjærester på grunn av kreft. Men, som hun sa: «Det kan jo ikke måle seg mot den sorgen du bærer på». Jeg måtte svare: «Hvorfor skal vi sammenligne?»

Sorg gir styrke

Bjørn A. Kløvstad har gjort det til et prosjekt å se sin egen sorg fra mange vinkler. Hans døde døtre hadde forskjellige mødre, og han har ikke unngått å legge merke til hvordan de sørger forskjellig. Dette igjen har gitt flere sørgende besteforeldre enn det som følger den gamle standarden.

Dette skaper et sorglandskap der alle befinner seg på litt ulike steder.

– Har sorgen gitt deg noe du ikke ville vært foruten?

– En åpenhet. En evne til å slippe andre inn. Avdøde idrettsmotivator Frank Beck sa alltid at uansett hva du opplever, så kan det gi deg styrke, hvis du velger å bruke det. Jeg tror han har rett.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter