Norge kunne hatt 37.000 færre fattige barn

– De fattige barna er sveket, og regjeringen Stoltenberg må ta hovedansvaret, tordner professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Sammen med en forskergruppe har han gransket effekten av gransket effektene av statlige stønadskutt på 1990- og 2000-tallet.

Konklusjonen er entydig: Ytelser til barnefamilier følger ikke lønnsutviklingen. Det har bidratt til at andelen fattige barnefamilier har økt de siste 10 årene.

Hvis barnefamilier midt på 2000-tallet hadde mottatt like mye barnetrygd som midt på 1990-tallet, ville Norge hatt 10.000 færre fattige barn i dag, fastslår rapporten.

– Men det er ut fra en skjerpet definisjon av fattigdom. Hvis vi forutsetter at barnetrygden hadde unngått kutt og i tillegg ble justert for prisvekst ville barnefattigdommen kunne blitt halvert i forhold til dagens tall på 74.000 barn, presiserer Halvorsen.

LES MER OG DISKUTÈR: Bør barnetrygden omfordeles?

Mange kutt. Slik har ulike regjeringer kuttet i ytelsene til barnefamilier siden 1996:

• Barnetrygd: I Brundtland-regjeringens budsjett for 1996 ble barnetrygdsatsen satt opp og kostnadsjustert for siste gang. Ingen av de etterfølgende regjeringene til Kjell Magne Bondevik (KrF) eller Jens Stoltenberg (Ap) har gjort dette – og i alle disse årene har Norge hatt høy inntektsvekst.

• Småbarnstillegget: Bondevik-regjeringen fjernet småbarnstillegget i 2003 for å finansiere en økning i kontantstøtten. Tillegget ble gitt til alle barn fra det var 1 til det ble 3 år.

• Søskentillegget: Under Stoltenberg-regjeringen i 2001 ble den ekstra støtten til større familier, søskentillegget, fjernet. Da hadde allerede Bondevik-regjeringen begynt å avvikle ekstrastøtten.

• Forsørgerfradraget: Bondevik-og Stoltenberg-regjeringene fjernet forsørgerfradraget på skatten – og utvidet barnetrygden fra 16 til 18 år.

– Barna er ofret. – På 1990-tallet gikk barnefattigdommen ned i Norge fordi politikerne økte en rekke stønadsordninger som var rettet mot barnefamilier. På 2000-tallet gikk myndighetene motsatt vei, sier professor Knut Halvorsen.

Han mener regjeringen er «opphengt i målet om å få alle i arbeid».

– Man tør ikke benytte seg av pengestøtte for å løse fattigdomsproblemet, og tiltakene for å få folk i arbeid er for lite treffsikre. Ressurssvake foreldre blir gående i flere år på trygd og barna må betale prisen, sier professoren, som ikke nøler med å konkludere:

– Barna er ofret på arbeidslinjens alter. Barna kan ikke for at foreldrene ikke vil eller er i stand til å komme seg ut av uføre. I stedet blir barna de skadelidende.

– Paternalisme. Pedersen mener holdningen i regjeringen er at man i første rekke skal yte tjenester til familier med fattige familier, ikke penger.

– Denne paternalismen er en gammel tradisjon i norsk sosialdemokrati. Man måtte ikke gi de fattige penger, det var bare rikfolk som hadde godt av det, fnyser han.

– Hvorfor har ikke de målrettede tiltakene virket?

– Fordi de gir ingen garanti for at de treffer dem som trenger det mest. Målet om å få alle i arbeid virker på lengre sikt, men barna lever her og nå. Dermed er man i et uføre når man ikke vil gjøre noe med satsene på barnetrygden.

Skylder på de rødgrønne. Halvorsen laster spesielt regjeringen Stoltenberg for barnefattigdommen.

– Regjeringen Bondevik hadde bedre intensjoner om ikke å være så knallhard mot svakstilte. De var ikke så opphengt i arbeidslinjen som dagens regjering er. Samtidig har det vært en samstemmighet i Norge om arbeidslinjen, en slags blind tro på at dersom flest mulig kommer i jobb er alle problemer løst, sier han.

Foreslår tiltak. Forskergruppen fra HiOA mener følgende bør gjøres:

Lage en handlingsplan som blant annet omfatter en gjennomgang av velferdsordninger, og hvor barn og unge tas med i utvikling av forskning og tiltak.

Sels sier professor Halvorsen at økt barnetrygd og oppjustering av barnetilleggene i trygdeordninger er blant tiltakene som kan forbedre fattige barns situasjon.

– Det ville blitt veldig dyrt å heve barnetrygden generelt. Men hvis man økte den for grupper som enslige forsørgere, ville man nådd mange som opplever uheldige konsekvenser av dagens linje, sier han.