Mener partiene gjemmer ideologi i tåkeprat

Professor i medievitenskap, Jostein Gripsrud, har lest gjennom alle partiprogrammene. De til sammen 800 sidene er tungt lesestoff, konstaterer han i rapporten Språkpolitikk og språkbruk i norske partiprogram 2013. Han beskriver blant annet språkstilen som stivbeint og abstrakt, ispedd en god porsjon selvfølgeligheter.

– Setningsbygningen er enkel, samtidig som det er en tendens til abstrakt språkbruk fordi programmet skal dekke mye og være generelt. Samtidig krever det en spesialkunnskap på noen områder, der et eget vokabular gjelder.

– Krøkkete. Gripsrud ser også en del unødvendige gjentakelser i programmene, og antar det skyldes at mange personer er involvert i arbeidet. Han trekker fram ordet «bærekraft» som eksempel på et ord som er «definert og gjentatt i det uendelige».

– Det er også en del krøkkete formuleringer, slik at det blir utydelig hva som menes. Det kan nok være intendert, fordi de ikke har bestemt seg for hva de mener. Eller det kan være dårlig språkfølelse.

– Hva kan være grunnen til at språket i partiprogrammene er så tungt?

– På den ene siden vil partiene gjerne henvende seg til alle, og forsøker å skrive enkelt. De bruker også mye plass på å si ting som alle er enige om, som at Norge er et godt land å bo i. Samtidig vil de gjerne vise at de både har greie på ting og politikk for mange spesialområder. Dermed kommer disse avsnittene med høye krav til kunnskap, som er vanskelige for vanlige folk å vurdere.

Vagt og likt. Gripsrud trekker fram Frp, KrF, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne som tydelige partier, mens Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet er mer vage. Han ble overrasket da han så at Arbeiderpartiets og Høyres partiprogram er ganske like. Begge partier har blant annet «Norge er et godt land å bo i» som første formulering i programmet.

Partiene argumenterer slik at de gjemmer bort det ideologiske grunnlaget for politikken, mener Gripsrud.

– Det er vanlig at man begynner med en mer eller mindre allment akseptabel beskrivelse av et saksforhold. Så kommer det litt overraskende mot slutten en formulering av partiets politikk, som om den springer ut av denne allment aksepterte beskrivelsen. Det som ofte er utelatt er partiets ideologiske premiss, fordi man vil at politikken skal se mest mulig selvfølgelig ut.

Tilsynelatende uskyldig. Professoren finner også mange eksempler på det som på fagspråket kalles «uekte plattheter».

– Det er tilsynelatende uskyldige eller allment akseptable beskrivelser av et saksforhold, som likevel inneholder et hint om hvor partiet vil, forklarer han.

Han trekker fram Frps beskrivelse av klimapolitikken sin som et eksempel. Gripsrud ble først overrasket da han leste om partiets iver etter å kutte utslipp. Men så ble han oppmerksom på formuleringer som «tiltak som vil ha generelt god miljøeffekt, fremfor dyre symboltiltak» (se fullstendig utdrag i egen sak). Da skjønte han at partiet ikke har noen intensjon om å innføre «dyre symboltiltak» for å kutte utslipp i Norge.

– Slike formuleringer krever politisk kompetanse for å bli riktig forstått, mener han.

Til for partiene. Partiprogrammene er først og fremst til for partiene selv, journalister og politiske motstandere, mens velgerne får lite ut av dem, tror Gripsrud. Han viser til valgbrosjyrene som partiene lager for velgerne.

– Er det et demokratisk problem at partiprogrammene er uforståelige?

– Samfunnet er så komplekst og har så mange spesielle problemstillinger at det er utopisk at alle forstår alt. Det er bruk for sånne dokumenter, men ønsker meg større enighet om utforming av programmene, slik at det er lettere å sammenlikne partienes politikk.