«Vi slipper taket for å hjelpe ham. Og så står vi der da, og ser at Ola basker rundt, i pølen av gjørme og dritt. Vi kan ikke annet enn å håpe, be, krysse fingrene og ha en slags usikker tro på at han i tide vil rekke ut hånden.» skriver en anonym stefar i et leserinnlegg i Vårt Land. Han beskriver en tolv år lang kamp for å hjelpe stesønnen ut av rusmisbruk. Han og kona har fulgt sønnen til lege og skaffet ham jobber. De har gått i utallige møter med helsevesenet. Nå har de kommet fram til at de skal slutte å stille opp hele tiden, og i stedet vente på at sønnen selv ser at han trenger hjelp. Stefaren beskriver beslutningen som å velge mellom pest og kolera.
Daglig leder Jon Storaas i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (Rio) mener stefaren og moren har gjort det eneste riktige.
– De burde faktisk tatt den beslutningen for mange år siden. Poenget er ikke at de skal avvise barnet sitt, men det er helt nødvendig å distansere seg for å kunne være til hjelp den dagen sønnen ønsker å gjøre noe med livet sitt, sier Storaas.
Beinhard linje. Storaas er klar over at budskapet hans kan høres brutalt ut, men han vet hva han snakker om. Han har selv en sønn som er tidligere rusmisbruker. Problemene startet allerede da sønnen var i 13-14-årsalderen, og først som 27-åring kom han seg ut av misbruket. Storaas, som selv har fått behandling for et stort alkoholproblem, sier han var beinhard mot sønnen og nektet å hjelpe ham før han selv ville ta imot hjelpen.
– Han fikk ikke sette en fot hjemme hos oss når han var ruset. Hele familien var enige om den beinharde linja, og det hjalp også at jeg har lært mye av egen fortid som rusmisbruker. Å sette grenser var lettere for meg fordi jeg har gått igjennom noe lignende selv, sier han.
I dag har sønnen to barn og er i ferd med å avslutte sykepleierutdanningen. Han holder også foredrag i regi av Rio, der han forteller sin historie.
– Det nytter å sette grenser og stille krav. Det er en forutsetning for at det skal gå bra. Man kan selvfølgelig ikke vite på forhånd om det vil gå bra, men det er viktig for meg å si at alle kan komme seg ut av et rusmisbruk, understreker Storaas.
Kurs for å sette grenser. Generalsekretær Kari Sundby i Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) sier hun er enig med Storaas i at det er riktig av pårørende å gi slipp på rusmisbrukeren. LMS organiserer pårørende til rusavhengige og får mange telefoner fra fortvilede foreldre som tar opp den samme problemstillingen som den anonyme stefaren skriver om.
– Folk ringer oss og spør: «Har jeg lov som forelder å gi slipp på barnet mitt?» Vi sier til dem at det har de, det gjør dem ikke til dårlige foreldre. De blir veldig lettet når de hører dette, sier Sundby.
Å distansere seg fra et familiemedlem som misbruker rusmidler er såpass vanskelig for mange at LMS har laget egne kurs om temaet.
– Vi har gruppesamtaler der folk får dele egne erfaringer og møte andre som har opplevd det samme. Noen av det viktigste med kursene er å vise folk hva som skjer hvis de ikke gir slipp, sier hun.
Etiske dilemmaer. Sundby mener det å distansere seg fra et rusavhengig barn er tabubelagt og at mange foreldre derfor kvier seg for å fortelle åpent om valget de har tatt.
– Det vil ikke alltid være slik at man møter støtte for avgjørelsen, andre kan dømme deg og kalle deg en dårlig far eller mor som snur ryggen til barnet ditt. Å være foreldre til et barn som ruser seg vil alltid føre til store etiske dilemmaer, og den enkelte familie må løse dilemmaet på sin måte, sier hun.