Lukker ikke døren for Ap

Denne uken er den siste som toppolitiker for KrF-nestor Dagfinn Høybråten. Etter 1. mars kommer han ikke flere -utspill om norsk politikk. Da er han og kona Jorunn på plass i København, der han starter opp som ny generalsekretær i Nordisk Ministerråd.

Ikke Jens. Høybråten mener Ap og de rødgrønne har skjøvet KrF vekk fra seg i svært viktige verdisaker.

– KrF har gjort riktig valg om regjering. Det ville ikke vært noe alternativ å erklære støtte til ny rødgrønn regjering eller Ap. Ethvert opposisjonsparti med respekt for seg selv må gå for et skifte. Det avgjørende er at KrF går for et skifte med KrF-vri.

Og han ser det ganske urealistisk at KrF etter valget plutselig- skulle si: Nå støtter vi Jens.

Åpning. Men han oppfordrer -partifellene til ikke å spille fra seg muligheter: – Lenger fram kan det åpne seg et større rom, der et mer samlet sentrum kan samarbeide til venstre for seg, akkurat som vi tradisjonelt har samarbeidet til høyre for oss.

– Å dele stoler rundt Kongens bord med Ap, er slikt mulig?

– I prinsippet er det mulig og det bør kunne være mulig, men det forutsetter en annen tyngdefordeling enn det man ser i dag.

– Hva mener du med det?

– Jo, Ap er ganske hardhendte med partier som er mindre enn seg. Det har vi sett i den rødgrønne perioden. Og det er spor som gir ettertanke. Dessuten må Ap slipe bort de spisse kantene fra den rødgrønne perioden. Det gjelder spesielt områder som kristendom i skolen, ideell sektor- og sorteringssamfunnet.

– Men som sentrumsparti må KrF kunne samarbeide begge veier, også i regjering, sier han.

Nå er sentrumspartiene splittet. Og oppslutningen på gallupene er lavere enn ved forrige, dårlige valg.

Da de rødgrønne kom, samarbeidet Høybråten godt med Venstres Lars Sponheim. Og selv om Sp satt i -regjering, var -tonen med Sp-toppene god. Nå har den lange, rødgrønne tiden gjort noe med tilstanden.

– Hva er igjen av sentrum nå?

– KrF er det eneste reelle sentrumspartiet igjen på Stortinget.

– Hvordan da?

– Sp har tenkt å gå til valg med å binde seg til SV – ytterste venstre – i hver eneste sak også i fire nye år. Det er ikke bare en binding, det er faktisk en sementering de selv har valgt.

Venstre-sjokk. – Og så har vi Venstre som, til min store overraskelse, beveger seg mer og mer i liberalistisk retning. Det som før var standpunkter forbeholdt studiesirkler i Unge Venstre, er nå i ferd med å bli punkter i Venstres program.

– Du er sjokkert?

– Ja. Du har ledende Venstre-politikere som forfekter standpunkter så langt fra KrF som det knapt er mulig å komme. Og jeg ser at gode broder Odd Einar Dørum forsøker å dempe dette, men dessverre er han ikke her til å gjøre det i praksis. Selv Høyre har sagt at Venstre er Stortingets mest liberalistiske parti.

Kristen lavkonjunktur. Høybråten tror et sentrumssamarbeid er mulig i fremtiden og utfordrer Venstre til å moderere seg under landsmøtet, for ikke å svekke det samlede sentrum ytterligere.

Men i nettopp KrF står gallup-sifrene ganske stille. Hva skal til for igjen å nå 8-prosenten fra tidligere tiår?

– Forutsetningen er der. Både organisasjon og lederskap er fornyet. Men konteksten er ennå ganske lik den ved valget i 2009: Ingen kristen virksomhet i landet går fram. Det er trange kår, lavkonjunktur. Svært avgjørende for vekst er om man klarer å tale et relevant verdibudskap til folk utenfor kretsen. Det har dagens ledelse alle muligheter til.

Myke Høyre. – Hvor lenge tror du det nye «myke Høyre» vil vare etter en valgseier?

– Den handler om en realistisk vurdering: Partikursen går der flertallet av velgerne ligger, inn mot sentrum. Sverige, Storbritannia og Tyskland – der har Høyres søsterpartier gjort det samme, og lykkes. Det er det eneste bærekraftige om de vil ha statsministeren og regjere lenge.

– Hvordan vil Norge bli om det skulle bli blåblått flertall?

– Det må de blåblå helst svare for selv. Mitt stalltips – jeg har god greie på hest – er at et sentrumsparti fortsatt vil vippe Stortinget. Det viktige spørsmålet er hvilket sentrumsparti.

Comeback? Høybråten skal i dagene som kommer sortere og pakke ned på det store kontoret, i fløyen der Stortingets presidenter holder til. Det er noe symbolsk i det. For det var nettopp der karrieren tok fart – da han som 20-åring fikk oppdrag som sekretær for Lars Korvald.

– Han kom med en bunke stortingsmeldinger og sa «her må du lage pressemeldinger». Og du kan skrive partileders tale- neste lørdag, sier Høybråten.

Perioden som generalsekretær for Nordisk Ministerråd varer i seks år. Men hva om KrF etter en tid trenger en tungvekter inn til helseministerposten i en samarbeidsregjering? Høybråten er ikke helt avvisende:

– Jeg har bestemt meg for at det er best å krysse broene når man kommer til dem. Jeg får forholde meg til slikt når slikt inntreffer.

– Hva vil du savne mest ved norsk politikk?

– Muligheten politikken gir til å ta en ball, sette den i spill og prøve å få den i mål. Det vil jeg savne. Ikke det politiske spillet.