Nyheter

Ser angsten i hvitøyet

Det var den dagen Lars Valø fikk strøm gjennom kroppen. Sjokket ga ham angst for alt som før var trygt.

November 1993: Lars Valø er på jobb som elektriker. Han er bas, har lederansvar for ti mann. Selv skal han bare administrere de andre, ikke jobbe manuelt. Men det er lettere sagt enn gjort. Tidspresset er stort, prosjektet skal i havn.

Iveren tar overhånd. Valø tar ut en sikring, slik at han skal kunne gjøre en liten jobb uten å bli skadet av strøm. Han holder på en stund, så må han gå for å sjekke noe i en annen del av bygget. Da han kommer tilbake, går han tilbake til arbeidet.

Det han ikke vet, er at en av kollegene i mellomtiden har satt på plass sikringen for å få lys til å jobbe med noe annet.

Valø klatrer opp i en stige. Han legger kroppen over himlingen. Så griper han tak i noen ledninger.

Han får 9,2 ampere gjennom kroppen og blir låst fast i stigen.

Sikkerhetsgrensen for mennesker er satt til 30 milliampere. 300 ganger dosen, altså.

Det kjennes som å være en del av en Donald-stripe, der kroppen blir forvandlet til et selvlysende skjelett. Muskulaturen låser seg. Valø er forundret over at han ikke faller ned fra stigen.

Da han endelig klarer å rive seg løs, vakler han ut i gangen. Der møter han en Kripos-fyr som jobber i samme bygg. Så svimer han av.

Gutta strømmer til. De ser brannskadene i hendene hans. Skjønner hva som har skjedd. Tar ham med inn på et toalett og kjøler ham ned.

Derfra bærer det videre til sykehus. Legene sjekker hjertet. Det er alt de gjør. Så blir han skrevet ut.

Panikk

I nettene som følger har Valø flashbacks av det som skjedde.

Han har det fortsatt, 21 år etterpå.

Den første tiden etter strømsjokket er elektrikeren konstant forkjølet. Han er tung i hodet, tett i nesen og sår i halsen. Men har ikke feber. Han går på jobb selv om han er sliten.

På hjemmebane er det også et kjør. Valø har barn på fem, tre og ett år. Han kjenner seg tom for energi. Immunforsvaret skranter. Han utvikler allergier. Går til lege. Tar tester. Blir sjekket for magesår, kreft, matallergier. De finner ikke noe. Men noe kjennes feil med kroppen hans.

Med hodet også. Det baller på seg. Valø får angst for ting han før ikke var redd for. Hva kan han egentlig stole på, etter det som skjedde?

– Jeg var utrygg hele tiden. Fikk panikk når jeg ikke hadde kontroll. Og når jeg hadde kontroll, fikk jeg angst for å miste den.

Livredd

Seks år etter ulykken stoppet det helt opp. Valø ble sykemeldt. Det var et nederlag. Han følte seg annenrangs. Fikk klump i magen av å se postmannen og søppelmannen jobbe.

Lenge nektet han å godta at de fysiske plagene kunne ha noe med det psykiske å gjøre. Men nå var han kommet til et punkt der han ville prøve alt. Han gikk til psykolog og psykiater, uten at det hjalp noe særlig. Endringen kom først da han oppsøkte alternativ behandling. Gjennom psykodrama fikk han satt ord på angsten og lærte seg teknikker for å slappe av.

Han prøvde seg som vaktmester i et borettslag. Der ble han innhentet av angsten etter to dager. Så prøvde han å studere idrett ved Høgskolen i Bø. Etter ti dager dro han hjem igjen.

– Hvis du vet at du kan fjerne 90 prosent av angsten ved å legge deg på sofaen, så gjør du det. Det er som å være narkoman. De vet at en sprøyte ikke er noen løsning på sikt, men den tar bort abstinensen der og da.

Valø ville imidlertid ikke gi opp. Han oppsøkte en barnehage i nærområdet. Han sa det som det var, at han hadde angst, men at han gjerne ville jobbe litt. Han spurte om han kunne ta et tak der når han følte seg i form til det. Det fikk han.

I tre-fire år jobbet han i barnehagen. Samtidig utdannet han seg til turleder i Den norske turistforening.

Lønna var imidlertid dårlig. Han slet økonomisk. Med tre barn å forsørge måtte han finne noe annet. Det fikk ham til å prøve seg i sin gamle jobb som elektriker.

– Jeg jobbet i tre dager. Den fjerde dagen spydde jeg på vei til jobb. Jeg hadde det så vondt at det ikke lar seg beskrive. Jeg var livredd for å gjøre feil.

Bestemann

Til slutt så ikke Lars Valø noen annen råd enn å oppsøke Nav. Der fikk han hjelp til å omskolere seg til rørlegger. I fjor tok han svenneprøven.

Da resultatene skulle leses opp, trodde han selv at han hadde strøket. Men Valø ble ropt opp på scenen. Der ble han presentert som mannen bak den beste svenneprøven som sensoren hadde bedømt i sine 30 år i faget.

Foran 400 fagfolk ble Valø tildelt medalje og hyllet av faglærerne.

– Det sier litt om dømmekraften min. Det er ingen fornuft i dette.

Fra første stund har Valø vært åpen overfor de nye kollegene om angsten sin. I fjor sto han fram i bladet Rørfag og fortalte om sin virkelighet. Mange har takket ham for det.

– Vi er usikre mennesker. Vi prøver hele tiden å være best. Men det holder å bare være.

– Hva er nøkkelen til å komme dit?

– Jeg måtte innse at angsten ikke er farlig. Den gjør meg bare sliten. Nå jobber jeg med å finne roen. Først når jeg har den, kjenner jeg frihet. Frihet er å ha det godt med meg selv uten å gjøre noe.

Gift med ekskona

Utad framstår Lars Valø som en rolig og trygg person. Han er veltrent, har et kraftig håndtrykk og rolig blikk.

Han tar i mot Vårt Land i leiligheten til ekskona. Hun er nå blitt hans kone igjen. Det er en historie for seg.

– Mine depresjoner og min angst førte til skilsmissen. Trude er sykepleier, hun så hva som herjet med meg. Hun var en fantstisk støtte, kunne umulig gjort mer for meg enn hva hun gjorde. Men jeg hadde lite å gi. Lå mye på sofaen.

Bruddet mellom Lars og Trude var fredelig. Ikke et vondt ord ble sagt. Skilsmissen kjentes likevel som et nederlag.

– Hvordan fant dere tilbake?

– Vi sluttet aldri å være glade i hverandre. Men det skulle ta fire år med selvutvikling. Vi gikk i terapi begge to. Det har endret oss, gitt oss andre verdier. For egen del har jeg skjønt betydningen av kommunikasjon. Hvor viktig det er å åpne seg.

Trekkplaster

Lars Valø arbeider nå som rørlegger. Han har hatt jobben i seks år. Han jobber i full stilling og sier at han aldri har hatt det bedre.

– Jeg kjenner en stor trygghet og mestringsevne i det jeg gjør. Det gjør at det psykiske glir gradvis på plass. Nå hender det til og med at jeg jobber med strøm i rørfaget.

– Hvordan er det?

– Selv om det var strømsjokket som ga meg posttraumatisk stress, så utløste det noe som antakelig lå latent. Mitt forhold til strøm blir nok aldri helt normalt igjen. Strøm gjør meg utrygg.

– Har du dårlige dager fortsatt?

– Ja. Da våkner jeg i femtida og kjenner krampen i magen. Jeg mister søvnen, matlysten og bli trøtt og kvalm. På sånne dager blir det vanskelig å ta beslutninger. Da konsentrerer jeg meg om å velge bort angsten.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg ser angsten i hvitøyet. Mye uro handler om følelsen av at jeg kanskje ikke er bra nok. Da må jeg tenke på alle de gode tilbakemeldingene jeg får.

– Hva sier kollegene dine?

– De freder meg. Lar meg være i nuet. For det er ofte tanker om framtiden som skaper frykt. Så de belaster meg ikke med bekymringer om morgendagen. Jeg har vært heldig og møtt mennesker som gir meg muligheten til å feile.

– Er angsten en ensom ting?

– Ja. Men angst er vanligere enn folk tror. Mange som har det vondt, finner meg. Jeg er blitt et trekkplaster for mennesker som vil fortelle og tømme seg. Og det er fint. Da får jeg bruke de vonde erfaringene til noe godt.

– Hvordan er det å stille til intervju?

– I dag er det ikke noe problem. Men hadde du spurt for 15 år siden, så ville jeg sagt at dette har ingen andre noe med. Jeg ser nå at åpenheten min de siste ti årene har hjulpet meg.

– Kan man bli helt kvitt angsten, eller må man lære å leve med den?

– Jeg tror det er en klisjé at man må lære å leve med den. Jeg har nok sagt det selv også. Men hvis man kan kvitte seg med uroen, så er det ikke noen vits i å leve med den. Det er jo mine egne tanker som skaper uroen. Og tankene mine kan jeg endre.

Kjærlighet

Lars Valø finner hvile og ro ute i naturen. Derfor drar han ofte på hytta. I fjellet forsvinner støyen og uroen.

– Litt av det samme kjenner jeg også når jeg sitter med barnebarna i sandkassen og bygger ting. Der og da finnes det ikke bekymringer. Vi er oppslukt av oppgaven. Barnas energi og ærlighet er smittende, og de har en uforstilt og liketil måte å være på som er god for meg.

– Hva kan man gjøre for å hjelpe folk som sliter med angst?

– Det blir litt enkelt å si det, men likevel: Det er bare en ting som hjelper når man sliter, og det er kjærlighet. Kjærlighet i form av tid. Tilstedeværelse. Forståelse.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter