Når nonner knebles

Første juledag dukket en toppløs aktivist fra feministgruppa Femen opp på Petersplassen og kidnappet Jesusbarnet fra krybben. Det var en symboltung handling. Ved å ta barnet fra Vatikanets krybbe, aksjonerte hun for kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp og seksualitet.

Få ting er bedre egnet til å vekke harme enn den katolske kirkes seksualmoral og mannstunge hierarki. Men burde vi ikke også spørre oss hvordan den katolske kirkes gjeldende kvinnepolitikk reflekterer kvinnesynet i vår egen tid?

LES OGSÅ: Blottet bryster i Vatikanets innerste

Kirkens feminister

Selv om kirken er gammel, er den også et barn av sin tid. Og det kan argumenteres for at katolsk kvinnepolitikk er blitt mer sementert i dag enn den var for bare noen tiår siden. De som arbeider for kvinners stilling internt i kirken, slik som de amerikanske ordenssøstrene, har fått merke dette gjennom alvorlige reprimander. Nonner trues med eksklusjon for å tenke høyt om feminisme. Dette er på ett vis mer alvorlig enn at Femen-aktivisten havnet i varetekt.

Kirkens feminister går grundigere til verks enn å kidnappe plastdukker, og kanskje derfor blir de truende. Et sentralt poeng for dem, har vært å kritisere det teologiske språket som kirken bruker for å omtale kvinne og mann. Her står den såkalte brudemystikken helt sentralt.

Dette symboluniverset, hentet fra Bibelen og kirkefedrene, byr på en erotisk måte å snakke om forholdet mellom Kristus og de troende, det maskuline og det feminine, ved at Kristus beskrives som brudgommen som tar kirken til sin åndelige brud. Feministteologene har argumentert for at brudemystikken i dag har fått en helt sentral ideologisk plass i katolsk lære. De viser til hvilken rolle dette språket har spilt i det kirkeledelsen har tatt stilling i spørsmål om kvinners rolle i kirken, så vel som familiepolitikk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kjærlighetsmoral

At dette språket har fått sin renessanse, handler både om fornyet interesse for kirkefedrene. Men ikke minst handler det om en forskyvning innen moralteologien, altså hvordan kirken snakker om hva som er rett og galt. Tørr «moralisme» og ensidig snakk om morallov måtte i etterkrigstidens vike for forpliktelse på kjærligheten som det sentrale motivet i det kristne livet.

Vendingen ble ledet an av teologer som Gerard Gilleman og Bernard Häring på 40-tallet. Særlig kjent for sin kjærlighetsteologi er pave Johannes Paul II (1978-2005). Sistnevnte har alt annet enn en høy stjerne hos kirkens kvinnesakskvinner. Litt karikert, blir han den som tilslører skarpe kjønnsroller og bestemte moralkodekser med et nærmest uangripelig kjærlighetsspråk.

LES KOMMENTAR: Kristelige mannskulturer

Slør

Teologene er likevel ikke alene om vise til kjærligheten som den impulsen som gjør mennesket i stand til å realisere sitt sanne jeg. De siste tiårenes frigjøringskamper vitner også om dette. Kampene har stått om retten til å ha et kjærlighetsliv uansett legning og sivilstatus. Konkret har det handlet om homofiles rett til å uttrykke kjærlighet offentlig. Eller om prevensjon, som løsriver sexlivet fra tradisjonelle samlivsordninger.

Femens aksjon i Vatikanet tok opp at prevensjon fortsatt er tabu i mange land. Femens fremste argument, at dette er et spørsmål om menneskerettigheter, vitner om at selve ideen om at mennesket har naturgitte rettigheter står sterkt. Selv om det vil være vanskelig å enes om grunnlaget for dette.

Men Femens slagord, «abort er hellig», vitner også om noe annet: Nemlig at rettighetsargumentasjon, på samme måte som bryllupssvermeri, lett kan bli til et slør over evnen til kritisk tenkning. Spørsmålene om hva et menneske er, eller hvordan jeg skal begrense min rett i møte med min nestes rett, opphører ikke selv om de pakkes inn i en rettighetsdiskurs. I den internasjonale abortdebatten har dette vært fremhevet av nettopp Den katolske kirkes ledere.

LES KOMMENTAR: Mannen og dyret inni ham

Ingen vakuum-kirke

I 1960 kom en studie som beskrev hvordan kvinnens stilling i kirken historisk hadde variert mye. Studien var gjort av jesuitten og den senere kardinalen Jean Daniélou (1905-1974). Et av funnene, var at senantikke menigheter hadde hatt kvinnelige diakoner som forrettet sykesalvingens sakrament. Daniélous hovedpoeng var likevel at kvinnens posisjon i kirken var preget av den historiske situasjonen. I perioder av den tidlige kirken, da skillet mellom mann og kvinne var som mest sementert i samfunnet, ble dette også reflektert i kirkelig kjønnspolitikk.

Poenget er til ettertanke. Den katolske kirkes lære har definitivt vært med på å prege samfunnets syn på mann og kvinne. Men som i antikken, eksisterer heller ikke dagens kirke i et vakuum. Spørsmålet blir da dette: Hvis den katolske kirke i vår tid preges av låste kjønnsroller, eller er sex-besatt, slik professoren Nina Witoszek sier det i Vårt Land, hva sier dette om kvinnesynet i samfunnet forøvrig?

Kanskje hviler det en dyp ironi over den unge, slanke «sextremistens» nakenstunt.